Guddommelig nærvær. På 80-tallet var det mange som samlet på glansbilder. Noen ble satt i album, andre ble byttet bort. Det var i utgangspunktet strenge kriterier for utvelgelsen av de mest verdifulle, men de enkelte kravene ble balansert av at alle hadde forskjellige preferanser. Likevel var det én gruppe bilder som ingen ville ha. Englene. De små, lubne kjerubene som satt på hver sin sky med selvforherligende smil og hånden under haken var det få som så poenget med.

I dag er det knapt nok noen som samler på glansbilder. Men engler har gjenvunnet sin popularitet. Ikke nødvendigvis de barnaktige kjerubene. Mye av grunnlaget for interessen ligger nemlig i nyreligiøse retninger, hvor engler helst fremstår som åndelige veiledere. Helt siden Teosofisk Samfunn ble grunnlagt i 1875 har alternative miljøer forholdt seg til engler på denne måten. På nettsidene til Märtha Louise og Elisabeth Samnøys engleskole, Astarte Education, legges det dermed stor vekt på selvutvikling. Her representerer englene et guddommelig nærvær som er knyttet opp mot individets egen aura. Gjennom meditasjonsteknikker skal mennesket kunne nå sin innerste engel, noe som også gir det mulighet for å utnytte sitt eget fulle potensial.

De nye vampyrene? I løpet av de siste årene er engler også blitt en yndet bestanddel i populærkulturen. Som for eksempel i Danielle Trussonis bestselgende roman «Englelære» («Angelology», 2010), som er oversatt til 32 språk og skal følges opp av «Englebyen» i 2012. Filmrettighetene er også allerede kjøpt opp av Will Smith.

Trussonis bok handler om Evangeline, en ung nonne i et kloster utenfor New York, som kommer til å gjenopplive en urgammel krig mellom angelologer, en gruppe vitenskapsfolk med inngående kjennskap til engler og deres historie, og nefilimer, giganter som er halvt engler, halvt mennesker.

Trussoni er ikke alene om å skrive om engler. Becca Fitzpatricks «Hush, Hush» (2009), L. A. Weatherlys «Angel» (2010), Elisabeth Chandlers «Kissed by an Angel» (1998) og Bryony Pearces «Angel's Fury» (2011) er alle romaner eller romanserier som bygger handlingen rundt disse åndelige vesenene. Det faktum at de alle har ligget på bestselgerlistene og at flesteparten er bøker rettet mot ungdom (men, i likhet med «Twilight» og «Harry Potter», også blir lest av voksne) er nok til at man har begynt å hviske om at engler er de nye vampyrene.

Man har begynt å hviske om at engler er de nye vampyrene.

Slike spekulasjoner ble ikke mindre da vampyrdronningen Anne Rice publiserte de to første bindene av serien «Songs of the Seraphim» (2009–2010), og uttalte at det føltes mye bedre å være på lag med engler enn med blodsugere, som først og fremst var torturerte, tragiske skikkelser.

Beretninger om de navngjetne. Men mens Anne Rice og nyreligiøse grupperinger konsentrerer seg om engler som åndelig høyverdige vesener, karakteriseres de fleste av de andre tekstene nevnt ovenfor av et litt mørkere fokus. Felles for de fleste av samtidens englebøkene er nemlig at de konsentrerer seg om grupperinger av åndelige vesener som gjerne omtales som falne – englenes avkom, de såkalte nefilimer ('de falne').

Disse englehistoriene tar dermed sitt utgangspunkt i en av Bibelens tidligste bøker. I Første Mosebok 6 kan vi lese at i antediluvial tid, det vil si i perioden mellom skapelsen og syndefloden, tok Guds sønner seg hustruer av menneskeslekt. Avkommet til dette unaturlige giftermålet var groteske kjemper (nefilimer). 'Dette er de mektige menn i gammel tid, de navngjetne', står det skrevet i Første Mosebok 6:4.

Etter dette nevnes ikke nefilimer i Bibelen, men er skildret på mer utfyllende vis i den apokryfe (som ikke anerkjennes av kirken som ekte, red.anm.) teksten Enoks bok, hvor man finner en serie åpenbaringer mottatt av urtidspatriarken Enok i tiden før syndefloden. Enok forteller at de såkalte vokterenglene – utpekt av Gud til å observere og vokte over menneskene – lystet etter menneskenes døtre, og forlot himmelen for å slå seg sammen med kvinnene. Avkommet deres var tre tusen alen lange kjemper, som spiste menneskenes avlinger, dyr, menneskene selv og, til slutt, hverandre. Dermed oppstår en ondskap på jorden som er så omfattende at Gud ser seg nødt til å utslette alt liv, med unntak av Noah og hans familie.

Dette er også rammeverket for Karl Ove Knausgårds moderne klassiker «En tid for alt» (2004), som er en mytisk beretning om menneskenes liv i tiden før flommen. Her går det rykter om engler og kjeruber, uten at noen har sett dem. Nefilimer har imidlertid mange sett, og det fortelles at de bor i øde områder og genererer et hat i alle mennesker som kommer over dem. Misfostre, omtales de som, disse vesenene som er halvt guddommelige, halvt menneskelige. Og det som er mest avskyelig av alt, er at de, midt oppi all denne groteske misdannelsen, er vakrere enn noe menneske.

Et kosmisk fall. Noe av det som kanskje er mest interessant med fortellingen om vokterne og nefilim er at de bringer frem et ganske annet perspektiv på syndefloden. Det Enoks bok avslører for oss er nemlig at fallet i dette tilfellet ikke var menneskelig, men kosmisk. I enokiansk teologi ser man at det er englene, når de forlater himmelen for å kopulere med kvinnene, som overskrider den gudsatte grensen mellom det himmelske og det jordiske, og setter fri kaoskreftene. Dette signaliseres også gjennom navnene til vokterenglenes anførere, som alle bærer betydningen av naturfenomener og dermed signaliserer at selve naturens balanse forrykkes gjennom fallet. Dermed har ikke Gud annet valg enn å gjennomføre en apokalypse.

I Trussonis «Englelære» feiler Guds plan. En nefilim klarer å infiltrere arken, noe som fører til at disse korrupte vesenene setter sitt klare preg på særlig den vestlige delen av verden. Blant annet forsikrer de seg om at teoriene til Charles Darwin og Karl Marx blir brukt i det ondes tjeneste gjennom at de settes inn i samfunnsstrukturer som er grunnleggende nedbrytende og onde.

Dette feilskjæret er også noe Trussoni har tatt fra Enoks bok, hvor det viser seg at selv om Gud lykkes i å utrydde det ondes fysiske manifestasjoner gjennom flommen, er nefilims ånder udødelige, noe som fører til at de utvikler seg til demoner og fortsetter å spre ondskap i verden. Dette resulterer igjen i behovet for en ny apokalypse, som vi ennå har til gode å oppleve.

Selv om Gud lykkes i å utrydde det ondes fysiske manifestasjoner gjennom flommen, er nefilims ånder udødelige, noe som fører til at de utvikler seg til demoner og fortsetter å spre ondskap i verden.

Slik skriver alle disse bøkene seg også inn i en apokalyptisk tradisjon, hvor hele verdenshistorien fremstilles som en uendelig og konstant kamp mellom det gode og det onde, som til slutt skal resultere i at Gud skaper en ny og fullkommen verden. For det gode er ikke borte. Midt oppi nefilims destruktive kraft, finnes det krefter som holder opp et lys.

For å minne oss på deres evige tilstedeværelse.