Løfter for et nytt tiår. Vi befinner oss i et splitter nytt tiår. Hvordan gikk det egentlig med klimaprognosene der 2020 lenge har vært milepælen å forholde seg til, både for visjoner og varslede katastrofer? Hva de fleste fagre løftene og grønne målene angår, endte de fleste stang ut.
Likevel er ikke våre politikere rådløse. Det er jo bare å flytte 2020-målene til 2030. Eller kanskje 2035, for sikkerhets skyld? Uansett mente mange at det å holde seg innenfor grensen på 1,5 graders økning var mer ønsketenkning enn virkelighet. Og stadig flere eksperter tror at selv en økning på 2 grader for lengst er utenfor vår rekkevidde – og har begynt å spørre: Er det verdt bryet å kjempe?
Spørsmålet er ikke nytt: Siden Rio-konferansens Agenda 21, FNs klimapanel og Stern-rapporten kom på banen med sine advarsler og prognoser, har debatten handlet om strategivalget mellom mitigation versus adaptation, det vil si: Å forhindre utslipp eller å tilpasse seg dem.
Klima-apokalypsen. En artikkel i The New Yorker i høst, ført i pennen av den samfunnsengasjerte forfatteren Jonathan Franzen, har som undertittel: «Klimaapokalypsen kommer: For å være forberedt må vi innse at vi ikke kan forhindre den.»
Franzen bor i California, en svipptur unna Silicon Valleys techgründere og Googles hovedkvarter. Hans hjem i Santa Cruz ligger i ukomfortabel nærhet av stadig hyppigere naturkatastrofer som skogbranner, jordskred, tørke og flommer. California, staten i USA som har gjort mest for å avverge en klimakrise, er blitt blant de største ofrene – ikke bare for naturkatastrofer, men for president Trumps angrep på hva han kan finne av miljøvernlovgivning.
Kanskje, mener forfatteren, er det de nære opp-gavene vi skal bry oss om for å sørge for at de neste tiårene kan bli tålelig bra å leve i. Hva kan vi gjøre for å bevare dyreartene omkring oss, hva vi jakter på, hva vi fisker eller pumper opp fra havet? Hvordan vi dyrker – eller unngår å dyrke – jorden?
California dreamin’. Nylig besøkte jeg amerikanske venner som bor på vestkysten av USA. Utenfor San Francisco, over vinregionene i Napa og Sonoma, lå det store røykskyer fra gress- og skogbranner. Det var dit vi skulle. 24 timer senere var vi nesten omringet av dem. Kastevinder på over 100 km/t hadde kurs mot Sebastopol og den store tømmervillaen våre venner hadde brukt tjue år på å bygge med egne hender.
Før strøm og telefon forsvant, viste TV-kameraene breaking news fra branner og trafikkorker der fullstappede biler flyktet unna.
Ikke rart at det lokale kraftselskapet slo av bryteren. Pacific, Gas & Electricity (PG & E) trues av søksmål på over $10 milliarder for grov skjødesløshet etter tidligere branner, blant annet den som i 2018 drepte 86 mennesker i byen Paradise. Nå kuttet PG & E strømmen for å forhindre redwood-grenene fra å ramle ned på strømførende ledninger og utløse gnistregn i de knusktørre skogene.
Selv før Al Gore (og FNs klimapanel) fikk Nobels fredspris for å spre kunnskap om menneskeskapte klimaendringer, trodde man at kronisk skogbrannfare var noe som hørte kommende generasjoner til.
Mens aske falt som nysnø på tømmerhusets mørklagte terrasse og truslene fra politibilenes høyttalere – «Evakuer! Evakuer!» – brøt nattestillheten, snakket vi lavmælt om hvordan midten av hundreåret vil se ut, da klimakrisen vil nå hundretalls millioner mennesker. «Men de vil jo befinne seg et helt annet sted», trøstet vårt samfunnsengasjerte, men galgenhumoristiske vertskap oss, «nemlig i fremtiden».
To dager senere fikk vi skyss til et leiebilselskap. Langs veiene var landskapet sepiafarget av sur røyk. Folketomme gater og butikker.
Underveis kjørte vi gjennom skoger av sequoiatrær, med sine tusentalls årringer, der menneskets nærvær er synlig nær barken. Også disse kjempene faller nå, for krefter som er dem ukjente, ofre for et livstruende levesett hos jordens nykommere.
Det skulle vise seg at blackouten ville vare enda fire døgn. Våre venners avskjedshilsen: «Husk at vår sivilisasjons hud er like sårbar som atmosfæren rundt planeten vi bor på.»
Vi satte kursen sørover. På radioen dukket Joni Mitchells «Yellow Taxi» opp. Refrenget ble udødeliggjort – «You don’t know what you’ve got till it’s gone» – etter at oljesølkatastrofen på California-strendene
i 1969 førte til en protestaksjon som skulle bli til en verdensomspennende miljøbevegelse.
Hadde delstaten vært en nasjon, ville California vært verdens femte rikeste. Men Hollywood-åsene er ikke langt unna frukt- og tomatavlingene der vi kjenner igjen utfattige fremmedarbeideres hånd til munn-eksistens fra John Steinbecks romaner. Nær Palm Springs’ velholdte plener og fontener venter Joshua Tree-nasjonalparkens uttørkede ørken. Her hentet bandet U2 inspirasjon til albumet med samme navn. Bono sang om et sted «where the rivers run / but soon run dry / we need new dreams tonight».
Grønn vekst? Klimakrisen, skriver filosofen Dale Jamieson, «er ikke en type problem som Moder jord oppdro oss til å løse, eller bekymre oss om. Den overvelder vårt moralske maskineri.»
Hvor mye empati klarer vi mennesker å prestere for mennesker som ennå ikke er født?
I sin ferske, høyaktuelle bok «On Fire: A (burning) case for a green deal», skriver Naomi Klein om at vi står overfor valg som ikke lenger lar seg utsettes dersom kloden skal overleve. Er et grønt skifte forenlig med økonomisk vekst? Eller er ‘grønn vekst’ en illusjon?
I kronikken «The myth of green growth» i Financial Times i oktober 2019 skriver avisens spaltist Simon Kuper: «Økonomisk vekst, demokrati og kull har (siden den industrielle revolusjon) vært tett knyttet til hverandre. Kan demokratiet overleve uten karbon?» Ifølge International Monetary Fund, mottar produsenter av fossilenergi 5,2 trillioner dollar i subsidier årlig. Tallet inkluderer miljørelaterte helsekostnader.
Til og med FN-panelets klimaeksperter ligger etter skjemaet. Rundt fem år tar det før alle kan enes om prognosene, som ofte mangler mørketall på grunn av utslippsdata som ikke er tilgjengelige. Og ofte ender de opp på pulten til samfunnsledere mer opptatt av om BNP-et stiger enn om naturkapitalen synker.
Fornybar vekst finner sted, men den går så tregt at avstanden frem til vårt overforbruk av fossile energikilder bare blir større for hvert år. Vi må ikke la oss lure av at økningen i karbonutslipp viser tegn til å minske noe: Legges fly- og shippingutslippene inn i EU-regnskapet for CO₂-utslipp, blir tallene 19 prosent høyere, ifølge Global Carbon Project.
Brorparten av skip som settes i trafikk i dag, vil fortsatt være på farten om 20 år, mens for femtedelen av Jordens befolkning som i dag bruker fly, vil det bli trangere om plassen når de får selskap av en milliard kinesere som ennå ikke har pass.
Ut av komfortsonen. I Norge merker vi relativt lite til omfanget av den globale oppvarmingen. Noen klimaendringer kommer til og med bønder og fiskere til gode – mens andre søker tiltro til våre ingeniørers evne til å trylle frem høyteknologiske overraskelser.
Boken «Den ubeboelige planeten – en fortelling om fremtiden på jorden», forfattet av David Wallace-Wells, er blitt en global bestselger. «Uansett hvor velinformert du er, er du helt sikkert ikke bekymret nok», mener han. Klimakrisen, skriver han mot slutten av boken, «gir på sett og vis et oppmuntrende bilde» som kaller oss til handling – noe TV-nyhetenes hyppigere dekning av miljøspørsmål gir ham rett i.
Positivt er det også at begrepet nullutslipp er blitt en del av vårt vokabular. For fem år siden, før og under klimakonferansen i Paris, var det så vidt noen våget å uttale ordet. Nå sprer det seg, bokstavelig talt, som ild i tørt gress.
Å forstå hvorfor klimakrisen har mer med vårt eget overforbruk og politikernes kortsiktighet enn med været å gjøre, er en god begynnelse på 2020.
Først når vi erkjenner at vi ikke bare kan ture videre og håpe på det beste, kan vi kanskje unngå å ende opp med det verste.