«Handbags speak louder than words.»
Gi Gi, New York

Fra skjult til synlig lomme. Håndvesken har alltid gjenspeilet de ulike epokene, århundrene, krigene, kvinners rolle i verden – og deres grensesprenging. Den ble et viktig praktisk element i kvinnens hverdag, men også et mål på sosial status. For hvert nytt tidsskille har den gått gjennom ulike forandringer hva gjelder størrelse, form og dekorering.

Kvinners håndveske som vi kjenner den i dag, er en relativ ny oppfinnelse i et historisk perspektiv. Det sies at så tidlig som 3800 år f.Kr. har mennesker brukt bunter og poser av ulike fibre for å oppbevare og transportere mat og verktøy.

Mennene hadde lommer som var en del av deres plagg, mens kvinnenes lommer var et selvstendig plagg. De var bundet med en snor rundt livet under kvinnens skjørt, godt skjult av volumet i skjørtene. Men dette skulle endre seg mot slutten av 1700-tallet, da kjolesilhuetten endret seg og ble smalere. Dette ble slutten på de innvendige lommene, og håndvesken ble skapt.

De tidlige håndveskene ble sett på som dristige, ja, til og med vulgære. Tanken på at en kvinne spradet rundt med personlige eiendeler i en utvendig lomme, var dristig. Det kunne sammenlignes med å løfte på skjørtet og offentlig avsløre undertøyet, ble det hevdet.

Men med en håndveske som kunne lukkes, kunne kvinner for første gang bære sine egne ting med en viss grad av privatliv.

Kvinnens eiendel. De første tiårene av 1800-tallet var vesken en pose laget av ulike stoffer, med en snor eller et kjede til å bære den med. De ble betegnet som pompadur, blant mange andre moteelementer, etter Madame de Pompadour som var Ludvik 15.s elskerinne fra 1745.

Tidlig på 1900-tallet kom de mer funksjonelle veskene, skapt av blant andre Louis Vuitton, og veskene fikk sitt navn – håndveske. De var egentlig små håndkofferter som inneholdt flere rom, hadde robuste håndtak og hurtiglukking. Disse forandringene i selve utformingen var med på å gjøre vesken til kvinnens personlige eiendel, og den ble hennes faste følgesvenn.

Kunst og motetrender endret seg raskt i det 20. århundret, og håndvesken utviklet seg parallelt. Også kvinnens frigjøring hadde stor betydning for videreutviklingen av håndvesken, som nå fikk nye funksjoner og ble tilpasset den hverdagen kvinnene levde i.

Flere og flere kvinner gikk ut i arbeidslivet og ble mobile, så håndvesken måtte møte et voksende utvalg av praktiske behov. Dette resulterte i et utvalg av forskjellige typer vesker: skinnvesker for å gå på kontoret, praktiske lær- eller stoffvesker for å gå på besøk, elegante og glitrende vesker med metall-lås for aftensbruk.

I takt med samfunnsutviklingen ble håndvesken ytterligere forankret i dagliglivet for alle kvinner, og ble også et barometer for tiden. De gjenspeilet kvinnens personlighet og miljøet hun levde i. Kvinner fra borgerlige miljøer gikk med matchende vesker til sine ulike kjoler, mens dårligere stilte kvinner gjerne brukte den samme vesken til alle anledninger.

Barrierer brytes. I tiden etter første verdenskrig endret kvinnenes rolle seg, og de fikk nye friheter som tidligere ble nektet dem, inkludert stemmerett i en rekke land. Nå kom det flere tiår der kvinner brøt barrierer og dristig utfordret sosiale normer, og de bar vesker som reflekterte dette.

På det dristige 1920-tallet, «Roaring Twenties», var vesken løs, ledig og gjerne fargedekorert og gjenspeilet stilen til henne som danset, drakk, røkte, klippet håret kort, gikk i gatene uten følge, skamløst sminket og i bukser.

Mary Louise Brooks var en av 1920 og -30-tallets største skuespillere og stilikoner. Hun var kjent som en flapper-girl, en kvinne med korte skjørt og bob-frisyre, som danset til jazz og utfordret det som ble ansett som akseptabel oppførsel. Håndvesken var liten med kort håndtak eller uten, gjerne med perlebroderier eller dusker, lett og ledig som kvinnen.

Design og merker. Mange av de store, kjente veskedesignerne kom på markedet utover på 1900-tallet. Mote og merkevare ble stadig viktigere, og kvinnene så veskene som et viktig tilbehør. Ingen ville kle seg i en lekker kjole uten en matchende veske til.

Designere kjent over hele verden for sine eksklusive vesker og lærvarer, inkludert Hermes, Louis Vuitton, Gucci og Prada, ble toneangivende for stil og størrelse på håndvesker.

Også for motedesignere som Chanel, Dior, Yves Saint Laurent, Versace, Donna Karan og Dolce & Gabbana ble vesken et viktig element til garderoben.

Vesker i krig. Gjennom hele andre verdenskrig spilte kvinner en sentral rolle ved produksjonslinjene for krigsmateriale. Antrekket og veskene de bar, gjenspeilet arbeidet de utførte, som kontorjobber, fabrikkarbeid eller mekanisk arbeid.

Mange arbeiderkvinner bar også en drakt-uniform og skuldervesker utformet etter militære satchels, som lignet på de veskene mennene hadde på krigsfronten og som var en del av uniformen. Veskene ble båret på skrå over skulderen, mens de syklet eller gikk til og fra jobb, for å støtte opp om krigsinnsatsen.

Under og etter krigen bar også de velstående kvinnene en liten veske, som var enkel og funksjonell, et speilbilde av den nøytrale klesstilen og de begrensede ressursene i krigstid.

Historien forteller at Gucci, som mange andre, hadde vanskeligheter med å skaffe materialer til veskeproduksjonen etter andre verdenskrig. Genistreken til Gucci-håndverkerne var å ta i bruk bambus fra Japan, som det fortsatt var mulig å skaffe.

Det var et uvanlig materiale for vesker, men det virket. Håndvesken med bambushåndtak fikk raskt motestatus. Store stjerner på 1950- og -60-tallet, som Ingrid Bergman og Elizabeth Taylor, var ofte å se med Guccis bambusveske. Den gjenspeilet sosial status og ga antrekket det moderne eksklusive uttrykket som kvinner ønsket seg.

Nye materialer for nye tider. Ettersom forskerne utviklet flere nye syntetiske materialer, ble disse også populære i moderne håndvesker. Masseproduksjon ble mer vanlig utover på 1950-tallet, og håndveskene ble produsert i større antall og til en overkommelig pris for kvinner flest.

Et av de nye materialene var plast. Den ble raskt populær til en rekke nye produkter, også håndvesker. Dette så man tydelig da Rockabilly-stilen kom med den nye musikkformen. Klesstilen og en tøff og vilter væremåte ble ungdommens store motetrend. Jentene med strutteskjørt og håndvesker i skinnende PVC ble en motvekt til guttenes skinn og brylkrem-look. Vi kjenner stilen fra mange filmer, som for eksempel «Grease» (1978) med John Travolta og Olivia Newton-John.

Og den frie ungdomskulturen gikk over i en ny form det neste tiåret.

De protesterende og seksuelt frigjorte hippiekvinnene på 1960-tallet gikk gjerne med vesker som var håndlaget i naturmaterialer, og med et personlig uttrykk i form av merker eller kunstverk. Håndvesken og klesstilen ble en ekstra måte å uttrykke sosial endring og omveltning på. «Blomsterbarna» gjorde opprør mot det materialistiske samfunnet og dets forbruk. «Back to Nature» og «Peace and Love» var mottoene.

Dette tiåret var også romalderen, med det første mennesket på Månen, og syntetiske stoffer ble mye brukt. Brannhemmende fleece, nylon, den første borrelåsen, alle disse nye materialene ble brukt i industri og næringsvirksomhet, men også for å gi håndvesken et moderne, tidsriktig uttrykk i de nyeste materialene.

Så kom 1970-tallet med glitter og platåsko, miniskjørt og vesker som glitret i lysene fra disco-kulene. Det var et nytt tiår med individualitet. Motemagasinet Vogue uttalte «There are no rules in fashion game now». Markedet flommet over av billige syntetiske materialer, og det ble polyesterens gullalder. Håndveskene varierte fra den stilsikre klassikeren til Groovy-bags, fargerike vesker i syntetiske materialer.

Kvinnebevegelsen sto sterkt i store deler av Europa og kjempet for blant annet rett til høyere utdanning, selvbestemt abort og likelønn. Og den franske moteskaperen Yves Saint Laurent ble inspirert av kvinnenes enorme forbedring av rettigheter i samfunnet, og veskene han skapte, reflekterte dette. 

Livsstil og forbruk. Rikdom og forbrukskultur preget det neste tiåret, 1980-tallet. Håndveskene ble store og prangende og symboliserte tidens noe fluffy-look. Det var skulderputer, nyromantisk stil og en overflod av livsstilsprodukter. Stor betydning for kles- og veskestil hadde også de to store amerikanske såpeseriene «Dallas» og «Dynastiet». De representerte en overklassestil med dyr smak og dårlig oppførsel.

Håndvesker med livlige farger og etterligning av eksotisk lær var det mye av på markedet.

Da Donna Karan presenterte sin veskekolleksjon for 1985, var den rettet mot den urbane karrierekvinnen. Hun hadde med den viktige dagboken Filofax som matchet håndvesken og var utført i mykt, fint skinn. Filofax var yrkeskvinnens viktigste eiendel, den inneholdt hele livet hennes, med avtaler, kredittkort og notater om personlige ting. Vi ser moderniserte varianter av disse også i dag, og de brukes parallelt med Iphonen. Og alt bæres selvfølgelig i en håndveske.

Håndveskens historie er bare noen få hundre år, men den representerer også kvinnehistorie: hennes skiftende smak, hennes rolle i samfunnet og hennes kamp for en selvstendig, uavhengig tilværelse. Håndvesken har blomstret i gode tider og overlevd i knapphetstid – og til og med trosset feminister som ville fjerne den.

Hvis man bruker fortiden som indikator, vil vesker fortsette å speile kvinneverdier og motebildet – og være kvinnens trofaste følgesvenn.

Kilder: Sara Danford, Womens Museum of California Volunteer, Wikipedia, Carolyn Cox «Bags an Illustrated History», Tassen museum, Vintagedancer.com, Filofax.com