Lang vei mot (norsk) anerkjennelse. Gjert Ingebrigtsen er et samleobjekt. Egenhendig, og uten noen som helst bakgrunn fra, eller utdanning innen løping eller annen idrett, har han trent tre av sine i alt syv barn helt opp i den ypperste verdenseliten på mellomdistanse. Ikke siden Gjert var ungkar, har Norge vært i nærheten av slike resultater, den gang først og fremst ved pionéren Grete Waitz og senere Ingrid Kristiansen.

Hvordan dette er mulig, undres bare de lærde i det store utland. For der Gjert og guttenes innsats stadig hylles på verdens største nettsted for løping, letsrun.com og de fleste andre internasjonale medier, har tonen her hjemme vært en helt annen. Lenge vanket det lite eller ingen anerkjennelse fra det norske friidrettsmiljøet, dets trenere og ledere. Sjefen for Olympiatoppens utholdenhetsprogram skal sågar ikke engang ha vært klar over Henrik da han vant EM-gull på 1500 meter i 2012.

På Sognsvann var det mange med doktorgrader innen utholdenhetstrening, men ingen som hadde trent noen inn i verdenstoppen. Det kunne virke som få, om noen, satte spørsmålstegn ved dette avviket mellom all kunnskap i verden, og mangel på utøvere med resultater som skulle underbygge kunnskapen. Ydmykheten var ikke sterkt fremtredende.

For som de sier i England: the Proof is in the pudding – og familien Ingebrigtsen, som de eneste i landet, har i dag omkring femti – 50 – løp under den gamle norgesrekorden på 1500 meter til Lars Martin Kaupang på Bislett stadion i 1976, en rekord som sto i 36 år før den havnet i Sandnes. Ingen og ingenting kan argumentere mot resultatene til Team Ingebrigtsen.

Løpingens historie, i alle fall i nyere tid hvor løping er blitt tilgjengelig for andre enn privilegerte, hvite menn, er i stor grad fortellingen om dominansen av menn og kvinner på Afrikas kontinent: Sprintere fra vest, mellomdistanseløpere fra nord, og langdistanse-løpere fra øst. Og nå, tre unge menn fra Lura.

Men hvordan var det mulig å komme fra et lite sted, en enda mindre klubb, uten store og lange tradisjoner for å løpe langt og fort, og rake med seg medalje etter medalje i internasjonale mesterskap?

Den som utfordrer pappa. «Det eneste som betyr noe, er å løpe så fort som mulig». Dette var gjennomgangsmelodien hos alle guttene de siste ukene før EM i Berlin i 2018.

Henrik, han som har gått foran og banet vei for de to småbrødrene, hadde mer eller mindre kontinuerlig slitt med skader de siste to årene, og bar naturlig nok ikke på verdens beste selvtillit gitt hans manglende treningsgrunnlag.

På tross av alle skadene og utfordringene hadde Gjert likevel klart å lappe Henrik såpass sammen de siste årene at han som eneste utøver i historien hadde tatt medaljer i tre EM på rad.

Henrik, legemliggjøringen av at det går an å springe fort selv om man ikke er født og oppvokst på høylandet i Kenya, var den av guttene som oftest utfordrer Gjert. Han var naturlig nok preget av uro. Han ga farens egenskaper som trener det glatte lag, vakkert presentert i en ikonisk scene fra siste sesong av NRK-serien «Team Ingebrigtsen» (i oktober kommer det en ny sesong).

Var det dette Gjert hadde fortalt meg om? Hvordan en diskusjon mellom trener og utøver kunne utvikle seg til en konflikt mellom far og sønn? Og var det slike konflikter Henrik hadde i tankene, når han fortalte meg at han, etter at han var ferdig å løpe, følte han ikke ville snakke med faren på ti år?

Men hvorfor i all verden insisterer da Henrik og hans brødre på at de ikke kan tenke seg noen annen trener enn deres autodidakte far, en far som aller mest drømmer om å få være nettopp far, og ikke trener?

På en særegen måte henter Gjert ut det beste i guttene, eller mer korrekt, han hjelper dem til selv å prestere opp mot sitt beste, gang etter gang. For det mest imponerende er ikke at de blir gode og tar medaljer, men at guttene, alle tre, gjenskaper suksessen år etter år.

Én uke etter den siste store krangelen sommeren 2018, hentet Henrik hjem sølv på 5000 meter, og ble med det den første og så langt eneste i historien til å ta medalje i fire EM på rad. Jakob var 17, og junior enda noen sesonger, og ble den yngste i historien til å vinne gull på både 1500 og 5000 meter.

Stikker hull på myten. Slike utrolige prestasjoner går ikke lenger upåaktet hen. Gjert ble kåret til årets trener i 2018, og nylig ble det avlagt en masteroppgave i ledelse ved BI hvor tema var ledelse og prestasjoner i organisasjoner, der Team Ingebrigtsen var case study. Gjennom TV-serien på NRK har mange sett en trener og pappa de mener er enerverende og lite pedagogisk, en fyr som må ha full kontroll og som fremhever seg selv.

Masteroppgaven stikker hull på den myten. Basert på teoriene til Jim Collins i boken «Good to Great» frem-heves det to egenskaper som kjennetegner en toppleder: ydmykhet og vilje. Masteroppgaven fremhever nettopp også disse to egenskapene som avgjørende for å løfte opp og gjenskape suksess i Team Ingebrigtsen.

Og til tross for guttenes, i utgangspunktet, massive motstand mot far og trener, så er de veldig klar over at det er Gjerts vilje og gjennomføringskraft som får frem deres prestasjoner – det er som om Gjert manipulerer guttene til å prestere som de gjør.

Enkel suksessoppskrift. Årlig tilbakelegger guttene omkring 8000 kilometer. Det er en halvmaraton om dagen, hver dag. For det å bli god i løping er ganske enkelt. Man trenger ikke masse fancy og dyrt utstyr, hemmelige produkter som dine konkurrenter ikke har tilgang til, som for eksempel i vår andre paradegren ski. For å bli god til å løpe, må man løpe mye, ja det er nesten slik at det er vanskelig ikke å bli god så lenge du bare løper nok.

Hemmeligheten til Team Ingebrigtsen er at de løper akkurat passe hardt, akkurat passe langt, hviler, restituerer og sover nok, og på den måten får god kontinuitet i treningen. Regimet styres av Gjert som har full oversikt over hver av guttenes treningsøkter de siste 10–12 år, alt for å kunne styre og sammenligne jobben som gjøres i dag med det som gjennom mange år har vist å lede til heder og ære.

«Vi er verdens beste», sier Gjert med stor autoritet. «For selv om det er noen som løper litt fortere enn oss, er det ingen som løper like fort med så begrensede midler, og nå er det slik at det er de andre i verden som vil trene med oss, de tenker de kan lære noe av måten vi gjør ting på, og vi får stadig henvendelser fra store deler av kloden. Men bare ikke så mange her hjemme i Norge.»

At Team Ingebrigtsen er i ‘high demand’ viser også den siste invitasjonen de har fått. Eliud Kipchoge ble verdensmester på 5000 meter som 18-åring. Han er regjerende olympisk mester på maraton og er i dag regnet av mange som historiens beste maratonløper. Kipchoges store drøm er å bryte den siste av de store barrierene i internasjonal løping: Å tilbakelegge 42 195 meter, det vi kjenner som et maraton, på under to timer.

Det første forsøket skjedde i Italia for drøyt to år siden. Kipchoge løp cirka et halvt sekund for sakte pr. kilometer. Tiden ble 2.00.25. Han mislyktes i sitt forsøk, og internasjonal toppidrett er nådeløs: Her hylles og huskes bare vinnerne.

Nå skal Kipchoge gjøre et nytt forsøk den andre helgen i oktober i Wien, uken etter friidretts-VM. For å lykkes, inviteres det meste av verdens beste mellom- og langdistanseløpere til å være fartsholdere i rekordforsøket, og alle tre brødrene Ingebrigtsen er selvskrevne.

Men for yngstemann Jakob er det ikke bare en kul «jobb», det er også god læring ettersom han ikke utelukker at han selv prøver seg på maratondistansen en gang i fremtiden. Hemmeligheten, om det finnes en slik, for å lykkes på maraton, er å ha så høy terskelfart som mulig. Litt forenklet vil det si å kunne løpe i så høy hastighet som mulig og at kroppen samtidig kvitter seg med det som produseres av laktat, det de fleste av oss kjenner som melkesyre, slik at vi unngår å bli stive i muskulaturen. Terskelfart er individuell og trenbar, men Jakob har siden han var en guttunge vært helt unik både nasjonalt og internasjonalt på dette området, med så gode målinger at nesten ingen trodde det var sant – og så gode at Gjert mente Jakob var i stand til å løpe halvmaraton under én time allerede som 17-18 åring.

Jevn strøm av prestasjoner. Under NM på Hamar i begynnelsen av august hentet alle guttene hjem hvert sitt NM-gull, broderlig fordelt på med 800 meter (Filip) 1500 meter (Jakob) og 5000 meter (Henrik). Og det er nettopp mellomdistanse, og ikke maraton, som gjelder i VM. Og det er den unike kombinasjonen av både hurtighet og kondis som man må mestre, om man skal ha et håp om å hevde seg på 1500 meter og 5000 meter.

Og hevde seg gjør guttene. Under lag-EM i hjembyen Sandnes i august, løp Filip raskest på 5000 meter, Jakob vant 1500 meter, mens Henrik ble nummer 2 på 3000 meter. Jakob er for tiden rangert som verdens nest beste 1500 meter-løper og Filip kom hjem med bronse på samme distanse i siste VM i 2017, og mange blir nok forundret om det ikke skulle bli noen medaljer på familien i det kommende VM.

En ydmyk bonde ved navn Timothy Cheruiyot har nesten vært uslåelig på 1500 meter de siste to årene, og er mannen å slå for Filip og Jakob. På 5000 meter er det en liten armé, i hovedsak, fra Etiopia som alle, bare i år, har løpt fortere enn den nye norske rekorden til Jakob på 13.02.03 fra London 20. juli. Selemon Barega, Yomif Kejelcha eller Hagos Gebrhiwet, navn som er ukjente for de fleste av oss, har alle personlige rekorder som er omkring 15 sekunder bedre enn Jakobs, og enda er det omkring 25–30 sekunder ned til Filip og Henrik.

Men mesterskapsløp er som regel ikke som de fleste andre konkurranser, og ofte blir de såkalte lureløp hvor farten underveis er langt saktere enn vanlig, før det ofte eksploderer på siste runden. 1500 meter i OL i Rio i 2016 var et slikt løp, og Matt Centrowitzs vinnertid på 3.50.00, hele tyve sekunder bak den norske rekorden, eller omkring 150 meter, var også den svakeste vinnertiden siden 1932.

«Bommer aldri på formen». Den tidligere storløperen Sindre Buraas uttalte nylig til podkasten «Breaking Marathon Limits», at brødrene fra Sandnes aldri bommer på formen. Det er lett å tro på det, for slik vi er blitt kjent med Gjert, er det ikke snakk om tilfeldigheter og flaks. Dette er et resultat av at han har satt alt de kan ha kontroll på, i et system som hele tiden garanterer fremgang, og at de alltid er best når det gjelder som mest. Det skal hele verdenseliten få bryne seg på i VM i Doha som starter lørdag 28. september.

For som de sier det i Sandnes: «Skal du løpe fort, så handler det om å gjøre det enkelt – med trygghet i disiplin».

Om artikkelforfatteren: Frode Saugestad har sammen med Gjert Ingebrigtsen skrevet boken «Kunsten å oppdra en verdensmester». Saugestad jobber nå med en ny bok om idrettsfamilien fra Sandnes.