«Fordi vi var, så er vi – og fordi vi er, vil vi fortsette å være.»

Baskisk ordtak

Bilbao, Spania. «Vi er ikke en stat, men vi er en nasjon. Baskere har en sterk nasjonalfølelse, men nå er ikke uavhengighet en prioritet for folket. Vi har hatt flere tiår med terrorisme og politisk vold, og nå er følelsen av trygghet og god levestandard det viktigste», forteller Mikel Burzako fra det baskiske nasjonalistpartiet PNV.

PNV er Baskerlands eldste parti, og har i dag majoriteten av stemmene i den baskiske regionen.

«Vi har hatt den baskiske presidenten i 36 av de siste 40 årene, og vi har mer eller mindre åtte seter i det spanske senatet. Vi jobber fortsatt mot baskisk uavhengighet på lang sikt, men det viktigste nå er å vise folket at økt selvstyre betyr bedre levevilkår.»

Den baskiske autonome regionen i Spania har blant annet skattemessig selvstyre, og Burzako forklarer at dette fører til en mer effektiv distribusjon av økonomi enn hvis det skulle vært sentralstyrt fra Madrid.

«Vi bruker mye penger på sosiale tjenester. I Spania er det en økende klasseforskjell, men ikke i Baskerland. Vi har også høyere BNP enn resten av staten, og lavere arbeidsledighet. Vi har en god økonomi, med en stor industrisektor og en økende turistnæring. Men vi må fortsatt betale Spania for tjenester vi ikke får lov til å inneha, blant annet fengsel, militæret, og deler av infrastrukturen», sier Burzako.

Levevilkår og effektiv administrering er argumentene PNV bruker for selvstendighet, men Burzako forklarer at kulturelle forskjeller er minst like viktige for ønsket om uavhengighet.

«Spansk og baskisk kultur er veldig forskjellig, og blandes dårlig. Jeg er først og fremst baskisk, deretter europeer, men jeg er ikke spansk.»

Preget av vold. Til tross for at det folkevalgte PNV har uavhengighet på agendaen, viser nyere meningsmålinger at kun 17 prosent av baskerne nå ønsker å bli selvstendige. Dette lave tallet er preget av den politiske volden i regionen det siste halve århundret, mener José Mari Etxebarria i PNV.

«Folk er traumatisert av volden som har pågått. De forbinder spørsmål om uavhengighet med lidelse og elendighet. ETA var det verste som kunne skjedd for håpet om et selvstyrt Baskerland», sier Etxebarria.

ETA var en voldelig militant gruppe i de baskiske områdene, og ble definert som en terrororganisasjon av store deler av Europa.

Etter den spanske borgerkrigen, og under det påfølgende diktaturregimet til Franco, ble det forbudt å praktisere både baskisk kultur og språk – noe som ble håndhevet med arrestasjoner, vold og tortur.

Denne undertrykkingen og mangelen på selvstyre er sagt å være grunnen til utviklingen av ETA, som opprinnelig var en ungdomsorganisasjon med politisk agenda. Aktiviteten eskalerte etter hvert til å bli voldelig, og gruppen tok livet av over 800 mennesker mellom 1968 og 2009.

Francos død i 1975 førte til en slutt på diktaturet og undertrykkingen, men til tross for at baskernes autonome region ble opprettet i 1979, fortsatte ETA aktiviteten. 

Francos død i 1975 førte til en slutt på diktaturet og undertrykkingen, men til tross for at baskernes autonome region ble opprettet i 1979, fortsatte ETA aktiviteten. Spania og ETA forsøkte å opprette gjentatte fredsavtaler i flere år, men de ble stadig avbrutt.

Den endelige fredsavtalen ble undertegnet i 2011, og tidlig i 2018 overga terrorgruppen sitt resterende våpenarsenal til myndighetene. Dette markerte avslutningen på den voldelige epoken i Baskerland.

«PNV støttet aldri ETA», sier Burzako. «Vi jobber også mot selvstyre, men menneskerettigheter kommer aller først.»

Til tross for gruppens bruk av vold, hadde ETA ofte støtte på politisk nivå. Batasuna var et baskisk parti som ble bannlyst etter mistanke om finansiering av ETA. Politikerne i Batasuna dannet dermed et nytt parti ved navn Sortu, som initielt ble nektet å stille til valg på grunn av historikken til medlemmene. Sortu inngikk dermed en allianse med andre partier og lagde unionen Bildu, som i dag er et av de største partiene i Baskerland.

«Jeg var i eksil i 12 år», sier Gorka Elejabarrieta, utenriksansvarlig i Sortu, og tidligere medlem av Batasuna.

«De fleste du ser i gangene i lokalet vårt, har enten vært fengslet, torturert eller vært i eksil.» 

Hvorfor fortsatte ETA aktiviteten etter at baskerne fikk autonomi?

«Det er viktig å forstå at ETA ikke kjempet for uavhengighet – de kjempet for demokrati. Avtalen som etablerte autonomien ble sett på som et forræderi – og et fengsel – for baskerne. Den spanske grunnloven sier at Spania er udelelig, og hæren er til stede for å håndheve dette. Vi vil ikke nødvendigvis ha en egen baskisk stat, men vi vil ha retten til å bestemme dette selv. Vi har forsøkt å etablere en folkeavstemning flere ganger, men det blir stadig avslått. Se hva som skjedde da Catalonia forsøkte i 2017.»

Elejabarrieta legger ikke skjul på frustrasjonen over de manglende demokratiske rettighetene de ser i den spanske staten.

«Hvis Baskerland hadde vært i Skandinavia, så ville vi vært et eget land nå. Her har vi en hel nasjon, med en egen identitet, egen kultur, og et helt unikt språk. Hvorfor skal vi ikke ha lov til å holde en folkeavstemning om selvstyre?»

«Hvis Baskerland hadde vært i Skandinavia, så ville vi vært et eget land nå. Her har vi en hel nasjon, med en egen identitet, egen kultur, og et helt unikt språk. Hvorfor skal vi ikke ha lov til å holde en folkeavstemning om selvstyre?» spør han retorisk.

Unikt språk. Det unike, baskiske språket er en hjørnestein for den baskiske kulturen, forklarer politikeren.

«Franco forsøkte å ta livet av den baskiske kulturen ved å avskaffe språket. Barn måtte bli døpt med spanske navn, og gateskilt med baskiske ord ble tatt vekk. Jeg ble født i 1977, og kunne hete Gorka – to år tidligere måtte foreldrene mine gitt meg et spansk navn.»

I den autonome regionen er baskisk nå et offisielt språk, men ikke sidestilt spansk. Gorka Elejabarrieta forklarer at statuetten sier «du er nødt til å snakke spansk, men du har rett til å snakke baskisk».

«Hvis du leser dette nøye, så skjønner du hvor skjev situasjonen er. På mange måter føler vi oss som annenrangs borgere i vårt eget land.»

Imanol Murua er professor i journalistikk på Universidad de Deusto i Bilbao, og har skrevet flere bøker om den baskiske konflikten. Han er enig i betydningen av det baskiske språket for nasjonalfølelsen.

«Alle oppfatter virkeligheten på sin egen måte, og språket er vinduet til den virkeligheten. Snakker man et annet språk, billedlegger man ikke realiteten likt. Ordet for ‘basker’ betyr egentlig ‘en som snakker baskisk’. I tillegg har vi det eldste språket i Europa, som ikke slekter på noe annet, og det gir en stolthet rundt arven vår.»

Likefullt er det kun er en tredjedel av det baskiske folket som kan snakke sitt eget morsmål, men dette er på bedringens vei. Skoleelever i Baskerland kan nå velge å gå på spansk, baskisk, eller spansk-baskisk skole, og de fleste velger en baskisk skole. Murua sier dette på mange måter er en politisk uttalelse.

Selv om baskisk ikke er et offisielt språk i den franske delen av Baskerland, har de også her begynt med baskiske skoler. Dette er et ledd i arbeidet for å skape et større politisk fotfeste i den franske staten, hvor baskere ikke innehar samme autonomi som i Spania.

Marginaliserte baskere i nord. Stéphanie Carré er opprinnelig fra Normandie, men har levd store deler av livet i den franske delen av Baskerland. Selv om hun selv ikke er basker, jobber hun nå aktivt for å bedre rettighetene til det baskiske folket i regionen.

«Vi refererer ikke til spansk eller fransk Baskerland, men nord og sør. Baskerne her er på mange måter marginalisert sammenlignet med de i sør. De har ingen autonomi, ingen språkrettigheter, og dårligere økonomi. I tillegg er de en mindre befolkning», sier hun.

Baskerne nord for grensen utgjør kun 10 prosent av hele den baskiske befolkningen. Carré er selv imot fullstendig baskisk uavhengighet, da hun tror dette kun vil være aktuelt i den spanske regionen.

«Det blir komplisert når Baskerland går på tvers av en landegrense. Da må man kjempe mot to stater – og politikerne i sør har liten interesse for områdene i nord. Det er Spania som har en stor industri- og turismesektor – her har vi kun litt turisme og jordbruk. Ved en uavhengighet ville de i nord blitt glemt.»

Selv om ETA opererte i Spania, var den franske siden et sted hvor gruppens medlemmer kunne skjule seg og planlegge aksjoner. Spania sendte derfor en ulovlig opprettet sikkerhetsstyrke ved navn «GAL» – ofte kalt dødsskvadronen – for å arrestere eller likvidere mistenkte ETA-medlemmer i Frankrike. Konflikten var med Spania, men baskerne i Frankrike var vitne til store mengder vold. 

«ETA er oppløst, men det finnes fortsatt militante, baskiske bevegelser i Frankrike. Forskjellen er at vi har byttet ut volden med kultur. Vi bruker for eksempel språk og musikk for å spre budskapet vårt – ønsket om økt selvstyre også i nord», forklarer Stéphanie Carré.

Hun er blant annet med på å organisere en baskisk konsert i Bayonne, og en protest for klima og likestilling – som hun sier henger sammen med selvstyre.

«Vi mener at mindre politiske enheter kan drive samfunnet på en mer bærekraftig måte. Vi har til og med opprettet en egen baskisk valuta, eusko, som kun gjelder her nord for grensen. Å handle med eusko gir en garanti for at handelen gagner det lokale, baskiske miljøet. Bedrifter som får bruke valutaen, må tilfredsstille tre krav: De skal bruke lokale varer, lokal baskisk arbeidskraft, og de må drive med resirkulering.»

Baskerne i Frankrike har også kjempet frem et eget direktorat for jordbruk som kun gjelder lokalt for det baskiske området. Tidligere var de underlagt en større administrativ enhet i innlandet.

«De som satt i det tidligere direktoratet, hadde ikke kompetanse om driften av jordbruk her i vårt område. Baskerne har erfaring som strekker seg hundrevis av år tilbake i tid. Når de får styre det, så blir det mer bærekraftig og miljøvennlig», sier Carré.

«Alt dette er blitt gjennomført med motstand fra den franske staten.»

Ønsker økt selvstyre. Selv om baskerne i sør har flere politiske rettigheter enn i nord, er det likevel flere bevegelser i Spania som jobber for ytterligere selvstyre. En av disse kalles Gure Esku Dago, oversatt til «Det er i våre hender».

«For ti år siden, etter at volden var over, var vi alle som skip på havet. Vi fløt rundt, og vi ventet», sier Angel Oiarbide, talsmann for Gure Esku Dago.

«Etter konflikten begynte vi å se mot andre nasjoner i samme situasjon. Jeg vet blant annet at dere i Norge hadde folkeavstemning allerede i 1905.»

«Etter konflikten begynte vi å se mot andre nasjoner i samme situasjon. Jeg vet blant annet at dere i Norge hadde folkeavstemning allerede i 1905», smiler Angel. 

«Jeg så et behov for å vise folket at vi er kapable til mye hvis vi jobber sammen. I stedet for å rette lykten utover, ville vi peke den innover. Hva kan vi selv gjøre?»

Angel peker ut hvordan politiske partier kan splitte befolkningen, selv om folket i utgangspunktet er enig i hvilken retning de skal.

«Det kan være forskjellige politiske syn i en landsby, blant venner, eller til og med i en familie, men vi kan fortsatt prate sammen. Derfor ga vi befolkningen en utfordring, for å vise at vi kan jobbe sammen – vi ville lage en menneskelig lenke som et symbol på at vi alle står sammen i ønsket om selvbestemmelse.»

Gure Esku Dago har organisert flere menneskelige kjeder, og den siste i 2018 strakte seg 202 kilometer fra San Sebastian, gjennom Bilbao, og til rådhuset i Vitoria Gasteiz. Den besto av over 156 000 baskere som holdt tørklær i hendene, påskrevet med grunner til hvorfor de ønsker en folkeavstemning.

Angel forteller at baskere hadde mistet tilliten til politikk og demokrati etter perioden med terrorisme.

«Folk ville ikke ha noe med det å gjøre.»

For å øke tiltroen til en mulig stemmerett, arrangerte Gure Esku Dago også prøveavstemninger i et utvalg byer med tilsammen én million innbyggere.

«De visste at ingenting ville skje, da det kun var en test, men vi fikk likevel 218 000 stemmer! Vi ser på det som en suksess at vi fikk over 20 prosent oppslutning på noe alle visste var en øvelse.»

«Vi har gått fra å være flytende skip, til å bygge en grunnmur av samarbeid. Nå venter vi ikke lenger, vi er klare for å være protagonistene for vår egen fremtid», sier Angel stolt.