Jakten på symptomfrihet.
Et sykehusopphold for et par år siden ble plutselig relevant for denne månedens covertema: Symptomene på at noe var galt fatt, var mange og kom brått. Sykehuslegene – tre i tallet – fattet fascinerende stor interesse for mitt tilfelle, og for en stund følte jeg meg mest som et mystisk, medisinsk kasus i TV-serien «House». Legene fant ingen sammenheng mellom de unormale verdiene og screeningutslagene.
Først etter flere dager ledet et tilfeldig funn på én av mange CT-skanninger frem til noe konkret: et nylig, avsluttet nyreinfarkt. De andre utslagene stabiliserte seg uten at legene kunne gi meg noen forklaring på dem.
«Nå er du så gjennomsjekket som en bil på EU-kontroll, der hver minste feil er blitt tillagt betydning», sa legene. «Mest sannsynlig ville de fleste på din alder funnet mye galt ved en så grundig sjekk.»
«EU-kontrollen» var passert med noen få mangler, men ingen av manglene krevde medisinering. Ressursene mitt tilfelle hadde lagt beslag på i den fantastiske oppfølgingen i helsevesenet, føltes likevel i overkant.
I noen tilfeller kan det altså dreie seg om stor ståhei for «ingenting», men en lege står overfor en krevende balansegang mellom å skulle utelukke sykdom eller, for å være på den sikre siden, iverksette tilgjengelig behandling for en mulig sykdom. Samtidig kan en unødig diagnose i seg selv gjøre syk, i form av angst og uro.
Våre forventninger til symptomfrihet øker i takt med behandlings-mulighetene. Mange leger oppgir at de opplever økt press fra pasienter og pårørende. Dilemmaene er åpenbare, ikke bare for den enkelte lege eller pasient, men også for et belastet helsevesen som fra før må prioritere blant virkelig trengende pasienter.
Overdiagnostikk er definert som «diagnostikk av en tilstand som ikke ville ført til plager, symptomer eller død, dersom den var forblitt uoppdaget». Vi kan altså dø med visse verdier og tilstander, men ikke nødvendigvis av dem. Noen av oss vil få behandling og utsette oss for uheldige bivirkninger av medisinering for tilstander vi ikke hadde visst om uten testing. Grenseverdier er diskutable, og i bakgrunnen lurer legemiddelfirmaene som ser ut til å foretrekke videst mulige definisjoner av ikke-kurerbare sykdommer som krever vedvarende medisinering.
Blant disse er ADHD en «sikker vinner». Antall diagnoser øker kraftig, og tilstanden trekkes gjerne frem som et eksempel på mulig overdiagnostisering. Siden 2004 er antallet barn og unge som medisineres for ADHD i Norge, doblet. Bivirkningene kan være betydelige og berøre søvn, vekst og appetitt i tillegg til å gi potensial for misbruk.
Kritiske røster peker på langsiktige studier som har vist at medisinering for ADHD mister det meste av sin positive effekt over tid, og som samtidig dokumenterer at adferdsrettet behandling virker langt mer effektivt mot angst og depresjon enn medikamentell behandling.
Men de toneangivende studiene er mer kortsiktige – og mer fordelaktige for medisinering. Ikke overraskende er disse ofte finansiert av legemiddelindustrien, som også har sterke bånd til mange av de involverte legene. Uavhengig forskning blir i mange tilfeller forsøkt marginalisert av det som skal være verdens mest innbringende industri, som angivelig hemmeligholder halvparten av sine egne, ufordelaktige studier om for eksempel bekymringsfulle bivirkninger.
Aftenposten rapporterte forleden om hvordan ny helseteknologi kan utstyre oss med sensorer som kontinuerlig måler blant annet temperatur, aktivitet, hjerterytme og svette. Nyvinningene ble beskrevet som bidrag til å avsløre begynnende sykdom, og noe som «kan gi enklere og bedre behandling og holde folk unna sykehusene». Men vil de det, og blir vi friskere av å vite så mye mer – eller blir vi bare mer bekymret?
Når ny teknologi også gir mulighet for stadig tidligere å avdekke alvorlig og livstruende sykdom, intensiverer det jakten på symptomfrihet. Legeforeningens prisverdige kampanje for å unngå overmedisinering og «lite relevante tester og behandlinger», vil neppe kunne stagge den eksplosive økningen i Norges samlede helseutgifter. De er tredoblet siden årtusenskiftet og utgjorde i fjor 360 milliarder kroner.
Ikke bare reell og alvorlig sykdom, men også de engstelige blant oss som stadig utvider sykdomsbegrepet, bidrar til det.
Tine Skarland, redaktør
Kilder: snl.no, Henrik Vogt og Charlotte Lunde: «AD/HD-medisinering – Svakt vitenskapelig grunnlag» (Tidsskrift for Den norske legeforening), Niels Christian Geelmuyden: «Pillebefinnende», SSB, Aftenposten
