Like gammelt som menneskeheten. Ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) er tradisjonell medisin fortsatt den primære behandlingsformen for 60 prosent av verdens befolkning (80 prosent i Asia og Afrika). Dette kommer som tillegg til vårt vestlige medisinsystem – også kalt konvensjonell medisin, biomedisin eller skolemedisin.

Tradisjonelle og historiske medisinsystemer fra andre kulturer har lang fartstid som behandlingsformer, og mange av disse lever i beste velgående, spesielt i land hvor de har sin opprinnelse. Bruken av urte- og plantemedisin blir ansett å være like gammel som menneskeheten selv, og indisk ayurveda (tradisjonell førvitenskaplig helsefilosofi utviklet på det indiske subkontinentet, red.anm.) og tradisjonell kinesisk medisin (TKM) går tusenvis av år tilbake i tid. Begge disse behandlingsformene er i sine respektive «hjemland» ansett som offisielle helsetilbud likestilt med skolemedisin – og WHO oppfordrer nå til økt samarbeid mellom skolemedisin og tradisjonell behandling.

Her i Vesten blir tradisjonell medisin ofte ansett som alternativ behandling – og et privat supplement utenfor offisielle behandlingsformer. Kritikere og skeptikere har lenge hamret løs på tradisjonelle helsepraksiser og sådd tvil om effektiviteten av behandling og preparater, begrunnet med det de mener er skrantende vitenskapelig empiri. 

Likevel har pasienter i store deler av den moderne verdenen omfavnet tradisjonell medisin, og stadig flere ser fordelene ved å innføre dette som et supplement til vårt vestlige, skolemedisinske behandlingstilbud.

Brobygging. Et eksempel på en slik praksis er Balderklinikken i Oslo, som var først ute i Norge med å tilby tradisjonelle behandlingsformer og skolemedisin i et kombinert, helhetlig helsetilbud. Lege Bernt Rognlien, som var med på å starte opp klinikken for 29 år siden, så den gang behov for et økt samarbeid mellom leger og alternative behandlere.

Rognlien sier han ikke lenger er så glad i begrepet alternativ medisin.

«Alternativlandskapet i dag inneholder et mangfold av behandlingsteknikker fra utøvere som nesten ikke har medisinsk grunnkunnskap. Mange av disse behandlingene har ikke noe med medisin å gjøre.»

Rognlien foretrekker å bruke begrepet komplementær medisin, som han forklarer som behandlingsmetoder utenfor skolemedisinen som har en del medisinsk dokumentasjon, og utøves av helsepersonell eller behandlergrupper med en medisinsk grunnkunnskap.

«Da jeg drev en legepraksis på 1990-tallet, så jeg at omtrent halvparten av pasientene i allmenn medisin også brukte en form for naturmedisin eller alternativ behandling. Pasienten måtte selv kommunisere mellom behandlere. Vi ønsket derfor å lage en klinikk hvor vi kunne samarbeide på tvers av profesjonene og bygge en bro mellom skolemedisin og komplementær behandling.»

I dag består klinikken av leger, ernæringsfysiologer, psykologer, manuellterapeuter, fysioterapeuter osteopater, akupunktører, helsecoacher, samt en avdeling for såkalt nevrofeedback. Disse representerer et bredt spekter av behandlingsmetoder – også fra tradisjonelle medisinsystemer.

Ett av mantraene til Rognlien, som også er hentet fra en tradisjonell forståelse av medisin, er å ha et helhetlig syn på menneskets helse.

«På mange måter har vi en klinisk-økologisk vinkling på problemet, istedenfor å se på symptomer og sykdommer som enkelthendelser. Vi bruker lang tid når vi har første pasientsamtale, for å kartlegge pasientens sykehistorie og for å få en oversikt over hvor det har oppstått ubalanse. For oss er det viktig at alle har god søvn, god ernæringsstatus, et sunt og variert kosthold, at de får hjelp til å redusere og mestre stress, mosjonerer regelmessig, og opplever mening i livet.»

Rognlien forklarer at mange kroniske og systemiske sykdommer blir bedret ved å ta hånd om disse basale faktorene, og at man dermed kan bruke mindre medisiner og få mindre bivirkninger.

«I mange tradisjonelle medisinsystemer står det å hjelpe pasienten til bedre mestring, sentralt.»

Han siterer Hippokrates, kjent som «legekunstens far»: «Først ordet, så planten, til slutt kniven». Ordene refererer til pasientens egen mestring og hvordan man kan hjelpe pasienten til å hjelpe seg selv. Planten betyr kost, ernæring, urter og naturstoffer. Så kommer kniven – som står for kirurgi eller mer omfattende medisinske inngrep.

Mikro og makro. I rollen som brobygger, mener Rognlien at det er blitt et kunstig skille mellom tradisjonell og vestlig medisin – og at helsebehandling generelt kan være tjent med å viske ut denne skillelinjen.

«Tradisjonelle behandlinger baserer seg på gammel kunnskap og erfaring om hvordan naturen kan brukes til helbredelse, og hvilken plass mennesket har i miljøet. Skolemedisin har derimot plukket ting fra hverandre og gått ned på molekylært nivå, med vekt på målbare virkestoff og eksakte doser. Det er litt som et mikro- og makrokosmos i tilnærmingen til sykdom».

«En helhetlig, tradisjonell tilnærming kan bidra til å begrense feiltrinnene i den reduksjonistiske, skolemedisinske metoden. Det er ikke enten et helhetlig eller et reduksjonistisk syn som er idealet – begge deler beskriver virkeligheten – og kan utfylle hverandre.» Lege Bernt Rognlien

Den molekylære tilnærmingen til skolemedisin har uomtvistelig vært positiv for global helse, sier Rognlien – med eksempler som antibiotika, vaksiner, og mange andre store medisinske fremskritt vi ikke ville vært foruten.

«Men søkelyset på virkestoff og symptomer kan også føre til fallgruver», sier han. 

«Det er ikke alltid man klarer å forutse problemstillinger som langtidsbivirkninger, eller hvordan legemidler påvirker miljøet. En helhetlig, tradisjonell tilnærming kan bidra til å begrense feiltrinnene i den reduksjonistiske, skolemedisinske metoden. Det er ikke enten et helhetlig eller et reduksjonistisk syn som er idealet – begge deler beskriver virkeligheten – og kan utfylle hverandre.»

Grønn bølge. Rognlien forteller at samfunnet i stor grad åpnet seg for alternative behandlinger på 1970- og 80-tallet da økofilosofien og den grønne bølgen var på høyden, og at denne positive holdningen til ikke-vestlige behandlingsmetoder fortsatte ut på 1990-tallet og frem til i dag.

«Den mer rettede skepsisen mot slike behandlingstilbud har kommet de siste årene, samtidig som antall alternative behandlingsmetoder har vokst ukritisk», mener Rognlien.

Akupunktur (se faktaboks), som kommer fra kinesisk medisin, er i dag et anerkjent helsetilbud i Norge, med NOKUT-godkjent utdanning på bachelornivå ved Høyskolen Kristiania.

«Effekten av akupunktur har god dokumentasjon mot en rekke lidelser, som blant annet kronisk smerte, hodepine, kvalme, søvnproblemer, depresjon og angst. Mange av disse lidelsene behandles i dag med medisiner som er vanedannende og ofte gir bivirkninger. Her representerer akupunktur et godt ikke-medikamentelt behandlingsalternativ», sier Rognlien.

Han mener det likevel er et stykke vei å gå frem til anerkjennelsen det fortjener.

«I dag er det to utøvergrupper med høyskoleutdannelse i Norge som står utenfor helsevesenet. Det er akupunktører og osteopater (se faktaboks). Disse burde få autorisasjon som helsepersonell og bli en del av det norske helsevesenet. Begge behandlingsmetodene er godt etablert i norsk helsevesen, og en autorisasjon på lik linje med annet helsepersonell – som fysioterapeuter og kiropraktorer – vil bidra til økt pasientsikkerhet og nødvendig kvalitetssikring av behandlingsmetoden», mener legen.

Da WHO i 2018 valgte å innlemme diagnoser fra TKM – tradisjonell kinesisk medisin – i sin offisielle diagnosedatabase – ICD 11, kom dette medisinsystemet i sin helhet under krass kritikk i mange medier.

«Denne kritikken er ganske uforståelig. Avisene fokuserte ensidig på bruk av organer fra truede dyre-arter, som selvfølgelig er et bredt og svært alvorlig problem. Det var da heller ikke dette WHO anerkjente», påpeker Rognlien.

«Hensikten med WHOs diagnosebank er å ha et felles klassifiseringssystem som muliggjør internasjonal kommunikasjon av sykdom og behandling», forklarer Rognlien. «Det å standardisere begrepsapparatet i TKM, er en forutsetning for forskning og fagutvikling i akupunktur og kinesisk urtemedisin, slik at behandlingsmetodene kan utvikle seg som vitenskap. Hvorfor dette ble så kontroversielt, skjønner jeg ikke. Det burde utelukkende være positivt.»

«Alle medisinske tradisjoner har egen terminologi. Her i Vesten har vi vår terminologi for å systematisere erfaringsbasert kunnskap – mens kinesisk medisin har sin kunnskap nedtegnet i et annet fagspråk og paradigmesystem. Det betyr ikke at man må tro på yin og yang, men man må lære terminologien for bedre å forstå og bevare denne kunnskapen.»

Hvis man skal få bukt med ulovlig oppdrett og dyreslakt, er det viktig å sette krav og gjøre virksomheten transparent – og implementeringen i ICD 11 vil bidra med å forbedre dette, mener Rognlien.

Balderklinikken bruker flere behandlingsmetoder som er hentet direkte fra det kinesiske og andre tradisjonelle medisinsystemer, som blant annet akupunktur, avspenningsteknikker, tai chi, yoga, samt plante- og urtemedisin.

Plantebasert kunnskap. «Plante- og urtemedisin er en viktig komponent i tradisjonelle medisinpraksiser verden over, og vestlig medisin har hentet mye kunnskap fra tradisjonell plantebruk», forklarer Berit Smestad Paulsen, professor i farmakognosi ved Universitetet i Oslo. Farmakognosi er læren om medisinplanter, bruk av disse, og hvilke stoffer i medisinplanter som har effekt – samt utvinning av disse stoffene til bruk i vestlig medisin.

«Alt sprang ut fra dem som kunne noe om planter – og hvordan plantene kunne brukes som behandling. Dette var starten på medisin», sier Paulsen.

Hun forklarer at rundt 40 prosent av alle legemidlene på markedet i Norge har sin opprinnelse i et naturprodukt – enten ved direkte bruk av en isolert komponent, eller at en av plantens bestanddeler er blitt manipulert til å gi den virkningen man ønsker.

«Nesten all kreftmedisin de siste ti årene kommer fra planter», sier Paulsen. «Ett eksempel er leukemi hos barn, som tidligere hadde 90 prosent dødelighet. Nå overlever 90 prosent – takket være et stoff fra rosegravmyrt på Madagaskar.»

«Nesten all kreftmedisin de siste ti årene kommer fra planter», sier Paulsen. «Ett eksempel er leukemi hos barn, som tidligere hadde 90 prosent dødelighet. Nå overlever 90 prosent – takket være et stoff fra rosegravmyrt på Madagaskar.»

I 2015 mottok en kinesisk farmasøyt nobelpris i medisin, for oppdagelsen av artemisinin – til behandling av malaria. Stoffet blir funnet i søt malurt (Artemisia annua L.), som har lang historisk bruk i tradisjonell kinesisk urtemedisin. Men, selv om mange av medisinene vi bruker er basert på plantenes bestanddeler, er Bernt Rognlien opptatt av å minne om at majoriteten av legemidler i norske apotekhyller er ikke-naturlige, kjemiske molekyler.

«Og dette har én grunn – at det ikke er lov å ta patent på planter og urter. En kjemisk fremstilling av legemidler er i stor grad styrt av økonomiske årsaker, og ikke bare av effekt.»

Kommersialisering av legemidler. Prissetting av helse og legemidler har fått større oppmerksomhet i senere tid, og selv USAs president har uttalt at farmasøytiske selskaper «are getting away with murder». På en lang liste over medikamenter som har hatt drastiske prishopp, var blant annet antiparasittmedisinen Daraprim, som hadde en prisøkning på 5000 prosent i løpet av ett år i 2015, fra 13,50 til 750 dollar, ifølge The Economist. Prisen på én kreftmedisin steg i løpet av et tiår fra 2002 til 2012, fra omtrent 10 000 til 100 000 dollar.

Prisen på legemidler blir begrunnet med at den skal dekke inn utgifter til råstoff og produksjon, men også forskning og utvikling – inkludert de feilslåtte prosjektene til farmasøytiske selskaper.

Norge forsøker også å spare penger på innkjøp av legemidler, og velger derfor å gå til produsenter av billige kopimedisiner fra blant annet India. På grunn av de strenge kravene til produksjon og fremstilling, blir mange av disse produsentene underkjent – og vi får mangel på import av etterspurte legemidler.

«Det er en av årsakene til den økende legemiddelmangelen vi ser i Norge i dag. Vi sparer oss til fant», mener Bernt Rognlien.

Berit Smestad Paulsen minner om at kommersialisering av legemidler også er en realitet i tradisjonell medisin – og mener dette er roten til mye av kritikken man ser av plante- og urtepreparater:

«Problemet er at det er mye penger i det, og det gir mye falske legemidler. Da er det lett å få et feil syn på hva tradisjonell medisin er. Det er utrolig mye rart på markedet som folk vil tjene penger på, og som seriøse behandlingsutøvere aldri ville tatt i bruk. Tradisjonell medisin er et mangehodet troll – i fagområdet vårt betyr det at vi må ha en bedre kvalitetskontroll på markedet – og mange flere kliniske studier av preparater. Det er derfor det er viktig at de seriøse delene av tradisjonell medisin blir offentlig anerkjent og regulert, slik at vi får kvalitetssikring og bedre klinisk dokumentasjon», sier Paulsen.

Flere undersøkelser har vist innhold av uønskede stoffer i tradisjonelle preparater. En studie publisert i European Journal of Clinical Pharmacology dokumenterte funn av tungmetaller i 64 prosent av et utvalg tradisjonelle preparater fra India.

Bernt Rognlien kritiserer også tradisjonell kinesisk medisin for ikke å ha lagt stor nok vekt på toksisitet og bivirkninger av medisiner.

Favorisert testing. «Spørsmål rundt effektiviteten av tradisjonell medisin er også bakgrunnen for mye av skepsisen til slik behandling. Vestlig forskning på klinisk effekt av legemidler benytter ofte en randomisert eller dobbeltblind studie», sier Rognlien. Problemet, mener han, ligger i at slike studier favoriserer kjemiske legemidler, og ikke tradisjonelle metoder som akupunktur eller urtemedisin.

«Det er rett og slett ikke mulig å teste effektiviteten av disse på lik linje med enkeltstående molekyler fra kjemisk farmakologi (læren om legemidler, red. anm.).»

Eksempelvis blir det problematisk å sette opp en kontroll- og placebogruppe ved stikking av akupunkturnåler. Kliniske studier har likevel forsøkt å gjenskape dette ved at én gruppe mottar akupunktur etter kinesiske prinsipper rundt kroppens kretsløp, mens den andre mottar tilfeldige nålestikk. Disse studiene viste at det er vanskelig å skille effekt mellom «ekte» og «falsk» akupunktur, mens de som mottar en eller annen form for akupunktur eller nålestikk, har bedre effekt enn de som ikke blir stukket av noe.

På lik linje vil det være vanskelig å lage en blindtest eller forske på isolerte virkninger i urte- og plantepreparater da disse plantene inneholder en bred sammensetning av stoffer, ofte med varierende konsentrasjon. Mange av urtene har likevel vist god effekt ved dobbeltblind- og placebokontrollerte studier, men mye av effekten blir sagt å ligge i kombinasjonen av virkestoffene i blandingspreparater.

Rognlien og Paulsen er begge enige om potensialet for mulige synergieffekter i mange tradisjonelle urte- og plantemedisiner, som en motsetning til enkeltvirkestoffer i farmasøytiske produkter. 

«I TKM og ayurvedisk medisin bruker de ofte en kombinasjon av flere produkter, som kan gi positive synergieffekter og dermed virke bedre enn om det kun er ett stoff som administreres.»

«I TKM og ayurvedisk medisin bruker de ofte en kombinasjon av flere produkter, som kan gi positive synergieffekter og dermed virke bedre enn om det kun er ett stoff som administreres. I vestlig medisin skal vi ha ett stoff som kurerer én ting – og det er ikke alltid like strømlinjeformet. Tar man et legemiddel for én tilstand, får man også effekt og bivirkninger på andre deler av kroppen», forklarer Paulsen.

Hun påpeker samtidig viktigheten av å teste tradisjonelle preparater for både effekt og toksisitet.

Gjensidig samarbeid. Paulsen har selv jobbet sammen med et institutt for tradisjonell medisin i innlandet i Mali i Vest-Afrika, hvor de samarbeider med tradisjonelle medisinmenn for å samle inn kunnskap, teste effektiviteten av behandlingen, samt gi denne informasjonen tilbake til medisinmennene.

«80 prosent av befolkningen i Mali mangler tilgang til det man kaller vestlig medisin – de er derfor avhengige av å høre på medisinmenn. Politikken i landet er at vestlig og tradisjonell medisin skal jobbe sammen for å gi best mulig behandlingstilbud. Førstelinjetilbudet består av den tradisjonelle, mens healere samarbeider med dem som har den vestlige ekspertisen. Skolemedisinen tar derimot over pasientene der medisinmennene kommer til kort», forteller hun.

«Vanlige sykdommer og lidelser blir altså kurert av det tradisjonelle behandlingstilbudet, som dermed avlaster det begrensede tilbudet av vestlig medisin. Uten denne ordningen hadde ikke skolemedisinen hatt overskudd til å behandle tilfellene som virkelig trenger det.»

«Jeg tror det er veldig viktig med samarbeid, og man skal ikke ta alt for god fisk i noen av retningene. Ved å samarbeide, kan vi finne bedre medisiner for alle.»

Tradisjonell medisin og kunnskap kan dermed bidra til utvikling av vestlige farmasøytiske produkter, men også skape et mer helhetlig helsetilbud i land hvor skolemedisin har begrenset kapasitet.

«Uheldigvis», sier professoren, «blir tradisjonell medisin ofte satt til side ved introduksjon av vestlig medisin.»

Sidesatte tradisjoner. Et eksempel på dette er hos ticunaene – et av de opprinnelige urfolkene i Amazonas. Ticunaene har brukt sjamanisme og plantemedisin som helsebringende behandling i alle år – helt til misjonærer og hjelpearbeidere begynte å introdusere vestlig medisin. Økologen Sergio Leon, som har jobbet med ticunaene i flere år, ser en trend i at folkegruppen i stor grad gir opp sin tradisjonelle medisinkultur, og heller belager seg på piller fra den moderne verdenen.

I et forsøk på å motvirke denne utviklingen er ticunaenes medisinkultur blitt inkorporert i et øko-turismetilbud i en av urfolkets landsbyer, San Martin i Colombia. Her kan turister lære om urfolkets plantekunnskap, gjennom plansjer som beskriver de medisinske egenskapene ved plantene i regnskogens økosystem, sammen med plantenes spanske navn.

«Til tross for dette vil majoriteten av unge ticunaer helst belage seg på vestlig medisin», forteller Leon.

Med tanke på hvor mye av vestlig medisin som baserer seg på urgammel plantekunnskap, vil en svekkelse av tradisjonell medisin også kunne svekke fremtidige farmasøytiske produkter.

Med tanke på hvor mye av vestlig medisin som baserer seg på urgammel plantekunnskap, vil en svekkelse av tradisjonell medisin også kunne svekke fremtidige farmasøytiske produkter.

«Man må dokumentere og skrive ned denne gamle kunnskapen – så vi kan samarbeide om å finne medisiner som er bedre enn vi har i dag», sier Paulsen.

Kulturelle forståelser. «En fellesnevner for mange tradisjonelle behandlingsformer er at spørsmål rundt effektivitet, må sees fra et annet, kulturelt perspektiv», forklarer Ane Straume, antropolog ved Universitetet i Bergen.

«Hva er definisjonen av effektiv? Den biomedisinske definisjonen på bevist effekt, eller at de som benytter den, har en opplevd god effekt?» spør Straume retorisk.

Så det er snakk om placebo?

«Placebo er også et begrep hentet fra et biomedisinsk perspektiv. Av og til må man forklare effekten ut fra perspektivet til dem som benytter seg av det.»

Antropologen har forsket på helse på Salomonøyene i Stillehavet, hvor tradisjonell medisin fortsatt er en viktig del av det primære helsetilbudet.

«Tradisjonelle behandlere der ser på alle faktorene rundt personen – en holistisk tilnærming. De ser på matinntaket, følelseslivet, familielivet, tilstanden i landsbyen rundt personen, og hendelser av betydning. Hvis en pasient nylig har hatt problemer med familie eller økonomi, blir det ofte antatt at dette kan være årsak til sykdom – noe som er litt annerledes enn den skolemedisinske tilnærmingen», sier Straume.

At helse må forstås utenfor et konvensjonelt biomedisinsk perspektiv, gjelder også andre steder enn isolerte stillehavsøyer. Et eksempel er kinesisk medisin og akupunktur, som baserer seg på et kroppslig kretsløp (qi) som ikke er en del av vestlig medisinsk forståelse. Et annet eksempel kommer fra Nord-Amerika, hvor flere urfolk knytter helse til et medisinhjul.

Dr. Adriaan Van der Wart har over ti års erfaring med helsebehandling for urfolk i Canada, og jobber spesifikt mot spørsmål rundt rusmidler og avhengighet i Prince Rupert i British Columbia.

«Urbefolkningen her har tradisjonelt hatt et konsept rundt et medisinhjul med fire kvadranter – mental, fysisk, emosjonell og spirituell helse. Vestlig medisin mangler en komplett kvadrant for spirituell helse. Som for alle hjul – hvis det mangler én del, vil det ikke rulle», sier Van der Wart.

Under koloniseringen av Nord-Amerika mistet mange urfolksamfunn fotfestet i sine tradisjonelle naturreligioner og ritualer. Det utgjør et problem i behandlingen av disse folkegruppene den dag i dag.

«Mangelen på religiøs tilhørighet skaper et tomrom i den spirituelle delen av medisinhjulet. Den menneskelige reaksjonen er å fylle dette tomrommet, som i dagens samfunn ofte er virkelighetsflukt. Dette fører til økt konsum av alkohol og rusmidler, som igjen er årsak til dagens problem med avhengighet og overdoser i urfolksamfunn», sier Van der Wart.

For å bidra til å skape et mer komplett medisinhjul for samfunnene han behandler, forsøker han nå å opprette en kunnskapsbank i British Columbia, som høvdinger og medisinmenn fra forskjellige folkegrupper skal kunne bruke for å dele tradisjonelle praksiser rundt healing og ritualer.

«Selv om dette medisinhjulet kan virke litt fjernt for oss i Vesten, så er ikke tilnærmingen ulik mye annen holistisk – helhetlig – helsebehandling, som er en økende trend for pasienter i vårt moderne samfunn», mener Van der Wart.

Tilbake i Oslo er Bernt Rognlien enig i at vestlig medisin og forskning ofte lager et kunstig skille mellom mental og kroppslig helse.

«I tradisjonelle medisinsystemer er kropp og sjel aldri blitt separert – det er de i vestlig medisin. Fysisk og psykisk helse er sterkere knyttet sammen enn vi tror, og det er noe skolemedisinen begynner å forstå. Vi står foran et paradigmeskifte hvor vi blir nødt til å se ting i sammenheng – og fjerne det kunstige skillet mellom psyke og funksjon», mener Rognlien.

Medisinsk våpenhvile. Verdens helseorganisasjons hjertebarn i denne sammenhengen er økt samarbeid mellom tradisjonell behandling og vestlig medisin. Hensikten er bedre global helse, men også tryggere og bedre rammer for både utøvere og pasienter innen tradisjonelle medisinformer.

Motsatsen til dette ville være å avskrive verdens kulturelle medisinhistorie som avleggs og utdatert – eller som kvakksalveri. Velger man å lytte til dem som har en fot i hver leir, er det ønskelig med brobygging mellom de ulike behandlingspraksisene.

Argumentet er tydelig: Systemene har samme intensjon – et sunt og friskt menneske.

«Viktig med varsom bruk.»

Legemiddelverkets syn er at de fleste av urte- og plantemidler i alternativ medisin gjør hverken nytte eller skade.

Individuelle reaksjoner. Statens legemiddelverk er et myndighetsorgan som skal sikre at legemidler i Norge har god kvalitet, er trygge i bruk, og at de har ønsket virkning.

Steinar Madsen er medisinsk fagdirektør i legemiddelverket. Han sier urte- og plantemidler i alternativ medisin kan deles inn i tre hovedgrupper:

De som har dokumentert nytte, de som hverken er nyttige eller skadelige, eller de som kan være direkte skadelige for helsen.

Madsen påpeker at de aller fleste av slike midler faller i hverken-nytte-eller-skade-kategorien, men at pasienter ofte har en individuell reaksjon på plantemidler, som gir behov for økt varsomhet rundt inntak:

«Et godt eksempel er rød solhatt (Echinacea purpurea), som – avhengig av pasienten – kan havne i alle de tre kategoriene. Rød solhatt har nemlig noe dokumentasjon på at det har en viss effekt på å forkorte forkjølelsen, da stoffene i solhatt kan bidra til å aktivere immunforsvaret. Men av samme grunn vil pasienter med autoimmune sykdommer, som for eksempel leddgikt eller multippel sklerose, kunne få en forverret tilstand ved inntak av solhatt. I tillegg kan solhatt ha kryss-allergi med burot, (Artemisia vulgaris) som mange i Norge er allergiske imot. Dette kan føre til alvorlige allergiske reaksjoner», sier Madsen.

Han mener dette viser viktigheten av å ha et nyansert og bevisst forhold til alternativ medisin.

Alvorlig utslag. I tillegg til individuelle reaksjoner på alternative legemidler, har det i tradisjonell medisin vært flere tilfeller med langvarig bruk av direkte helsefarlige planter. TKM (tradisjonell kinesisk medisin) har lang historikk med bruk av kinesisk holurt (Aristolochia fangchi) som er brukt mot et mangfold av lidelser, som magesår, astma, bronkitt, epilepsi og muskelsmerter.

«Men, flere holurt-arter er fryktelig kreftfremkallende», sier Madsen.

«Blant annet ble et slankemiddel i Belgia tilsatt holurt, noe som førte til at en rekke pasienter fikk både nyresvikt og kreft i urinveiene. Ved et tilfelle fikk en norsk pasient urten av en utøver av kinesisk medisin, noe som påførte pasienten nyresvikt og påfølgende behov for nyretransplantasjon.» 

Madsen peker på at kineserne har en annen tradisjon for vitenskapelig metode, og er kritisk til mangelen på systematisk tilnærming, som er sentralt i vestlig forskning.

«TKM er på mange måter på vei ut av 3000 år med usystematisk tilnærming.»

«Det har vært mye feilklassifisering av urter, men kineserne er klar over dette nå, og vi ser at de ønsker å forbedre metoden. TKM er på mange måter på vei ut av 3000 år med usystematisk tilnærming.»

Behov for dokumentert forskning. «Grunnlaget for alt er god vitenskap og gjennomførte studier som tar for seg effekt og bivirkninger», sier Madsen, som er norsk representant i den europeiske vitenskapskomiteen for plantelegemidler. Her jobber forskere systematisk for å vurdere plantemidler og gi råd om trygg bruk av tradisjonelle preparater.

«Vi har trålet gjennom dokumentasjon for over 150 planter, og klassifisert midlene etter dokumentert effekt. Hvis de inneholder skadelige komponenter, gir vi ut en offentlig advarsel mot bruk. Hvis stoffet innehar en plausibel helsegevinst, blir det klassifisert som tradisjonell plantebasert medisin. I tillegg har vi en kategori som heter veletablerte plantemidler, som blir godkjent på bakgrunn av grundig vitenskapelig dokumentasjon.»

«Et sentralt problem er overvurdering av eget virke. Forskere overtolker resultatene sine, og alternative behandlere overdriver egen behandling – men vi vestlige leger overvurderer også våre egne legemidler», sier fagdirektøren.