Enorme tall. Trusselen om overbefolkning dukket opp igjen i 2008, fremkalt av nedgang i verdens matvarelagre og rask miljøforverring. Tallene er skremmende – 218 000 flere munner å mette hver dag, 80 millioner flere hvert år og en global befolkning på 7 milliarder.
Men overbefolkning er like mye et spørsmål om kultur som statistikk, og det er noe som har bekymret menneskeheten lenge. I det 4. århundret f.Kr., da verden hadde en befolkning på under 200 millioner, anbefalte Platon og Aristoteles streng statlig kontroll på antall fødsler. Siden da har det vært en evig krangel mellom tilhengere og motstandere av befolkningskontroll. Motstanderne mener overbefolkning er en illusjon, mens tilhengerne advarer om alvorlige konsekvenser.
Lenge fantes det ingen pålitelig statistikk, og debatten var først og fremst filosofisk, religiøs eller politisk. Nå finnes det mer enn nok data, men standpunktene er fortsatt stort sett ideologiske eller religiøse. Debatten berører grunnleggende spørsmål om livet og dets verdi, og derfor vekkes kraftige følelser.
Vi tenker gjerne på overbefolkning som mange mennesker stuet inn på små områder, men begrepet har et variabelt innhold som er tett knyttet til tilgjengelige ressurser. Det er nærliggende å tro at det ikke fantes slike problemer for 40 000 år siden, da hele verdens befolkning bare var en halv million. Men i jeger-samler-samfunnene var antallet mennesker i hver enkelt gruppe trolig begrenset til mellom 25 og 50, på grunn av størrelsen på territoriet som trengtes for å skaffe nok mat – 10–25 kvadratkilometer pr. person. En større gruppe ville hatt problemer med å finne nok å spise.
Selv etter at jordbruket kom i den yngre steinalder, mellom 8000 og 5000 f.Kr., sørget geografien for adskillelse. I antikkens Hellas organiserte beboerne i hvert enkelt vassdrag seg i uavhengige bystater, små og lukkede celler der befolkningspresset var veldig merkbart. Dette oppfordret til bevissthet om demografi. Det politiske klimaet innbød ikke til høy fødselsrate.
Platons oppskrift. I «Staten» og «Lovene» definerte Platon en optimal befolkning med hensyn til tilgjengelig plass og ressurser, og beskrev hvilke former for samfunnsorganisering og sosiale mekanismer som krevdes for å realisere dette – ofte lå de nær grensen for hva som er praktisk mulig. Aristoteles gjorde det samme i «Politikken»: «En stor by må ikke forveksles med en folkerik by.» Han mente at en for stor befolkning var uforenlig med opprettholdelse av lov og orden, og gjorde det lett for fremmede å lure til seg borgerrettigheter uten å bli oppdaget. Stor befolkning innebar også mange fattige mennesker og fare for opprør. Aristoteles var mindre opptatt av ressurser og mat enn bevaring av orden. Den demografiske tankegangen i antikkens Hellas slo an tonen for debatten i sin moderne form – rasehygienisk, malthusiansk og fremmedfiendtlig.
Etter hvert som Romas innflytelse økte, ble omfanget endret, men ikke nødvendigvis ideene. Statens politikk tenderte mot favorisering av romersk befolkningsvekst – noe som var både nytt og helt feilslått, siden den romerske fertilitetsraten holdt seg lav sammenlignet med andre sivilisasjoner. Livius skrev at i Gallia var «avlingene så rike og befolkningen økte så raskt, at det å styre over et slikt enormt antall virket nesten umulig. Kongen var nå en gammel mann og ivrig etter å la sitt rike slippe byrden av overbefolkning. Han uttrykte sin intensjon om å sende søsterens sønner til å bosette seg på det sted som gudene gjennom tegn måtte tildele dem.» Livius forsvarte Romas invasjon av Gallia med å hevde at gallerne hadde invadert romersk territorium for å lette på sitt eget overbefolkningsproblem.
Etter at kristendommen spredte seg utover i Europa i tredje til femte århundre, sluttet myndighetene å gripe inn, og debatten om reproduksjon flyttet seg fra det sivile og politiske domenet til den religiøse og moralske sfæren. Diskusjonen dreide seg nå om den relative fortreffelighet ved jomfrudommen (den høyeste dyd) og ekteskapet (underlegen sølibatet i henhold til Paulus, men viser lydighet til Guds befaling om å «være fruktbare og bli mange»).
Til tross for krig, hungersnød, høy barnedødelighet og epidemier, var befolkningene jevnt økende rundt om i Europa, og noen steder var det faktisk relativ overbefolkning – i det minste frem til svartedauden på midten av det 14. århundret. Pesten tok livet av minst 45 prosent av Europas befolkning, et tap det tok århundrer å ta igjen. Så tidlig som på slutten av det 11. århundret brukte Vesten den tallmessige overmakten til sin fordel: I 1095 kunne Pave Urban II ta av overskuddet og sende menn for å gjenerobre Jerusalem.
Malthus endret debatten. I mangel av pålitelig statistikk fortsatte teologer, filosofer og andre skriveføre å teoretisere fritt om demografiske spørsmål frem til begynnelsen av det 19. århundret. Verkene som Thomas Malthus skrev på slutten av det 18. og begynnelsen av det 19. århundret, markerer et nytt seriøsitetsnivå på debatten. Den britiske økonomen og presten hevdet at befolkningsveksten alltid, bortsett fra under epidemier, gikk mye raskere enn veksten i matproduksjon, og at dette vil føre til overbefolkning og hungersnød. Valget sto mellom å gjøre ingenting og ta de smertefulle konsekvensene når naturen eliminerer befolkningsoverskudd, eller kontrollere fødselsratene, først gjennom å stoppe all hjelp til fattige slik at de blir «ansvarlige», altså gifter seg og får barn først når de har råd til å fø og oppdra dem. Malthus mente at utbredelsen av fattigdom var en trussel mot hele menneskeheten.
Den franske filosofen og sosialisten Pierre-Joseph Proudhon mente at det ikke fantes noe overbefolkningsproblem: «Det er bare én mann for mye på jorden, og det er Malthus.» Fattigdom sprer seg, sa han, på grunn av systemet med eiendomsrett, som gir noen urettferdig makt over andre.
Karl Marx, som var lite interessert i demografi, beskyldte Malthus for å være uvitenskapelig og en fiende av arbeiderklassen. Han avviste Malthus’ tro på et «befolkningsprinsipp», en universell naturlov der befolkningsveksten alltid går raskere enn ressursveksten. «En abstrakt populasjonslov finnes bare for planter og dyr, og bare i den grad mennesket ikke har blandet seg inn», skrev Marx. Det var ikke størrelsen på befolkningen som var viktig, men fordelingen av velstand.
Det var ikke størrelsen på befolkningen som var viktig, men fordelingen av velstand, mente Marx.
Det var liten bevegelse i debatten frem til midten av det 20. århundret, da verdens befolkning doblet seg fra 3 milliarder i 1950 til 6,1 milliarder i 2000.
Det var voldsom uenighet mellom demografer, økonomer, geografer, filosofer, historikere, etnologer og politikere om hvordan denne økningen skulle tolkes.
Noen forsvarte spredning av liv, uavhengig av kvalitet, mens realistene understreket behovet for å kontrollere reproduksjon. Anti-malthusianerne hevdet at det handlet om skjev utvikling snarere enn faktisk demografisk vekst; ny-malthusianere repliserte at denne holdningen ville dømme hundrevis av millioner til sultedøden. Fra 1980-tallet kom miljømessige og økologiske spørsmål også inn i debatten.
Tegn til stabilisering. Anti-malthusianerne peker i dag på tegn til demografisk endring: Fruktbarhetsratene stuper, også i fattige land. Dette bekrefter den «demografiske revolusjonen» som den franske politikeren Adolphe Landry snakket om i 1934, da han hevdet at stor økning i matproduksjonen hadde gjort problemet med forholdet mellom befolkning og ressurser irrelevant. Det ideelle befolkningsnivået burde avgjøres av det kulturelle begrepet «lykke», et kvalitativt heller enn et kvantitativt kriterium.
Det har vært hevdet at den globale befolkningen vil stabilisere seg på 9 milliarder i 2050 og 10 milliarder i 2150. De fleste demografer mener at siden jorden er i stand til å fø 10 milliarder, kan den ikke være overbefolket med bare 7 milliarder, og at hvis 1 milliard mennesker lider av underernæring og 2 milliarder lever i fattigdom, så er det fordi ressursene er dårlig fordelt. Men er det ønskelig at den globale befolkningen vokser seg så stor?
De fleste demografer mener at siden jorden er i stand til å fø 10 milliarder, kan den ikke være overbefolket med bare 7 milliarder, og at hvis 1 milliard mennesker lider av underernæring og 2 milliarder lever i fattigdom, så er det fordi ressursene er dårlig fordelt.
I 1997 skrev Salman Rushdie til verdensborger nummer 6 milliarder, som skulle bli født det året: «Det har vist seg umulig i mange deler av verden å hindre menneskerasens antall fra å svulme urovekkende mye. Legg skylden for den overbefolkede planeten i hvert fall delvis på feilvurderinger fra rasens åndelige veiledere. I din egen levetid kan det godt hende at du opplever ankomsten til verdensborger nummer 9 milliarder. (Hvis det blir født for mange mennesker delvis som følge av religiøse restriksjoner mot prevensjon, så vil også altfor mange mennesker dø på grunn av religiøs kultur.)»
I 2011 forventes ankomsten av verdensborger nummer 7 milliarder. Han eller hun har 70 prosent sannsynlighet for å bli født inn i en vanskeligstilt familie i et fattig land.
Burde vi gjøre klar en velkomsthilsen eller en unnskyldning?
Publisert første gang i Le Monde Diplomatique 31. mai 2011. © 2011 Le Monde Diplomatique – distribuert av Agence Global.