Romanov-dynastiet. «Russland er ikke England. Her trenger vi ikke gjøre oss fortjent til folkets kjærlighet. Det russiske folket akter sin tsar som en guddommelig skapning.»

Ordene tilhører Aleksandra Fjodorovna, gift med Russlands siste keiser Nikolaj II, i et brev til sin mormor dronning Victoria.

Under oktoberrevolusjonen i 1917 tok Lenin og bolsjevikene makten i Petrograd, men det skulle gå noen måneder før Urals regionale sovjet begynte å ta medlemmer av dynastiet til fange og nasjonalisere deres eiendommer.

Den abdiserte Nikolaj II og hans familie var de første som ble brutalt drept, i det som er blitt én av verdenshistoriens mest berømte henrettelser.

I en kjeller i Jekaterinburg i juli 1918 ble keiserparet og de fem barna skutt, før det ble gitt ordre om å drepe de andre i Romanov-slekten. Det driftigste familiedynastiet i moderne tider var i ferd med å bli utslettet for godt.

Livsfarlig lederskap. Romanovenes vei inn i maktapparatet begynte under Russlands første tsar, Ivan den grusomme. Hans første av åtte koner, Anastasia, var en Romanov. Den paranoide herskeren hadde ekspandert riket, som nå var enormt og hadde nesten 14 millioner innbyggere, men som var i oppløsning etter krigføring mot Sverige, Litauen og Polen.

Etter at han hadde drept sønnen Ivan i et raserianfall, sto kun to usannsynlige tronarvinger tilbake: den svake sønnen Fjodor, også sønn av Anastasia, samt den nyfødte sønnen Dmitrij.

Fjodor var tsar fra sin fars død i 1584 til 1598, men etterlot seg ingen arvinger. Borgerkrigen mellom 1598 og 1613, kalt Den store urotiden, var full av politisk, sosialt og økonomisk kaos. Den ekte Dmitrij skal ha blitt drept under uklare omstendigheter i 1591, og flere falske dmitrijer var blant dem som gjorde krav på tronen før romanovene fikk fotfeste.

Delegatene i det forfalte Kreml var splittet i synet på om den svenske prinsen Karl-Filip eller en russer var best egnet som tsar, og ventet på guddommelig veiledning. Da 16-åringen Mikhail Romanov ble foreslått, ble han først avfeid som for ung. Han viste seg likevel å være den kandidaten som passet best for alle. Han var Anastasias grandnevø, men ikke under noens kontroll, og alderen tilsa at han ennå ikke hadde noen personlige fiender.

Derfor ble han til slutt enstemmig valgt. Russlands trone var ikke et fristende tilbud i 1613, så delegatene måtte true med at dersom han nektet, ville Gud tilintetgjøre Russland fullstendig.

Med en hovedstad i ruiner og et desperat folk, sa den livredde unggutten ja, og ble tsar Mikhail I. Innledningsvis delte han makt med bojarene og stenderforsamlingene. Selv om han var en litt passiv og godlynt figur, uten politisk erfaring, var det viktig at Romanov-familien viste militær autoritet fra starten. Han måtte også være gudfryktig og bekrefte at han var en hellig tsar.

Farsskikkelse for folket. Endeløse religiøse seremonier var imidlertid ikke nok for å lykkes. I det russiske autokratiet var det helt nødvendig å beholde støtte fra både hær, adelsstand og administrasjon, for mistet man dem, kunne det bety døden. En hersker måtte fremme tradisjon og utstråle tiltrekningskraft og legitimitet, i tillegg til å være en fars-skikkelse for folket. Og man var avhengig av å delegere makt, ettersom de vidtfavnende oppgavene var umulige å utføre helt alene. Kjernen i imperiet var alliansen med adelsstanden, som kunne styre sine eiendommer og livegne bønder uten innblanding. I tillegg hadde tsarfamilien for vane å forfremme sine yndlinger til kammerherrer, grever og ministre.

Romanovene var ekstremt vellykkede imperiebyggere, som innen utgangen av 1800-tallet hersket over en sjettedel av Jordens overflate. Selv om flere av dem hadde talent og karisma, var det av de 20 Romanov-monarkene kanskje bare to politiske genier: den moderniseringsglade, men tyranniske Peter den store (på tronen 1682–1725), og den hardtarbeidende, kunstelskende og mer siviliserte Katarina den store (på tronen 1762–1796), som dog var inngiftet og klar over hva det krevde av henne.

Med forskjellige elskere som innflytelsesrike støttespillere, fortsatte den tyskfødte tsaritsaen Peter den stores vestliggjøring med selvtillit og dedikasjon.

Én av de mest kjente bifigurene er den eksentriske strategen Potemkin, som skapte Svartehavsflåten, erobret Krim og grunnla byene Sevastopol og Odessa. Grunnlaget for ubegrenset makt beskrev Katarina slik:

«Jeg lytter til råd, jeg spør andre til råds, og når jeg er sikker på at alle vil godta det, utsteder jeg mine ordrer og har gleden av å nyte blind lydighet.»

En kamp om overlevelse. Etter mordet på Katarina den stores sønn Paul I i 1801, var det å sitte på tronen nærmest blitt fryktinngytende. Satt man først der, var det bare å kjempe hardt for å overleve.

«Selv ikke Peter eller Katarina ville nok ha taklet den vanskelige situasjonen med revolusjon og verdenskrig som Nikolaj II ble konfrontert med på begynnelsen av 1900-tallet, men det var uheldig at den romanoven som havnet i de mørkeste krisene, var den som var minst dyktig og mest sneversynt», skriver den britiske historikeren og Romanov-biografen Simon Sebag Montefiore.

Nikolaj var urokkelig i troen på seg selv som enehersker, ikke interessert i demokratiske reformer, og fremsto som en relativt hjelpeløs monark som ikke maktet å hindre ydmykende nederlag.

Aleksandra, som brakte blødersykdom inn i tsarslekten og støttet seg på den frimodige healeren Rasputin, bidro ikke positivt til omdømmet. Selv om de var i utakt med tiden, kan imidlertid ikke tsarfamilien alene klandres for monarkiets fall.

Russisk ukrenkelighet. Nikolajs etterfølgere blandet dynastiets autoritære prestisjejag med en ny tidsånd. Lenin mistet blant annet Ukraina til tyskerne i Brest-Litovsk-freden i 1918, og uten Ukraina var Russland ingen stormakt lenger. Til slutt klarte han å samle mye av Romanov-imperiet igjen.

Stalin målte alltid seg selv opp mot romanovene, studerte Ivan den grusomme og Peter den store og kalte russerne et «tsarfolk» som trenger én leder. Han valgte sine underordnede med omhu, slik han mente Katarina hadde hatt et stort talent for.

Med Sovjetunionens kollaps i 1991 var det slutt på tiden som supermakt, men essensen fra tsarstyret lever videre: eksponering av storhet og styrke.

President Vladimir Putins misjon om å gjenopprette russisk makt utenriks er blitt tydeliggjort både i Tsjetsjenia (2000), Georgia (2008) og Ukraina (2014). Russlands intervensjon i Syria i 2015 skapte assosiasjoner til de Midtøsten-ambisjonene som først ble fremmet under Katarina.

Putin, kalt «Guds mirakel» for Russland av den ortodokse patriarken Kirill, og «tsaren» av sitt entourage, skal ha ut-talt at landets største forrædere er Nikolaj II og Mikhail Gorbatsjov – «sveklingene som kastet fra seg makten på gulvet».

Putin hersker ifølge Montefiore i tråd med Romanov-pakten: «autokrati og en ørliten klikks herredømme til gjengjeld for velstand i hjemlandet og heder i utlandet». To århundrer etter at romanovene endelig ble enige om en tronfølgelov, er det i praksis fremdeles slik at russiske presidenter utnevner sine etterfølgere.

Fremdeles råder ugjennomsiktighet og hierarki. Fremdeles er man prisgitt herskerens innfall.