Tofte, Hurum. Vinduene åpnes til gjennomtrekk, og luften blir straks lettere i det lille rommet som er fylt til randen med skolebarn. Hodetelefonene er lånt bort til en ivrig robotbygger, noen forbereder 3D-printing, mens andre bare ser på. I hyllene langs veggene står stabler med utstyr og små maskiner. I 2014 tok Einar Albertsson steget inn på Hurum folkebibliotek på Tofte i Hurum kommune i Buskerud, og med ham flyttet teknologi og vitenskap inn på spiserommet.

– Alt det jeg gjør, gjør jeg fordi jeg er interessert i det! Jeg synes det er gøy! Det gjør at jeg setter meg inn i det, og det gir prosjektet energi. Målet mitt var å få ungene og ungdommene inn på biblioteket, de låner nemlig ikke noe når de bare går forbi biblioteket, sier bibliotekaren, gnir seg i hendene og smiler bredt.

Doblet besøket på to år. Og de har kommet. I horder kommer de, hver dag etter skolen. Besøkstallene har gått fra årlig besøk på 7224 personer til 15 369 fra 2015–2017. Til sammenligning har tallene for Oslo økt med 20 prosent på samme tid. Barna låner bøker og leser også mer enn tidligere. Nå tilpasses åpningstidene ytterligere for å skape en møteplass etter skoletid. Dette legger også til rette for å arbeide med prosjekter over flere dager.

– Det kommer skoleklasser hit i skoletiden og jobber med temaer i for eksempel matte. Når skolen er slutt, kommer noen elever tilbake for å jobbe videre fordi det er så spennende. Noen har vært her mange ganger og styrer maskiner og programmer selv, mens andre ser på og lærer. Hvis vi skal ha et teknologisk verksted, må vi være i forkant av det ungene har hjemme. Tingene vi har her er nok utenfor vanlige husholdningsbudsjetter, ler Albertsson og peker på 3D-printermaskinene til 23 000 kroner.

Han er fullt klar over at mange av barna kommer til biblioteket på grunn av laboratoriet, eller Tofte FabLab, som det kalles. Han mener at de som ikke leser eller er interessert i bøker, gradvis må vennes til det.

– De kan ikke lokkes inn med bøker. Hvis noen ikke liker fisk, tar du dem ikke med på fiskerestaurant. Du tar dem med et sted de kan velge mellom mange retter, og sakte, men sikkert kanskje de nærmer seg rettene med litt fisk i. Det samme gjelder bøker, sier bibliotekaren med alvor i blikket.

FabLab. Albertsson mener at det er opp til de ansatte å fylle biblioteket med innhold. Fornyelse handler om mer enn oppussing, og de gamle bøkene kan ikke bare settes tilbake i hyllene på samme gamle plass. Høsten 2016 utlyste Nasjonalbiblioteket prosjektmidler for å øke aktiviteten i bibliotekene. Dette sammenfalt med oppgradering av de gamle biblioteklokalene i Tofte sentrum, og etter endt oppussing åpnet derfor FabLaben i sin første utgave.

– Før jul 2016 skulle vi ha verkstedkveld med 3D-print. Det var så populært at vi måtte utvide med flere kvelder. Neste kveld hadde vi verksted med Littlebits, en type elektroniske bitte små byggeklosser. Det dukket opp 48 barn og voksne, og da er det temmelig trangt i dette rommet! Vi oppdaget at vi faktisk ikke kan annonsere når vi gjør slike ting, da kommer det for mange, ler bibliotekaren.

Siden har Sparebankstiftelsen bidratt med midler, og laboratoriet har vokst i omfang og utstyr. Andre biblioteker i området har også ønsket å starte med 3D-printing og har besøkt FabLaben for inspirasjon.

– Jeg tror at man må satse på de ansattes interesser for å få til noe som dette. Dersom noen på biblioteket elsker å tegne, er det tegning man skal satse på. Når interessen ikke finnes og man ikke setter av plass, tror jeg bare det vil dø hen. Vi er jo late vi mennesker, og orker ikke å ta frem og rydde bort hver dag. Vi lar det heller stå ubrukt. Her hos oss ville alternativet vært et rom som ble brukt til lunsj og ikke ellers, og det er jo sløsing, sier den blide bibliotekaren. 

– Vi gir et tilbud til innbyggerne og ønsker å øke aktiviteten på biblioteket. Dette er et tiltak som virker her hos oss. Det er jo ikke til å komme fra at vi er et utkantsted, så dersom det dukker opp et tilbud som dette, må det jo bli suksess, ler han.

Bærekraftig mål. Etter FabLab-ens oppstart var det, naturlig nok, mye utprøving og feilprint med 3D-maskinen. Gjenstandene som skal printes, tegnes først i et dataprogram og overføres siden til printeren.

– Da spinnerne kom til Norge, var de en stund vanskelig å få tak i på grunn av etterspørselen, og da printet vi våre egne spinnere i massevis som ungene puttet kulelager fra gamle skateboards i, forteller Albertsson.

Etter hvert har mange av barna lært seg å bruke maskinene på egen hånd, og de veileder andre slik at mindre plast går til spille. Til 3D-printing brukes en spesiell PLA-plast som kan brytes ned i naturen.

– Vi har testet om PLA-plasten virkelig er nedbrytbar ved å putte en plastfigur i et glass med vann og la det stå. Etter seks måneder hadde den blitt svakere i fargen, men vi så ingen endring i formen. Det tar altså tid å bryte ned plasten i vann. Snart skal vi gjøre et testforsøk med å sette ned figurer inntil glassveggen i et terrarium slik at vi kan følge nedbrytingsprosessen i jord, forteller bibliotekaren ivrig.

De har lært svært mye gjennom å teste. En maskin fra USA smelter både vanlig plast og PLA-plast i ørsmå mengder av gangen og spyr den ut som tynne slanger. PLA-plasten brukes om igjen i 3D-printeren. De har oppdaget at det å blande plasttyper ikke egner seg til å bli smeltet om til filament til bruk i 3D-printeren, fordi ulike typer plast har forskjellig smeltepunkt.

– Et langsiktig mål er å kunne bruke plastsøppel fra stranden like ved, gjøre den ren, hakke den opp og smelte den om til bruk i printeren. Den smeltede plasten kommer ut av dyser med forskjellig åpning etter hvilken diameter man ønsker. Åpningene er veldig små, vi snakker om millimeter. Derfor er det kjempeviktig at plasten er helt ren, og det har vi foreløpig ikke fått til. Bare ett bitte lite sandkorn kan stoppe hele maskinen når det setter seg fast i dysene. Hvis vi putter søppel inn i maskinen, kommer det søppel ut av den, fastslår Albertsson.

Etter sommerens tørke og vanningsrestriksjoner ble det også aktuelt å forske på alternative vannkilder. Oslofjorden ligger 30 meter nedenfor bibliotekbygget, og tilgangen på sjøvann er dermed sikret.

– Vi lånte utstyr fra ungdomsskolen, hentet sjøvann og satte i gang med å skille ut saltet fra sjøvannet. Vi vet jo at det er veldig energikrevende, men vi skal likevel gjøre et langsiktig forsøk. Vi prøver ut forskjellige måter å få samlet opp mest mulig av dampen. I terrariet skal vi drive planteforsøk og se om vi kan få mat til å vokse med det destillerte sjøvannet.

– Neste sommer kan vi forhåpentligvis smake på resultatet, smiler Albertsson.

Spesialbibliotek for barn og unge Biblo Tøyen ble landets første bibliotek for barn og ungdom da de åpnet på Tøyen i Oslo i 2016. Glem hyller og reoler eller sofagrupper med tidsskriftholder, på Tøyen har barn mellom 10 og 15 år selv vært med på å forme sitt bibliotek. Under ventilasjonsrørene var det egentlig ikke brukbare arealer. Men rørene passer godt inn i et rom inspirert av ubåten «Nautilus» fra Jules Vernes «En verdensomseiling under havet»– et godt sted å slappe av med en bok. Foto: ROLF ØHMAN, AFTENPOSTEN

Biblioteket, nå på Facebook og Instagram!

Fra å være et sted for oppbevaring av bøker er det nå brukerne av biblioteket, nemlig menneskene, som står i sentrum.

Nye aktiviteter. I nye prosjekter tas målgruppen med i planleggingen for å spisse tilbudet mot de lokale behovene. UNESCO, som er FNs organisasjon for undervisning, vitenskap, kultur og kommunikasjon, presiserer at på verdensbasis er folkebibliotekene den lokale innfallsporten til kunnskap.

Mange biblioteker har møtt fremtiden ved å bevare det beste av kjernetilbudet og i tillegg utviklet nye aktiviteter for alle aldersgrupper.

Sosiale medier som Facebook og Instagram tas i bruk for å vise frem tilbudene. Arkitektur og design får stadig større betydning i oppgradering og nybygg av offentlige bygninger. Der det bygges nytt, tenker designere og arkitekter på hva som fenger befolkningen, og kanskje særlig unge. Lys, luft og soneinndeling er begreper som har tatt steget inn mellom hylleradene og åpnet for den nye tid.

Voksne ingen adgang. Hvert år deles Årets bibliotekpris ut av Norsk bibliotekforening, og i 2017 var det Biblo Tøyen som stakk av med prisen. Tilbudet er kun åpent for 10–15-åringer og åpningstidene er 14–19 hver dag.

Biblioteket er annerledes på mange områder, men det mest slående er det visuelle uttrykket. 600 kvadratmeter er fylt med farger, strukturer, belysning og gjenstander som tradisjonelt hører til i helt andre miljøer, og det fungerer.

Målgruppen har vært involvert i prosjektet sammen med designer og arkitekturpsykolog, og biblioteket er skreddersydd som et godt sted å være etter skoletid. Blant tilbudene er kodeklubb, leksehjelp, lesing, tegning, sang og dans i eget showroom, samt matlaging i et velutstyrt kjøkken på planet av en gammel lastebil.

Lenestolene er bruktkjøp og bidrar med farger og personlighet. Til og med ventilasjonskanalene i taket spiller en rolle i et spennende undervannsmiljø. Andre uvanlige elementer er en telefonkiosk, gondolvogn, huler i veggen, samt en snekret scene.

Integreringsarbeid. Andre steder er det lagt mindre vekt på det visuelle, men satset på aktiviteter tilpasset lokalsamfunnet. I 2015 ble Berg bibliotek på Senja Årets bibliotek for sitt integreringsarbeid. Kommunen bosatte mange flyktninger i årene etter 2011, og bibliotekaren så behovet for å la folk bli kjent med hverandre. Hun gjorde biblioteket til en møteplass. Faste, ukentlige aktiviteter som ballspill, fisking og matlaging ble støttet opp av hele lokalbefolkningen. Mange av innbyggerne forteller at de er blitt sterkere knyttet til stedet, og har fått nære venner av forskjellig nasjonalitet.

Som en positiv ringvirkning er sysselsettingen blant innvandrerne spesielt høy i denne kystkommunen. 

Kilder: unesco.no,deichman.no/bibliotekene/biblo-toyen.no, norskbibliotekforening.no