«Magisk.» På Aust-Agder museum og arkiv – Kuben leter forskningsleder Kristoffer Vadum etter en lysebrun pappeske med dagbøker i. Det lukter som det ser ut inne i arkivrommet, av støv og gammelt papir. Vadum passerer en syttitallsgrønn metalltralle på veien inn til det lysere møterommet, med projektor og oppkoblet PC.

– Akkurat nå transkriberer vi Andreas Fayes dagbøker fra gotisk håndskrift til, ja, Word. Vadum strammer de hvite hanskene før han åpner dagboken fra 1823 og 1824. Skriften er bitte liten og, ved første øyekast, uleselig. I margen er det skriblerier, på en annen side er det listet opp greske bokstaver.

– Faye viser frem det han kan i dagboken. Han er bare 21 år her, men har studert en masse, blant annet gresk. Ellers er det mange referater fra selskapeligheter der han rangerer hvem som har vært morsomme å danse med, sier Vadum.

Det er noe magisk over den brune dagboken som har vært i Fayes hånd. Boken har kanskje vært med ham i sengen eller på kontoret.

– Ja, det er noe helt eget med de originale tekstene. Vi har gamle sjøfartsdokumenter her hos oss som er skrevet mens stormen herjer, der du kan se bølgene i pennestrøket. Når vi skal transkribere dette, så kommer selvfølgelig et Word-dokument til kort. Vi får ikke vist hvordan siden egentlig så ut, med skriblerier eller små tegninger, sier Vadum.

Samspill eller hjerne? Folkeminnesamleren Andreas Faye levde i skjønnskriftens og de nitide dagbøkers tid. Dagens 21-åringers dagbøker er Snapchat og Youtube. Sjansen er stor for at de skriver lite for hånd. I Norge kommer det an på kommunen du bor i om du bruker papir og blyant, nettbrett, tastatur eller alt dette når du skal lære deg å skrive. Hva som er best, er et kontroversielt spørsmål i forskningen. Det kommer helt an på hvem du spør.

Sabine Wollscheid, sosiolog ved Nordisk Institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU), har sammen med forsker Jørgen Saastad gått gjennom internasjonal forskning fra de siste ti årene som sammenligner forskjeller på bruk av blyant og papir og tastatur i skriveopplæring. Det de konkluderer med, er at tre forsknings-perspektiver går igjen:

Det som handler om nevrovitenskap og læring, altså hva som skjer i hjernen vår når vi skriver; det kognitivt psykologiske, altså hvordan det påvirker våre tanker og følelser; og det sosiokulturelle perspektivet som handler om hvordan vi jobber sammen med omgivelsene når vi skriver. De ulike perspektivene gir ulike svar på hva som er best for skriveopplæringen: Innen nevrovitenskap og kognitiv psykologi blir håndskrift favorisert, mens innen det sosiokulturelle finner forskningen fordeler for tastaturet når barn skal lære seg å skrive.

Tastatur motiverer. Arne Trageton er pensjonert første-amanuensis ved Høgskolen i Stord og en av de fremste forkjemperne for å «skrive seg til lesing» på tastatur. Trageton fulgte 14 klasser over tre år mens de lærte seg å skrive, kun på tastatur.

– Hvis man lar barna skrive på tastatur og så lar dem lese det, så skriver de seg fort til leseferdigheter. Jeg synes det aller viktigste er lysten til å skrive og lysten til å lese, sier Trageton. Han blir ikke særlig imponert over å høre om skoler der elevene gjør som de «alltid har gjort».

– Hadde jeg vært forelder til en førsteklassing som satt og øvde seg på å skrive én og én bokstav de allerede kunne, hadde jeg saksøkt skolen, ler Trageton.

– Jeg skjønner ikke vitsen med å demotivere barn ved å prøve å lære dem det aller vanskeligste først. Dette hører hjemme på syttitallet. Barna som lærer seg å skrive på tastatur, produserer flere, lengre og bedre tekster, sier Trageton. 

– Jeg skjønner ikke vitsen med å demotivere barn ved å prøve å lære dem det aller vanskeligste først. Dette hører hjemme på syttitallet. Barna som lærer seg å skrive på tastatur, produserer flere, lengre og bedre tekster, sier Trageton. Han er ikke i tvil om hvilket perspektiv som er det viktigste.

– Læreplanene i de nordiske skolene er jo tuftet på det sosiokulturelle læringssynet. Derfor har vi veldig god grunn til å vektlegge dette. Skriving på datamaskin eller nettbrett sammen med andre øker muntlig, skriftlig og sosial kompetanse, sier Trageton.

Håndskrift aktiverer hjernen. Fordelene med håndskriften kan ifølge Audrey van der Meer, hjerneforsker og professor i nevropsykologi fra NTNU, være at hjernen settes i en tilstand som gjør den åpen for læring. Van der Meer har målt hjerneaktivitet ved hjelp av elektrodehetter på hodet til 20 studenter i Trondheim mens disse både tegnet og skrev på tastatur. I forsøket skulle studentene tegne et begrep med digital penn, taste det samme begrepet inn på et tastatur og beskrive begrepet med andre ord.

– Resultatene viser at hjernen er mye mer aktiv når man tegner enn når man taster. Når man tegner, settes hjernen bokstavelig talt i sving. Flere områder må snakke sammen gjennom svingninger i nevroner. Når disse svingningene er aktivert, er det åpent for å lære og å huske. Særlig i barndommen når hjernen er formbar og plastisk er det viktig at hjernen øver seg på å være i denne tilstanden, sier Van der Meer.

– Resultatene viser at hjernen er mye mer aktiv når man tegner enn når man taster. Når man tegner, settes hjernen bokstavelig talt i sving. Flere områder må snakke sammen gjennom svingninger i nevroner. Når disse svingningene er aktivert, er det åpent for å lære og å huske. Særlig i barndommen når hjernen er formbar og plastisk er det viktig at hjernen øver seg på å være i denne tilstanden, sier Van der Meer.

– Jeg mener vi kan konkludere med at det er svært viktig for utviklingen av hjernen vår at vi lærer å skrive for hånd. Hvis vi lar barna slippe håndskrift, gjør vi dem en bjørnetjeneste, sier hun.

Studentene i forsøket tegnet, de skrev ikke for hånd. Van der Meer understreker likevel at annen nyere hjerneforskning har sidestilt tegning og håndskrift.

– Begge deler involverer samme type komplekse ferdigheter i å oversette tredimensjonale figurer til en flate. Nå planlegger vi også nye hjerneforsøk der vi skal inkludere både håndskrift og en barnegruppe. Vi skal også undersøke barn og studenter som har gått på steinerskole og sammenligne disse med barn som fått vanlig skriveopp-læring, sier hjerneforskeren.

Arne Trageton er likevel kritisk til å konkludere med at håndskrift generelt åpner for læring basert på forsøk med tegning og tasting.

– Jeg er særlig kritisk til at studentene i forsøket kun brukte én finger når de tastet. Jeg ville tro at resultatet kunne blitt et annet hvis forsøkspersonene brukte touch-metoden, der alle 10 fingrene er i bruk? sier Trageton.

Van der Meer tror hjerneaktiviteten da muligens ville blitt noe bredere, men mener at tastaturbevegelser uansett er enkle og ensformige og minner om at man bruker samme bevegelse for hver bokstav.

– Hjerneforskning viser at når større områder er aktivert, slik de blir ved tegning på grunn av større og nøye kontrollerte håndbevegelser, fremmer dette læring, sier Van der Meer.

En gjengrodd hjerne? Arne Trageton har ikke et sentimentalt forhold til håndskriften.

– Slik det er vanlig for mange gutter, skrev jeg ikke pent. Mine studier er vel en hevn for de 250 timene jeg brukte på skjønnskrift i skolen. På de 250 timene burde jeg lært meg touchmetoden, sier Trageton. – Vi reddet mange gutter fra å bli skoletapere i forskningsprosjektet vårt ved å utsette håndskriften til 3. klasse, sier han.

Audrey van der Meer mener at det krevende med håndskriften nettopp er fordelen.

– Det er klart at det er vanskelig å produsere tekst på papir. Men det er vanskelig på en god måte! Man må jo trene på det man vil bli god på. Nå rapporterer lærere om at mange barn ikke engang kan holde en blyant, sier Van der Meer.

– Barna kan nok uttrykke seg skriftlig tidligere hvis de lærer seg å skrive på tastatur. Men er det likevel så lurt? Forskning viser at de som lærer seg å skrive på papir, gjenkjenner bokstaver lettere enn de som kun har brukt tastatur, sier Van der Meer. Hun er også bekymret for hvordan hjernen vår vil forandre seg. 

– Hjernen vår har utviklet seg over millioner av år. Ikke for å ha følelser og tanker, men for å lage hensiktsmessige bevegelser. Jo mer vi fjerner bevegelsene fra adferden vår, jo mindre bruker vi hjernen. Vi kan sammenligne dette med en sti i skogen. Hvis vi slutter å bruke stien, så blir den til slutt borte. Nettverk i hjernen som ikke blir brukt, vil forsvinne til fordel for nettverk som blir brukt. Hjernen vår skrumper rett og slett, sier Van der Meer.

– Hjernen vår har utviklet seg over millioner av år. Ikke for å ha følelser og tanker, men for å lage hensiktsmessige bevegelser. Jo mer vi fjerner bevegelsene fra adferden vår, jo mindre bruker vi hjernen. Vi kan sammenligne dette med en sti i skogen. Hvis vi slutter å bruke stien, så blir den til slutt borte. Nettverk i hjernen som ikke blir brukt, vil forsvinne til fordel for nettverk som blir brukt. Hjernen vår skrumper rett og slett, sier Van der Meer.

Fra tanke til hånd. Filosofen Martin Heidegger var opptatt av den fysiske forskjellen på å skrive for hånd og å skrive på skrivemaskin. Han tenkte seg at når man skriver for hånd, vil tankene strømme fra hodet og ned på papiret, mens når man taster ord med skrivemaskin, vil ordets opprinnelige mening stjeles av skrivemaskinen, og ordet vil bli noe som er inntastet.

Leseforsker Anne Mangen, professor ved Universitetet i Stavanger, problematiserer nettopp at forskning på skriving og lesing ikke har brydd seg nok med hva selve skriveredskapet gjør med både kroppen som skriver og teksten som blir skrevet. Hun mener at vi legger for stor vekt på alt som skjer rundt selve skrivingen, det sosiale og det kulturelle, og altfor lite på det psykologiske og hva som skjer i kroppen vår.

Jens Braarvig er religionshistoriker og professor ved Institutt for kulturstudier og orientalske studier ved Universitetet i Oslo. Han er vant til å lese håndskrifter fra utdødde kulturer på mangfoldige språk, og har noen tanker om hvordan dagens skriftspråk gradvis forandrer seg.

– Jeg skriver ikke så godt for hånd lenger, og det ser jeg på som en degenerering. Å skrive for hånd er å flytte en tanke til hånden. Dette er jo noe barn må lære, å skape sitt eget personlige uttrykk. Hvis ikke barn lærer seg å skrive sin egen individuelle skrift med sin egen hånd, er det et uttrykk for et overstandardisert og ensrettet samfunn. Moralen er at man er nødt til å innordne seg, sier Braarvig.

Elise Kleivane er norrøn filolog ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo og forsker på tidlige bokstaver og runer. Hun mener det å få skrive er demokratisk.

– En pinne i sanden, alle kan få tilgang til det. Nå er skriving i større grad på vei til å bli kommersialisert. Det vi driver med nå, der norske skoler har avtaler med Apple, er jo produktplassering i høyeste grad. Jeg er bekymret for kommersialiseringen, sier Kleivane.

Mer forskning. Sabine Wollscheid ved NIFU har sammen med sine kolleger Jørgen Sjaastad og Cathrine Tømte vurdert forskning på effekten av digitale verktøy sammenlignet med papir og blyant.

– Resultatene er blandet og viser at vi trenger mer forskning på dette over tid for å kunne konkludere, sier Wollscheid.

Arne Trageton på sin side kan ikke skjønne at debatten ikke har kommet lenger.

– Det demokratiske er at barn får oppleve at de skriver de samme bokstavene som de ser rundt seg, både i lærebøkene og ved at klassekameratene skriver på samme måte, sier Trageton, som samtidig er kritisk til nettbrett uten separat tastatur.

– Nettbrett er lesebrett, ikke skrivebrett. Å skrive med bare én finger er jo helt krise. Det mest skremmende nå er at barna lærer den dårligste måten å utnytte tastaturet på, sier Trageton.

– Nettbrett er lesebrett, ikke skrivebrett. Å skrive med bare én finger er jo helt krise. Det mest skremmende nå er at barna lærer den dårligste måten å utnytte tastaturet på, sier han.

Dagbok i skyen. Bak en hermetisk tett arkivdør settes Andreas Fayes dagbøker på plass i hyllen mellom bøkene fra 1822 og 1826.

– Fysisk sett holder disse bøkene seg lenge. Papiret er sterkt, og vi prøver å la være å ta frem bøkene når vi er forkjølet. De har allerede holdt seg siden 1824 og vi har manuskripter fra 1400-tallet her som også holder seg, sier forskningsleder Kristoffer Vadum (t.h.).

– Arkivverket har laget en app som lar deg skrive inn dine egne tekster og få dem ut i gotisk håndskrift. Tanken er vel at folk skal kunne gjøre seg fortrolig med alfabetet, slik at de i neste omgang kan kaste seg over originalene. Ved hjelp av denne kan hvem som helst lære seg å lese Fayes dagbøker. På sikt vil man heller ikke måtte forstå gotisk da teknologien vil gjøre det mulig å maskinlese håndskrevne notater. Da skal man i prinsippet kunne mate Faye inn i en skanner og få tekstene ut i Word, sier han. Historikeren har et avslappet forhold til at fremtidens dagbøker med all sannsynlighet ikke kommer til å være skinninnbundet og lagres i fysiske arkiv:

– Hvordan folk skriver, er en del av historien vår. Om folk kun skriver digitalt og lagrer i en skytjeneste, så betegner det tiden vi lever i, sier Vadum.

Les mer: Van der Meer, A. & Ruud van der Veel F.R: «Only three fingers write, but the whole brain works: A high-density EEG study showing advantages of drawing over typing for learning»,  Frontiers in psychology (vol. 8 2017).

Arne Trageton: «Å skrive seg til lesing», Universitetsforlaget (2003).

Sabine Wollscheid, Jørgen Sjaastad og Cathrine Tømte:  «The impact of digital devices vs. Pen(cil) and paper on primary school students' writing skills.  A research review»,  Computers & Education 95 (2016) 

Lære å lese gotisk håndskrift? gotiskhaandskrift.arkivverket.no.

Anne Mangen og Lillian Balsvik: «Pen or keyboard in beginning writing instruction? Some perspectives from embodied cognition», Trends in Neuroscience and Education  (2016)