«Ikke alt som teller, kan telles. Og ikke alt som telles, teller noe.» Albert Einstein
Tallfesting av et samfunn. Vi lever i akselerasjonens tidsalder, lenket sammen i et digitalt, Google-styrt internettverk av Wiki-utsagn, Facebook-meldinger, instagrammer og investeringsalgoritmer styrt av kvantefysikere istedenfor økonomer. «Men hvem sitter ved rattet?» spør spaltist i The New York Times Thomas Friedman. Han bekymrer seg over en forvirret verden med mangel på faste holdepunkter og fasitsvar. Til og med finansverdenens fiksstjerner* sluknet under 2008-stupet på Wall Street.
Også det tilsynelatende solide bruttonasjonalproduktet, som med ett enkelt, mangesifret tall tar pulsen på vårt lands økonomiske helse, sliter med et frynset renommé. Siden Brundtland-rapporten om bærekraftig utvikling i 1972 påpekte flere hull i nasjonalregnskapet, har det ikke manglet på BNP-kritikere. Robert Kennedy i 1968, den gang amerikansk presidentkandidat, sa det slik: «BNP måler det meste, bortsett fra det som gjør livet verdt å leve.»
«I’m fixing a hole / where the rain gets in / to stop my mind from wandering …» Paul McCartney
Men den mest svorne BNP-kritiker av dem alle, var økonomen Simon Kuznets, som «oppfant» konseptet. Allerede i 1934 advarte han mot å benytte det som målestokk for velferd. Kuznets, som senere mottok nobelprisen for sitt pionérarbeid etter Wall Street-kræsjet i mellomkrigstiden, klarte ikke å venne seg til bruttonasjonalproduktets amoralske natur.
Mens en entusiastisk verden tok i bruk BNP-regnestykket, tvang tvilen seg på hos den nøkterne Kuznets: Bør man telle verdier som ikke bidrar til en nasjons ve og vel? Hvorfor inkludere våpenproduksjon, prostitusjon, børsspekulasjon eller forbruk av sprit, narkotika og andre usunne varer og tjenester som reduserer livskvaliteten til et lands innbyggere?
BNP-modellen svikter når det gjelder det kvalitative, hevder økonomen Ha-Joon Chang i sin bok «Economics: The User’s guide». Selv om kjøp av datamaskiner tas med i nasjonalregnskapet, tar det ikke høyde for at prisen for en laptop med mangedoblet datakraft ikke koster mer enn den gjorde for ti år siden.
Financial Times-redaktør David Pilling forklarer det slik i sin bok «The Growth Delusion» (2018): «BNP klarer å telle en flaske Evian kildevann i supermarkedet, men ikke jobben en etiopisk jente gjør når hun må gå flere kilometer for å hente vann fra en brønn.»
BNP er heller ikke designet for å måle hvordan økonomiske gevinster slår ut for samfunnets rike og fattige, påpeker Pilling.
Hvor BNP kommer til kort. Stadig flere mener at nasjonalregnskap-modellen ikke strekker til når det i vår tid er naturkapital, og ikke finanskapital, det skorter på, der tjenester – og ikke fysiske produkter – står for hele to tredjedeler av total verdiskapning i vestlige land.
Utviklingsøkonom Morten Jerven har også pekt på at det finnes nasjoner som med hensikt underrapporter sitt BNP for å få billige lån i Verdens-banken, eller større bistandssummer.
I boken «Zero Marginal Cost Society», minner en annen økonom, Jeremy Rifkin, om at den tradisjonelle BNP-modellen bare til en viss grad tar inn over seg verdier skapt av delingsøkonomien. Hvordan telle gevinster fra samfunnsnyttig fellesforbruk hvis de ikke er prissatt?
Til og med World Economic Forum tillot seg å kritisere sosialøkonomiens hellige ku: «Går vårt kjærlighetsforhold til BNP mot slutten?» spurte man i 2017 og debatterte om målestokken hadde mistet sin relevans når kraften i kunstig intelligens blir viktigere enn arbeidskraft, når sol-, vind- og bølgeenergi er mer etterspurt enn fossilt brennstoff.
Fakta |
Utdrag fra kapittel 11 i NOU (* Norges offentlige utredninger (NOU-er) er utredninger som publiseres av utvalg eller arbeidsgrupper nedsatt av regjeringen eller et departement.) 2013:10: «Naturens goder – om verdier av økosystemtjenester»«BNP har flere begrensninger som velferdsmål. For det første (red.uthevet) er økonomisk velferd nærmere knyttet til forbruk enn til produksjon. For det andre inneholder BNP en rekke produkter som bare bidrar til økt velferd fordi de retter opp en eller annen skade eller feil, og velferden hadde vært høyere dersom ikke dette hadde vært nødvendig. Opprydding etter miljøkatastrofer er et ofte brukt eksempel – ulykken reduserer velferden, oppryddingen øker både BNP og velferden.** For det tredje finnes det varer og tjenester som bidrar til velferd som ikke er inkludert, f.eks. ulønnet husholdsarbeid. Når (slikt arbeid) flytter fra hjemmene til bedriftene, vil BNP øke uten at velferden nødvendigvis øker tilsvarende, heller ikke den økonomiske velferden. For det fjerde sier ikke BNP noe om hvordan inntektene faktisk er fordelt. BNP sier heller ikke noe om helsetilstand eller utdanningsnivå, kun om hvor mye ressurser det går med til å produsere tjenester innenfor disse sektorene. Sist, men ikke minst – verdien av de tjenestene naturen gir oss som ikke genererer inntekter, er ikke inkludert, og heller ikke kostnadene bruken av naturen medfører.»
«Nasjonalregnskapet sier [ikke] nok om tilstanden i naturen eller hvordan tilstanden utvikler seg, eller om leveransene av økosystemtjenester og hvordan dette påvirker vår økonomi og velferd. Regnskapet sier heller ikke mye om hvordan vi påvirker naturen, bortsett fra å gi tall for utslipp av enkelte forurensningskomponenter. Vi kan derfor bygge ned og bruke opp viktige naturressurser uten at det nødvendigvis vil komme til syne i nasjonalregnskapet eller slå ut i nasjonalformuen. Det er to komplementære måter for å bøte på dette: man kan jobbe for å integrere naturkapitalen og strømmen av økosystemtjenester i nasjonalregnskapet, og man kan forsøke å supplere nasjonalregnskapstallene med annen informasjon. I Norge har vi hittil lagt vekt på det siste alternativet, og utarbeidet bærekraftsindikatorer, blant annet for biologisk mangfold, som supplement til BNP og nasjonalformueberegninger. Utvalget har imidlertid ikke inntrykk av at disse indikatorene benyttes i særlig grad i utformingen av for eksempel økonomisk politikk.»
I utredningen nevnes også at flere land anvender indikatorer for økosystemtjenester. Et av dem er Canada, gjennom arbeidet med å bygge opp et «Comprehensive Wealth»-prosjekt. I Sveits har man utviklet én til tre fysiske indikatorer for hver økosystemtjeneste.
Økosystemtjeneste/indikatorer: / Rekreasjonstjenester fra parker og andre bynære rekreasjonsområder. / Størrelse og tilgang på grønne områder i boligområder. / Bruk av skogen til rekreasjon målt i antall besøk pr. dag. / Karbonlagring. / Årlig endring i karbonlagre som følge av skogsdrift. / Årlig endring i karbonlager på grunn av endret arealbruk. / Pollinering. / Antall og kvalitet på pollen- og nektarproduserende planter pr. overvåkingsfelt. / Antall bier pr. kvadratkilometer.
Næringslivets større ansvar./ Her til lands er det gjort spredte forsøk på å innføre et «grønnere» BNP. Det begynte med en «grønn skattekommisjon» for drøyt 20 år siden. Den har det vært stille om i det siste, kanskje fordi dette tankegodset har inngått i sittende regjerings «Grønn Konkurransekraft»-satsing. Den er et forsøk på å mønstre både privat og offentlig sektor til en felles kraftanstrengelse om å nå Parisavtalens mål innen 2030. I Boken «Prosperity», nå på nattbordet til bedriftsledere over hele verden siden utgivelsen i fjor, våger Cambridge-økonomen Colin Mayer å foreslå at man snarest mulig glemmer nobelprisvinner Milton Friedmans 1970-teser om at profittmaksimering til fordel for aksjeeierne er den eneste saliggjørende veien til et bedre samfunn. Når klimaendringer truer, klodens biologiske mangfold krymper, konjunkturene løper løpsk, og politikere verden over svikter, må det private næringsliv ta ansvaret for å redde stumpene. Mens Milton Friedman skrev at ‘samfunnsansvar fører til sosialisme’, mener Mayer det motsatte. Corporate Social Responsibility-alibiet som så mange storkonsern har ofret så mange vakre ord på, må skiftes ut med et nytt begrep: «Purpose»* er det som nå diskuteres internasjonalt. Ethvert konsern med respekt for seg selv må utvide sitt ansvarsområde langt utenfor aksjeeiernes særinteresser. «Det er klodens skjebne som nå står på spill», mener forfatteren, som minner om at verdiskapingen i BNP i høy grad skyldes innsatsen fra privat entreprenørskap.
*Begrepet har ennå ikke fått noen god norsk oversettelse men henspiller på behovet for et langt mer helhetlig, samfunnsrettet tankesett hos både små og store bedrifter.
|
Klodens naturkapital er i fare, ikke bare på land, med et raskt økende antall rødlistede dyrearter, men i enda større grad på verdenshavene som følge av et foruroligende tap av biologisk mangfold. 29 prosent av den globale fiskebestanden er truet: En fersk WWF-studie frykter at halvparten av marine arter er utryddet om 40 år.
FNs dystre miljørapport viser stadig tydeligere hvordan klimaendringer reduserer verdien på klodens naturkapital, blant annet ved å true tradisjonelle levesett, næringer og biologisk mangfold. I og med at naturverdier ikke fremkommer i et nasjonalregnskap, kan heller ikke konvensjonell regnskapsførsel ta i bruk nedskrivninger eller avsetninger for å forhindre at vi tærer på naturkapitalen.
Den skjøre naturkapitalen. Uavhengig av om den inneholder planter som kan kurere sykdommer eller verdifulle mineraler, har regnskog en egenverdi i form av sjeldne dyrearter og massive bidrag til å redusere CO₂ i atmosfæren. Men slike verdier eksisterer ikke i nasjonalregnskapet. Uttrykt mer direkte: Man må først bruke opp natur for at dens verdier skal synes, ofte i redusert tilstand.
I Norge er torvmyrer eksempler på naturlige rensesystemer som det koster milliarder av kroner å erstatte med menneskeskapte anlegg. Myrer blir gjerne hentet frem som et eksempel på «allmenningens tragedie» – en beskrivelse av hvordan utmark bygges ned enten som følge av egennyttig adferd fra mange interessenter, eller nøyaktig det motsatte: likegyldighet eller ansvarsfraskrivelse.
Disse er goder som naturen leverer til oss – uten faktura. At disse knapphetsgodene også ofte fremstår som turistattraksjoner, er å anse som en bonus.
Økosystemverdier merkes mest akutt ved sitt fravær, som når avskoging fører til erosjon, flommer eller lengre tørkeperioder, smalere strender, reduksjon av kystsonen, eller ødeleggelse av korallrev. De som jobber i landbruk, fiske, reiseliv – eller i forsikringsbransjen – kjenner godt til milliardverdiene som går tapt når naturens økosystemer svikter, og om risikoen ved å utvinne energi fra havbunnen eller reiselivets rett til å organisere hvalsafarier på overflaten.
Politikk er fremfor alt en kamp om knappe ressurser. Undervurdert natur presser frem behovet for en dialog på tvers av fagkunnskap og politiske skillelinjer. Utvinningsnæringer har levd godt i mange tiår på forretningsmodeller som sliter ned naturkapitalen, istedenfor å oppgradere den.
Sett fra en annen vinkel: Hva koster innskrenking av helseskapende skog- og markareal hvis man trekker inn i BNP-kalkylen hva norsk helsevesen kan spare ved å ha en sunnere befolkning?
For noen år siden påtok Norsk institutt for naturforskning (NINA) seg, i samarbeid med Vista Analyse, å finne en totalverdi for Nordmarka, skogområdet nord for Oslo, med rekreasjonsverdier innbefattet. Utfallet var oppsiktsvekkende: Oslos befolkning over 15 år bruker rundt 73 millioner timer pr. år i den bynære skogen, fordelt på 23,4 millioner besøk. Verdien av dette har analyseselskapet vurdert til 2,3-13,3 milliarder kroner i året avhengig av regnemåte. Den samme analysen anslår verdien av alle trærne i hovedstaden, både på kommunal og privat grunn, til minst 28 milliarder kroner.
Skjulte verdier må frem i lyset. Selv om tjenester og produkter ofte forsøpler natur og miljø, fremstår disse ofte som produktive tiltak i et BNP, som unnlater å straffe overbeskatning av truede naturgoder. Bivirkninger av økonomisk virksomhet – som tilgrising av elver eller forsøpling av fjorder og innsjøer – holdes utenfor regnestykket. Derav tilnavnet «eksternaliteter».
I Norges bruttonasjonalprodukt er en stor del av vår naturkapital «usynlig» – til tross for at fjorder, fjell, fosser, isbreer, innsjøer, våtmarksområder, beitemark, skoger og vidder år etter år produserer essensielle økosystemtjenester til våre samfunn – samtidig som de er turistmagneter. Valutainntekt-ene fra reiselivet øker verdien på vårt BNP – sammen med kostnadene ved opprydding av kulturlandskap som har tatt skade av «overturisme».
I «Beregning av norsk nasjonalformue til Perspektivmeldingen 2017» beskriver SSB de fire økonomiske elementene i beregningen av landets økonomiske balanse: fast realkapital, naturressurser, humankapital og finanskapital. Under naturressurser står imidlertid dette: «Anslaget for petroleumsformuen er beregnet som nåverdien av fremtidig grunnrente i petroleumssektoren. Som en forenkling ses det bort fra andre naturressurser.»
Financial Times-redaktør David Pilling mener at bruttonasjonalproduktet i beste fall bør ses på som kun én av flere indikatorer – som på et dashbord, der informasjon om ulikheter, miljø, økosystemer og andre variabler vises tydeligere fra andre instrumenter. Ett eksempel er Det internasjonale naturpanelet (IPBES.net), som fungerer som en «global værhane» som varsler om tilstanden til klodens biologiske mangfold.
Slike overordnede indikatorer må til for å synliggjøre koblinger mellom natur, økonomi og politikk, og for at utviklingen i forhold i naturen skal få tilstrekkelig politisk oppmerksomhet.
Hva kan forklare BNPs gjennomslagskraft, dets åpenbare svakheter til tross? Kanskje er det nettopp at det leverer ett forståelig tall, som i hvert fall tilsynelatende verdifastsetter et lands rikdom mot et annet. Ikke så overraskende, kanskje, når derivater, bitcoins, algoritmer, ‘leveraged buy-outs,’ og block-chain systemer for de fleste synes å tilhøre en terminologi fra en annen planet.
Selv ikke CEO-en for Lehman Brothers, som i 2008 spilte svarteper med verdens-økonomien, forsto hva som plutselig satte banken i en situasjon som førte til at børser over hele verden opplevde en økonomisk tsunami. I den (lett) overdrevne, filmatiseringen («Margin Call») av Wall Street-dramaet som toppet seg under et nattlig styremøte der verdensøkonomien sto på spill, ber han (i Jeremy Irons’ skikkelse) sine undersåtter forklare hva som er i ferd med å rakne: «Snakk til meg. Bruk enkle uttrykk. Lat som jeg er et barn.»
Dramaet vi står overfor ifølge FNs IPPCs «dommedagsmiljørapport» som i fjor høst ga verden hva Gro Harlem Brundtland beskrev som «ikke en vekker, men en udetonert bombe ...», har mange likhetspunkter med Wall Street-thrilleren, men med en vesentlig forskjell: Verdiene av miljøet som står overfor en kollaps – bier, hvaler, isbjørner, breer og korallrev – mangler kroneverdi.
Er det en fallitterklæring ikke å kunne forstå omfanget på et problem fordi det ikke er påført en prislapp? Uansett må en mangelfull modell for BNP ta sin del av skylden.
En ny oppskrift? Skal vi ha en sjanse til å redde kloden vi lever på og av, må verdens økonomer og politikere finne svar på spørsmål som ikke bare handler om regnemåter og diskonteringssystemer, men som gir svar på spørsmål som:
Gjør de vårt liv bedre? Viser BNP om vi er på vei mot – eller vekk fra – et levesett som forbedrer sjansene for at de som kommer etter oss, kan overleve på en klode lik den vi kjenner i dag?
I Verdens miljøorganisasjon (UNEP) har man siden 2012 utviklet en modell som påtar seg å måle verdier som i dag faller utenfor det tradisjonelle BNP-verktøyet for å måle et lands økonomiske fremskritt. The Inclusive Wealth Index legger inn verdier som gir signaler om et land står overfor en snuoperasjon, der man må finne en bedre balanse mellom økologisk og økonomisk bærekraft.
Pushpam Kumar, sjeføkonom i UNEP i FNs Miljøprogram i Nairobi og med bakgrunn fra Columbia University's Earth Institute, uttaler følgende til Aftenpostens Innsikt om sitt arbeid med utviklingen av fjorårets «Inclusive Wealth Report»*:
«Den globale debatten omkring manglene ved bruttonasjonalproduktet øker i takt med behovet for å forstå og sette i verk bærekraftig utvikling. BNP-modellen hører fortiden til. «Inclusive Wealth Report» er et viktig supplement på linje med FNs «Human Development Report» og Verdensbankens «The Changing Wealth of Nations».
UNEPs arbeid for å innlemme verdier som ikke måles av BNP, er uhyre viktig i tider som disse, mot bakteppet av raske, globale klimaendringer og et sterkt redusert artsmangfold.»
Ved å utvide tallgrunnlaget til UNEP-indeksen, målt i perioden 1992-2014, viser det seg at den økonomiske veksten for brorparten av 140 nasjoner er til dels betydelig lavere enn hva BNP-verdiene angir. Mye av forskjellen kan forklares ved en innskrumpet naturkapital. En artikkel om dette i det anerkjente tidsskriftet Nature er ventet om kort tid.
På spørsmål om han anser UNEPs «Inclusive Wealth Report» som et økonomisk motstykke til diskusjonen om behovet for å få aksept for antropocen – Menneskets Epoke – som en ny beskrivelse av den geologiske tiden vi lever i, svarer Kumar:
«Så absolutt. Begge handler om ansvaret som nå er pålagt oss alle.»
Det haster med å løse dilemmaene som et mangelfullt BNP-regnskap representerer. Det kan ta lang tid å få på plass en ny modell, derfor bør vår nasjonalformue vies større oppmerksomhet.