Ikke så lite lenger. Høsten 1993 blir Norge satt ettertrykkelig på verdenskartet. Vi har lykkes med noe som ingen har klart før, nemlig å få palestinere og israelere til å snakke sammen.

Britiske Financial Times er én av mange aviser som bringer nyheten. Der heter det at partene har møttes «i en liten hytte i Norge». Som om den gamle kongsgården Borregaard hovedgård skulle ha skrumpet i møtet med de kirsebærspisende dignitærene.

Det britene ikke vet, er at denne omtalen av et mektig herresete tar den norske mentaliteten så på kornet. A little cottage – eller «Norge, vårt lille land» i den hjemlige fraseringen. Men Norge er faktisk ikke så lite lenger.

Større og rikere. Det begynner å bli lenge siden landet vårt sprengte seg ut av de historiske rammene som næret vår minimalistiske selvoppfatning. Kanskje har det aldri vært grunnlag for den, siden Norge alltid har vært store innenfor fiskeri, handelsflåte, krigføring og naturressurser.

Men nå kan man ikke engang påberope seg lilleputtstatens vennlige småbyidyll lenger. For i dag er Norge gigantisk:

I april 2009 fikk Norge gjennomslag for kravet om en kontinentalsokkel utover de fastlagte 200 nautiske milene. Over natten ble landet vårt hele 235 000 kvadratkilometer større – et område som tilsvarer Storbritannias areal.

Deretter, i september 2010, undertegnet Norge og Russland en kompromissavtale om delelinjen som innebar at Norge ble 87 000 kvadratkilometer større i Barentshavet – et areal som tilsvarer Østerrike. Det var vann, selvfølgelig, og ga ikke Norge status som stormakt akkurat. Men under alt dette vannet ligger det potensielle reserver av olje og gass som vi kan hente opp og gjøre til vårt.

Det betyr at Norge kanskje kan beholde sin plass som en av verdens aller største oljeeksportører – eller endog gjenerobre sin posisjon som nummer to. Men selv på dagens femteplass er Norge en global storaktør i dette oljens århundre som er preget av Kinas og Indias oppblomstring.

Det er denne industrien, kombinert med vår enda høyere rangering på gass, som gjør at Norge har hentet hjem enda en «størst i verden»-posisjon.

I juni i år tikket meldingen inn om at det norske pensjonsfondet hadde gått forbi vår argeste konkurrent, nemlig oljesjeikdømmet Abu Dhabi, i kappløpet mot verdens mest velfylte fond. Da var saldoen 3100 milliarder kroner, og finansminister Sigbjørn Johnsen kunne noe lakonisk oppsummere at det «alltid er hyggelig å se fondet vokse».

I juni i år gikk det norske pensjonsfondet forbi vår argeste konkurrent, nemlig oljesjeikdømmet Abu Dhabi.

Nye krav i sør. Man skulle kanskje tro at våre politikere ville vært fornøyd med så mye global og territoriell bagasje – vårt lille landareal til tross. Men det er de ikke. Fortsatt finnes det nemlig uerobrede områder av verden der nordmenn var aller først til å plante et flagg.

Antarktis, altså. Nøyaktig ett hundre år etter at Roald Amundsen slo Robert Falcon Scott i et annet og mye kaldere kappløp.

I 1927 ble denne bragden fulgt opp av en annen norsk herremann, en viss kaptein Harald Horntvedt som var den første til å gå i land på Bouvetøya lenger nord i Atlanterhavet. Denne øya er dermed norsk, og Norge gjør nå krav på kontinentalsokkelen rundt den.

Hvis den norske regjeringen får gjennomslag for havområdene rundt Bouvetøya, vil ytterligere 100 000 kvadratkilometer bli føyd til vårt «lille» land. Det kommer i tillegg til at Norge er «kravshaver» i Dronning Mauds land, et område vi formelt annekterte i 1939, men «mistet» etter Antarktis-traktaten.

Hvis den norske regjeringen får gjennomslag for havområdene rundt Bouvetøya, vil ytterligere 100 000 kvadratkilometer bli føyd til vårt «lille» land.

Det er ikke første gang Norge er på offensiven internasjonalt for å kappe land og vann. Faktisk har vi vært noen ordentlige tøffinger på den fronten også i nyere tid, som i 1933 da den norske regjeringen okkuperte og gjorde krav på deler av dansk Grønland.

Den kampen tapte vi med bravur. Men vi vant på Svalbard, der Norge fikk suverenitet i 1925. Nå ligger kravet om kontinentalsokkel utenfor Bouvetøya til vurdering i FN, og det betyr at Norge er helt i tet i jakten på ressurser som bokstavelig talt smelter frem i Arktis og Antarktis. Det gjør oss til det eneste landet i verden som besitter territorier både i nordlige og sørlige polområder.

Norge er det eneste landet i verden som besitter territorier både i nordlige og sørlige polområder.

Rollemodell og alliert. Nå er det kanskje «veldig 20. århundre» å måle nasjonal rikdom på grunnlag av naturressurser og landmasser. Ikke desto mindre er det de fremvoksende statenes glupske appetitt på olje og mineraler som har reddet mye av verdensøkonomien etter krakket. Et krakk som Norge stort sett har sluppet billig unna takket være et annet unntak fra den globale regelen: En meget robust økonomi.

Med økonomisk makt følger politisk makt. Og hvordan forvalter Norge sin nye globale rolle? Takk, bare bra, mener observatører. Vi er rollemodeller når det gjelder kvinner i styrerommene, bistand, fredsmegling, regnskog og forvaltning av oljeformuen. Og så blir vi hudflettet fordi vi ikke rydder opp i eget drivhus og fordi vi saboterer hvalfangstkommisjonen.

Men til syvende og sist er vi det utlendingene kaller «asset» – en verdifull alliert i alt fra humanitære intervensjoner – eller «krig» som noen kaller det – til energisikkerhet for Europa.

Til dette kommer naturligvis Norges strategiske posisjon i nord, og det faktum at vi selger flere våpen pr. hode enn noe annet land.

Heller ikke det gjør landet vårt til noen stormakt i verden. Men så veldig lite er dog ikke Norge anno 2011.