Tannsmilet. Da Louise Elisabeth Vigée Le Brun i 1787 viste frem sitt siste selvportrett, hvor hun har datteren på fanget, ble det møtt med spørsmålet om madame var blitt en skamløs kvinne. Motivet var høyst upassende, mente kritikerne. Vigée Le Brun var en anerkjent kunstner, som blant annet hadde portrettert dronning Marie-Antoinette. Men dette siste verket hadde én forstyrrende detalj: Hun smiler, akkurat så mye at man kan skimte tennene hennes.

Vigée Le Bruns tannsmil var et tegn i tiden, en manifestasjon av en tendens som på dette tidspunktet hadde vært på fremmarsj i 30–40 år. Synspunktet til kritikerne hennes var på vikende front. Smilet ble oppvurdert og fylt med nytt etisk innhold, skriver historikeren Colin Jones i boken «The Smile Revolution in Eighteenth Century Paris». Allerede to år tidligere hadde skulptøren Jean-Antoine Houdon portrettert sin kone, som smiler så man kan telle enkelttennene bak leppene hennes.

Det åpne smilet hadde ellers vært uglesett helt siden portrettkunsten fikk sitt gjennombrudd i høyrenessansen. At tenner var tabu kunne føre til tvetydige resultater, som for eksempel grimasen i Antonello da Messinas «Portrett av en mann» (ca. 1475) kan være et eksempel på.

På midten av 1700-tallet fant det imidlertid sted en mentalitetsrevolusjon i det kulturelt toneangivende Frankrike: Plutselig var det ikke lenger like tarvelig å vise tenner. Følelser kom på moten, og begrepet «Det parisiske smil» oppsto. Men det fikk ikke stråle så lenge.

Plutselig var det ikke lenger like tarvelig å vise tenner. Følelser kom på moten, og begrepet «Det parisiske smil» oppsto. Men det fikk ikke stråle så lenge.

Idioter og fattigfolk. I dag tar vi det for gitt at det er helt naturlig og ukomplisert å smile og le. Men kikker vi oss litt rundt, kan vi konstatere at forståelsen av smilet varierer. I for eksempel Russland blir folk som smiler mye, fort oppfattet som mindre tillitvekkende.

Det synspunktet ville blitt godt forstått i Vest-Europa for 250 år siden. Smil og latter – særlig som billedmotiv – var forbundet med tvilsomme situasjoner og suspekte mennesketyper. For å sitere kunsthistorikeren Angus Trumble (fra hans «Brief History of the Smile»):

«... de fleste tenner og åpne munner i kunsten tilhørte gamle griser, gniere, fylliker, horer, sigøynere, folk i religiøs ekstase, dverger, galninger, monstre, spøkelser, de besatte, de fordømte, og – alle sammen i kor nå – skatteinnkrevere ...»

Smilet ble altså assosiert med en mangel på selvkontroll, lastefulle tilbøyeligheter eller svekkede mentale evner. I beste fall var det et umodent trekk ved fattigfolk og småbarn. Poenget ble gjentatt i datidens håndbøker for korrekt oppførsel. Jean-Baptiste de La Salle, som skrev «Rules of Decorum and Christian Civility» (1703), argumenterte med at «Gud ville ikke ha gitt mennesket lepper om Han hadde ønsket seg synet av blottede tenner.»

Allerede på 1500-tallet beskrev doktoren Laurent Joubert latteren som om den var en livstruende sykdom. Symptomene var rødmusset ansikt, tårer, stramme pulsårer i hals og tinning, hosting og spasmeaktig ristning i overkroppen. Dette kunne neppe være sunt. Ideen om smilets suspekte natur hadde flere århundrer på kjevepartiet, og kunne innrullere noen virkelig store talsmenn. Allerede Platon var skeptisk. Hans ideal var selvbeherskelse. (Aristoteles oppfattet latteren på en langt mer positiv måte, og representerer den tidlige opposisjonen.)

Latterens mørke side. «Gledesdrepere! Surpomper!», utbryter kanskje den livsglade leser nå. Men hold an! Smil og latter er ikke nødvendigvis de uproblematiske fenomenene du kanskje tror. Selv om de henger sammen med glede, finnes det en mørk side.

Filosofen Lenz Prüttings mammutverk om latterens historie, «Homo Ridens», minner oss blant annet om eksistensen av begreper som «nervøs latter», forlegenhetslatter (som hverken er morsom for den som ler eller spesielt smittsom), phobos-latteren (dødsangstlatteren) og skadefryd. Prütting påpeker dessuten at latter, selv i grupper, ikke trenger å være knyttet til glede. Noen ganger ler vi i ren fortvilelse, noen ganger sågar i smerte.

Smil og latter kan dessuten brukes som maktmiddel, noe mobbere har forstått så altfor godt. Eksempelvis var humoren i norsk middelalder ganske spydig og mobbete anlagt.

Smil og latter kan dessuten brukes som maktmiddel, noe mobbere har forstått så altfor godt. Eksempelvis var humoren i norsk middelalder ganske spydig og mobbete anlagt.

Stipendiat Beate Albrigtsen Pedersen ved Universitetet i Oslo har fordypet seg i hva som ble oppfattet som morsomt på denne tiden, og sett på hvilken funksjon humoren hadde. Hun peker på at humor ble brukt til å skape og forsterke en gruppetilhørighet, og markere et klarere skille mellom venner og fiender. Selvironi hadde man ikke.

Hoffsmilet. Senere epoker brukte smilet med lignende motivasjon. Den franske hoffetiketten anno 1700 pukket i utgangspunktet på et alvorlig og fast ansiktsuttrykk. Dette var ansiktspudderets storhetstid, hvor ukontrollert mimikk ble dekket til med tykke lag. Det såkalte «hoffsmilet» var slett ikke ment å være hjertelig eller gledesfylt. Tvert imot, det ble brukt som en markør for å vise sin nedlatende holdning. Det var et sosialt våpen, brukt til å latterliggjøre andre eller understreke egen overbærenhet med tåper.

Kongen, Ludvig 14., hadde sine egne, vonde grunner til å fremstå som mutt og lukket. Tilstanden i den rojale tanngard var så råtten og kritisk at han måtte gjennom flere kirurgiske inngrep. Et av dem endte med å stikke hull på ganen hans. Dermed mistet Ludvig kontrollen på det han drakk, væsken tøt rett og slett opp i nesen på ham og sprutet ut igjen. Til slutt var det en lege som fikk brent igjen såret med glødende jern. Denne skrekkfortellingen illustrerer at det ikke bare var nedarvede kulturelle tabuer som gjorde smil og latter problematisk. Ludvig var jo ikke alene om å plages med råtne tenner i sukkerkonsumets første bonanza.

Tårenes gjennombrudd. I 1715 døde kongen. Hoffet, som hadde vært samlet i Versailles, fikk nå flytte tilbake til Paris. De neste åtte årene var det hertugen av Orleans som regjerte, og hans regime brøt med mye av den gamle etiketten.

Allerede i 1723 var dette mellomspillet over, og adelen måtte returnere til et Versailles hvor de strikte reglene gjorde et nådeløst comeback. Men da hadde Orleans-perioden allerede rukket å påvirke borgerstanden og den delen av eliten som bodde i Paris. I hovedstaden begynte man å revurdere oppfattelsen av følelser. Først i køen sto gråt og tårer, som på 1740-tallet ble favorittema for den nye teatersjangeren comédie larmoyante. Begrepet betyr «tårefull komedie», og var myntet på oversentimentale fortellinger hvor skuespillerne ga seg hen til hittil uante følelsesutbrudd. Pierre-Claude Nivelle de La Chaussées «Mélanide» (1741) regnes som hovedverket i sjangeren.

I Paris brydde altså de toneangivende kreftene seg stadig mindre om å følge den emosjonelt lukkede hoffetiketten. Og etter tårenes gjennombrudd var det duket for smilets.

Det parisiske smilet. Det ble stimulert av populære romaner som Samuel Richardsons «Pamela: Or, Virtue Rewarded» (1740) og «Clarissa, or, the History of a Young Lady» (1748), samt Jean-Jacques Rousseaus «Julie, ou la nouvelle Héloïse» (1761). Forfatterne i disse verkene skildret tittelfigurenes smil som et vakkert særtrekk ved personen. Ganske snart spredte det seg en idé om at smil og latter kunne være et uttrykk for empati med andre. Kontrasten til det hovne hoffsmilet er åpenbar.

Det var etablert nye sosiale institusjoner, kaffehus og salonger, hvor det empatiske smilet kom til sin rett. På disse samtalearenaene møttes folk ansikt til ansikt. Da fungerte et forstående eller sympatiserende smil som en oppmuntring til kontakt. Skillet mellom venn og fremmed ble mer porøst. For samfunnsdebattens del fikk smilet en politisk dimensjon. Det markerte progressive idealer. Salongvertinner som Suzanne Necker og Marie Thérèse Geoffrin gjorde det faktisk til et poeng å motta gjestene med et smil om munnen.

Enkelte utenlandske besøkende syntes dog det ble for mye av det gode. Den skotske legen Tobias Smollett lot seg irritere av den endeløse smilingen i Paris da han gjestet byen på 1760-tallet. Det parisiske smilet var virkelig særegent parisisk.

Tannkirurgene. Men hva med tennenes tilstand? Var den nye tilbøyeligheten estetisk forsvarlig? Ja, i stadig økende grad.

I løpet av 1700-tallet utviklet tannlegekunsten seg raskt. Der faget tidligere hadde vært utøvd av sterke menn i bakgatene, etter mottoet «riv og røsk», kom nå en ny generasjon på banen – med mer tilpassede remedier og omtanke for pasienten.

I løpet av 1700-tallet utviklet tannlegekunsten seg raskt. Der faget tidligere hadde vært utøvd av sterke menn i bakgatene, etter mottoet «riv og røsk», kom nå en ny generasjon på banen – med mer tilpassede remedier og omtanke for pasienten.

Frontløperen i denne bevegelsen var Pierre Fauchard, «den moderne tannlegekunstens far». Han forfattet den første vitenskapelige avhandlingen om tannteknikk og -kirurgi, som kom ut i 1728. Redskapene i tannlegenes vesker ble flere og mer varierte. Metodene mer kalibrerte. Man utviklet også kosmetiske løsninger som dekket til de verste tannkatastrofene, for eksempel proteser av porselen.

Resultatet var flere pene glis. Den som først hadde investert i tannkirurgenes tjenester, ville ofte gjerne vise det. Påkostede smil kunne fungere som prangende forbruksartikler.

Skafottsmilet. Fremtiden til det parisiske smilet så lys ut. Men smilet ble et av ofrene for den franske revolusjonen. Det skjedde i den radikaliserte perioden som huskes under navnet «Terroren». I 1793 fikk Maximilien de Robespierre diktatorisk makt i Frankrike, og han mente at smilet var mistenkelig – siden det skjulte noe – mest sannsynlig kontrarevolusjonære eller upatriotiske holdninger.

Giljotinene begynte å arbeide på høygir. Dermed stivnet ansiktene igjen. Alternativt ga de uttrykk for de korrekte revolusjonære følelsene, kanalisert i blodtørstige brøl.

Like fullt fortsatte smilet å gjøre seg gjeldende. Flere av de dødsdømte brukte det som symbol på politisk motstand. «Skafottsmilet» ble blant annet benyttet av juristen Chrétien Guillaume de Lamoignon de Malesherbes, som gikk døden i møte med et rolig smil. Bøddelen Sanson opplevde dette gang på gang, og følte seg utilpass. «Jeg kunne venne meg til gruen min tilstedeværelse skapte, men det var mye vanskeligere å føre de som takket meg for det, til giljotinen», kommenterte han.

Duchenne-smilet. I det neste århundret fortsatte portrettmalerne å sky det åpne smilet. I Charles Dickens roman «Nicholas Nickleby» (1838–39) forklarer Miss La Creevy at det finnes kun to uttrykk innen portrettkunsten: Det alvorlige, som er forbeholdt formelle yrkesportretter. Og fliret, som foreviger privatpersoner «som ikke bryr seg så mye om de ser forstandige ut». Det er muligens også et uttrykk for epokens smile-skepsis at «smiling» var et slangbegrep for å drikke whisky.

Men andre strømninger var så smått i emning. 1800-tallet var også århundret hvor debatten om hvorvidt Leonardo da Vincis «Mona Lisa» smiler eller ei virkelig tok seg opp. Smilet ble diskutert. Og den gamle renessansemesteren hadde prestisje.

Mye er sagt og skrevet om hvordan datidens kamerateknologi gjorde det vrient å fange selv falske smil på foto. Men den nye oppfinnelsen bidro til å dokumentere smilets fysikk, i et berømt eksperiment utført av den franske nevrologen Guillaume-Benjamin-Amand Duchenne. Han ønsket å analysere menneskeansiktets funksjoner på en vitenskapelig måte, ved å stimulere ulike ansiktsmuskler med elektrisitet og kartlegge hvordan ulike uttrykk oppsto. Kameraet hans foreviget grimasene som elektrodene manet frem i fjeset til forsøkspersonen – «en gammel, tannløs mann».

Resultatet er gjengitt i «Mécanisme de la physionomie humaine» (1862), hvor vi blant annet finner det berømte Duchenne-smilet – «det ekte smilet» av glede, ifølge nevrologen selv. Det involverer både musklene rundt munnen og de rundt øyet. Det er ofte omtalt som «å smile med øynene».

Oppdagelsen påvirket forståelsen av menneskets psykologi, og førte til at flere kunstnere revurderte hvordan de gjenga følelsesuttrykk.

«Cheese»! Kamerarevolusjonen, etter at den var blitt mer brukervennlig, gjorde det snart enkelt å fange alle typer smil. Smilet i seg selv ble normalisert, og figurerte stadig hyppigere i formelle og uformelle portretter – og ikke minst på reklameplakater. Parallelt ble den allmenne tannhelsen stadig bedre. Snart var det skinnende hvite Colgate-smilet et ideal og innenfor rekkevidde for ganske mange.

Gliset er blitt stadig bredere. Det var hovedfunnet i en amerikansk studie fra 2015, hvor man hadde fingransket 38 000 portretter i 949 high school-årbøker fra starten av 1900-tallet og hundre år fremover. I løpet av forrige århundre ble det å levere et stort tannsmil foran kameralinsen til en norm, selv om man kanskje måtte jukse ved å si «cheese».

Dette påfunnet kan vi spore tilbake til 1920-tallet, og selv om mange har adoptert det engelske hjelpeordet finnes det mange nasjonale varianter. I Japan er «whisky» populært, australierne bruker «money», spanjolene lirer av seg «patata», mens tsjekkerne sier «fax». Fotografen Cecil Beaton sverget til «lesbian».

Det verbale hjelpemiddelet er uvesentlig. Det avgjørende er å eksponere en sympatisk tanngard. Madame Vigée Le Brun ville nok ha smilt tilbake.