Cayenne, Fransk Guyana. Gutter med t-skjorter knyttet for ansiktene kastet flasker etter kampkledde gendarmerisoldater som igjen svarte med tåregass, da president Emmanuel Macron var i Fransk Guyana i oktober. Europas siste besittelse i Sør-Amerika har siden 1946 vært oversjøisk territorium og ikke en egentlig koloni – med to representanter i det nasjonale parlamentet og adgang til gavmilde velferdsordninger. Hele 18 milliarder kroner bruker EU mellom 2014 og 2020 på de kun 250 000 innbyggerne, og Frankrike selv bruker enda mer. Levestandarden er dessuten en av Latin-Amerikas høyeste – selv om den bare er halvparten av Frankrikes. Likevel var 2017 preget av tilbakevendende demonstrasjoner.
Folk er sinte fordi voldsrater, arbeidsledighet og ulovlig innvandring er vokst i høyt tempo, noe de mener aldri ville blitt akseptert på det franske fastlandet. Fransk Guyana er et folk av innvandrere – rømte slaver, Hmong-bønder fra Laos, kinesere, franskmenn, søramerikanske gullgravere og lykkejegere, haitiske og karibiske flyktninger, kreoler og noen tusen av de opprinnelige indianerne – som har fått nok av dårlig styrt innvandring. Hver tredje voksne er født et annet sted.
Det er noe skummelt og kulisseaktig over hovedstaden Cayenne med sin stillestående luft, dunkelgule gatelykter, palmer svøpt i rosa silke, og lyden av kjøleanlegg og sikader. Hver fjerde er arbeidsledig, de fleste varer importeres fra Europa, og mange butikker eies av kinesere som stirrer tause på deg.
(Saken fortsetter under bildet.)
Storebror ser deg Mange av medlemmene i Les Grands Fréres, eller Storebrødrene, er store og muskuløse. De har patruljert ulike nabolag og mistenkes for å drive selvjustis. De er den mest toneangivende bevegelsen i opprøret og har forhandlet på opprørernes vegne det siste året. Foto: RONAN LIETAR, IMAZONE
Storebrødrenes opprør. Etter ukelange protester lovte Paris i april i fjor å bruke ni milliarder kroner på å gi en dytt til den skrantende økonomien, som domineres av utflyttede offentlige arbeidsplasser og ulovlig gullgruvedrift. Det løftet har ikke Macron holdt.
Den mest toneangivende bevegelsen i opprøret er Les Grands Fréres eller Storebrødrene, som har forhandlet på opprørernes vegne det siste året. De er observert gå nabolagspatruljer og mistenkes for å utøve selvjustis. Mange av medlemmene er store og muskuløse. De pleier å trene styrke på et utendørsanlegg bak McDonalds i Village Chinois.
«Problemet er volden og lovløsheten, men roten er tiår med helt fri innvandring», forteller José Achille meg i bevegelsens hovedkvarter. Han er en muskuløs, men mild mulatt med walkietalkie i beltet. «Nykommerne hoper seg opp i våre områder, hvor halvparten av alle unge allerede er arbeidsledige, og hvor politiet ikke har kontroll på noe.»
Gnisten som antente opprøret, var ifølge Storebrødrene mordet på den 30 år gamle Hervé Tambour. Den unge mannen var godt likt, men ble skutt foran et myntvaskeri 11. februar 2017 fordi han nektet å gi en tyv sitt gullkjede. Drapet ble et symbol på forråelsen av Fransk Guyana, og oppklaringen var en av bevegelsens første krav. Fransk Guyanas drapsrate på 17 pr. 100 000 innbyggere ligger litt under gjennomsnittet i Latin-Amerika, men er hele ti ganger høyere enn i Frankrike.
Århundrer med grusomheter. Fransk Guyana er bare en fjerdedel så stort som Norge, har én god vei og en veldig stor jungel. Det er utbrente biler i veikanten på den timelange kjøreturen langs kystveien til Kourou. Ingen steder er dobbeltheten i Fransk Guyanas forhold til Frankrike, som et flertall fortsatt ønsker å tilhøre, tydeligere. Å være fransk er lønnsomt og et traume på samme tid.
Kourou huser både EUs rakettavfyringssenter med alle dens høyteknologiske jobber og den anerkjente, mytiske spesialstyrkeenheten Fremmedlegionen. Så mange glattbarberte menn har løpt så mange turer her i så mange år, at det er trampet harde jordstier over alt i det høye, gule gresset. Hver fjerde rekrutt er i dag en søramerikansk migrant som får fransk pass etter fem års tjeneste. Legionen tilhører den militære verdenseliten – romsenteret den høyteknologiske.
70 000 straffanger ble mellom 1852 og 1938 fraktet med båt ut til Djevleøya og et par andre småøyer utenfor byen, hvor tre av fire mistet livet. Fangene måtte se på når de ulydige ble halshugget i giljotinen. De fikk ofte hai å spise, og når de døde, ble de selv fôret til haiene.
Men samtidig var Kourou scene for et av de svarteste kapitler i fransk historie. 70 000 straffanger ble mellom 1852 og 1938 fraktet med båt ut til Djevleøya og et par andre småøyer utenfor byen, hvor tre av fire mistet livet. Fangene måtte se på når de ulydige ble halshugget i giljotinen. De fikk ofte hai å spise, og når de døde, ble de selv fôret til haiene. Andre fanger ble sendt til enda uhyggeligere leirer inne i jungelen for å hugge trær. Her bodde de i kistestore sementhull og døde i hopetall av bitt av giftige edderkopper, skorpioner, slanger og vampyrflaggermus.
Over alt i det franske imperiet fant slik umenneskelighet sted. Claude Ribbe argumenterer i sin kontroversielle bok «Napoleon’s Crimes: A Blueprint for Hitler» (2005) for at Frankrike på starten av 1800-tallet tok livet av opptil 100 000 slaver i Guadalupe og Haiti i primitive gasskamre bygget i skipsskrog. Påstanden ble glemt etter seieren over Nazi-Tyskland.
Nedarvet vold. Men mange i Fransk Guyana mener i likhet med Ribbe at det offisielle Frankrike ikke i tilstrekkelig grad har gjort opp for fortidens forbrytelser. For eksempel vil Frankrike fortsatt ikke anerkjenne det faktum at indianerne var her først. Og mange steder er den rasemessige ulikheten gått i arv, som her. Hvite og kreoler er rikere enn indianere og svarte.
Jeg løper en tur gjennom Kourous voldeligste område, Village Saramanca, for å se selv. Her er det ikke farligere enn at det lar seg gjøre, bare man svetter nok og lar verdisakene bli hjemme. Alle er svarte. De sitter på de lave, sørstatslignende trehusenes brede verandaer. Det er en nervøs og innestengt energi – ikke aggressiv og livlig som i så mange andre søramerikanske fattigkvarterer. Det ryker fra en tønnegrill. De fleste i Fransk Guyana får hederlige 450 euro i måneden i trygd, men det begås likevel mange ran – «mange i ren og skjær kjedsomhet», hevder en ung fyr som også er ute og løper.
Selv ikke en mann med flere arr i ansiktet, som tidligere sersjant i den colombianske hæren, Eduardo Rodriguez, går fri lenger. Han sitter i sin bil litt lenger unna og ser utover havet. Han forteller at det var roen som lokket ham hit for 23 år siden, etter at han hadde ledet en rekke geriljaslag i statens krig mot den marxistiske opprørsgruppen FARC i Colombias Caqueta-provins. «Men ro blir det mindre og mindre av», sukker han. Nylig stanset bevæpnede landeveisrøvere ham nær grensen til Brasil. De tok bilen, smykkene og alle pengene hans.
(Saken fortsetter under bildet.)
Ingen grensekontroll Elven Maroni er det eneste som markerer grensen mellom Fransk Guyana og Surinam. Her er det ingen som sjekker pass eller hva man har med seg om man krysser elven og i realiteten kommer inn i EU. Foto: RONAN LIÉTAR, IMAZONE
Statens unnlatelsessynder. «I praksis finnes ikke grensen», sier en selger. «De kan like godt la være å late som og formelt oppheve den.»
Det begynner å styrtregne mens vi står og ser utover den brune grenseelven Maroni som markerer grensen til Surinam. Selv om himmelen er hvit av nedbør, er minst to motordrevne kanoer hele tiden på vei frem eller tilbake.
Ingen sjekker pass eller om det er papirløse migranter og narkotika i lasten. Den smale grenseelven fortsetter da også hundrevis av kilometer inn i Amazonas-regnskogen, så det ville nesten være bortkastet tid å prøve. Det ser det heller ikke ut til at de to tollerne gjør ved den eneste formelle grenseposten Port de L’oust. Den ene streamer basketball, mens den andre gaper og glor ned på mobilen sin.
Et skilt utenfor kontorbygningen deres hilser velkommen til EU og går utførlig gjennom fartsgrensene. En svært hjulbent rastafari står lent oppetter skiltet og røyker hasj. Han heter Johnny, er båtfører og «bor på begge sider». Han har en kone her, og et hus der.
Man kan ikke reise direkte til resten av EU herfra, men etter en overskuelig årrekke tilbys migranter fransk statsborgerskap, noe som deretter gjør dem i stand til å reise videre rundt i Europa, hvis de vil.
Slik ser altså EUs yttergrense ut: helt usynlig. «Outermost regions» er EUs fellesbetegnelse på de i alt ni franske, portugisiske og spanske oversjøiske besittelsene med samme status som Fransk Guyana – som er den som ligger lengst unna, som ikke bare er en liten øy. Man kan ikke reise direkte til resten av EU herfra, men etter en overskuelig årrekke tilbys migranter fransk statsborgerskap, noe som deretter gjør dem i stand til å reise videre rundt i Europa, hvis de vil. De reglene vil Macron stramme litt inn.
De rømte slavers by. Det behøver han ikke, mener Fabio Leon. Han er visepresident for indianerforeningen Jeunesse Autochtone, gift med en høvdingdatter og har en perlematte med jaktmotiver om halsen.
«Det er ikke innvandrerne som er problemet», sier han. «Problemet er at regjeringen overlater de nyankomne til seg selv og ikke sørger for skoleplasser, jobber og sykehussenger nok til å dekke det økende behovet.»
Vi møtes i hans lille landsby Terre Rouge en halv times kjøretur fra elven Maroni. Byen ser idyllisk ut med solide trehus, frittgående høns og trær med enorme trekroner, men både arbeidsledighets-, alkoholisme- og selvmordsratene er høye. Og mange i byen er uenige i Fabio Leons tolerante syn på innvandring. Deres stamme heter kalina, fordi Columbus syntes de lignet høns – gallinas på spansk – med deres pyntefjær.
Stammen er én av seks franskguyanesiske indianerstammer med sitt eget språk. De har bodd her i tusener av år og nesten alltid vært gjestfrie. De lærte de rømte slavene å jakte, kom fint ut av det med asiater og haitiere og ønsket surinameserne velkommen. Men de siste årene har de fleste fått nok. Masseinnvandringen begynner nemlig å true deres livsstil.
Mange går som Fabio Leon på jakt med stor nennsomhet. De vet for eksempel at man ikke må drepe to tapirer som går sammen, fordi den ene sannsynligvis er mor. «Det vet ikke mange av migrantene», erkjenner Leon. «Så de dreper tapir-par, nattaper og kolibrier i altfor stort antall. Deres gullgruver forurenser også miljøet. Og inne i jungelen holder motorbåtene deres oss våkne om natten. Mange indianere er så lei av det at de nå skyter etter dem», forteller han i sitt hyggelige, carportlignende hjem som flyter av hageredskaper og bøker.
På vei tilbake til elven Maroni kjører vi forbi en ramponert, liten rød bil med en tykk indiansk mann bak rattet. Han skaffer muldyr til å frakte narkotika til flyplassen, påstår Fabio Leon, og han har fått sine egne søstre til å ta turen.
«Vi er blitt et usunt folk. Frankrikes ordspråk er frihet, likhet og brorskap. Men her er det ikke annet enn jungellov og opportunisme.»