Ny saudisk selvsikkerhet. Saudi-Arabia ser ut til å være på krigsstien i Midtøsten. Den saudiregisserte angivelige avgangen til den libanesiske statsministeren Saad Hariri i november, og de saudiske ledernes krigerske retorikk etter at det i november ble skutt et ballistisk missil mot Riyadh fra Jemen, bærer bud om en ny periode med saudisk selvsikkerhet i møte med iranske interesser i Midtøsten.
Kronprins Mohammed bin Salmans uventede trekk på ulike områder kan på overflaten gi assosiasjoner til Michael Corleones raske, koordinerte angrep mot familiens fiender mot slutten av «Gudfaren».
Men i motsetning til i filmen begynner ikke rulleteksten nå. Dette er snarere åpningstrekkene i en pågående konkurranse – og det er langt fra sikkert at den 32 år gamle kronprinsen har funnet oppskriften på hvordan han skal reversere Irans overtak.
La oss ta en titt på stillingen så langt. Konfrontasjonene mellom Saudi-Arabia og Iran finner sted over store deler av Midtøsten, hvor stater i løpet av det siste tiåret enten til dels har sluttet å fungere, som Irak og Libanon, eller kollapset fullstendig, som Syria og Jemen. Det har vært en kamp over ruinene i alle landene, med Riyadh og Teheran mobilisert på hver sin side. Så langt har Iran helt klart overtaket i alle konfliktene.
Fire pågående konflikter. I Libanon overvant Hizbollah den saudistøttede 14. mars-alliansen som besto av politiske grupper som hadde som mål å begrense Hizbollahs handlefrihet. Hendelsene 8. mai 2008, da Hizbollah inntok Vest-Beirut og områder rundt hovedstaden, viste hvor hjelpeløse de saudistøttede grupperingene var da de sto overfor den rå styrken de iranskstøttede grupperingene hadde tilgang til.
Hizbollahs senere involvering i den syriske borgerkrigen bekreftet at de ikke kunne holdes i sjakk av det libanesiske politiske systemet.
Opprettelsen av en regjering dominert av Hizbollah i desember 2016, og utnevnelsen av Hizbollahs allierte Michel Aoun som president to måneder tidligere, befestet Irans grep om landet.
Da Riyadh så trakk sin støtte til de libanesiske militære styrkene og presset på for å få Hariri til å gå av, viser det tydelig at Huset Saud har innsett denne realiteten.
I Syria har Irans bidrag – finansiering, mannskap og teknologi – til president Bashar al-Assads regime spilt en avgjørende rolle for å forhindre dets undergang. Irans mobilisering av stedfortredende styrker har bidratt til å frembringe nye lokale militsgrupper, noe som har gitt regimet tilgang på de mannskapene som var nødvendige for å overvinne motstanderne.
Så langt har iranerne effektivt gått av med seieren i Libanon, de ser ut til å vinne i Syria og Irak, og saudierne blør i Jemen.
Samtidig har sunniarabiske forsøk på å hjelpe opprørerne, hvor Saudi-Arabia har spilt en viktig rolle, i stor grad resultert i kaos og fremveksten av salafistiske grupper.
I Irak har Irans revolusjonsgarde utviklet en offisielt godkjent, uavhengig militærstyrke i form av den 120 000 mann sterke Popular Mobilization Units (PMU). Ikke alle militsene som er representert i PMU er pro-Iran, selvfølgelig. Men de tre mest sentrale sjia-gruppene Iraksk Hizbollah, Badr-militsen og Asaib Ahl al-Haq svarer direkte til revolusjonsgarden.
Iran nyter også politiske fortrinn i Bagdad. Det styrende partiet Islamic Dawa er tradisjonelt pro-Iran, mens Badr-organisasjonen kontrollerer det mektige innenriksministeriet, noe som har gjort det mulig å viske ut grensene mellom de offisielle væpnede styrkene og organisasjonens militsgrupper – og dermed har omgjorte militssoldater kunnet nyte godt av amerikansk opplæring og utstyr.
Samtidig har Saudi-Arabia hatt nok med å prøve å ta igjen forspranget: Statsminister Haider al-Abadi besøkte Riyadh i slutten av oktober for å lansere det nye Saudi-Iraqi Coordination Council, og det var første gang på mer enn 25 år at en iraksk statsminister besøkte Saudi-Arabia. Men det er ikke klart om saudierne har noe annet å tilby potensielle politisk allierte enn økonomiske lokkemidler.
I Jemen, hvor saudierne har forsøkt seg på direkte militær intervensjon, har resultatene vært blandede. Houthiene og deres allierte, som er støttet av Iran, har ikke lykkes i å erobre hele landet og er blitt avskåret fra det viktige Bab el-Mandeb-stredet som et resultat av den saudiske intervensjonen i 2015. Saudi-Arabia har sunket ned i en kostbar krig som ikke har noen ende i sikte, mens Irans støtte til houthiene har vært langt mer beskjeden.
Dette er altså stillingen i konflikten mellom Saudi-Arabia og Iran. Så langt har iranerne effektivt gått av med seieren i Libanon, de ser ut til å vinne i Syria og Irak, og saudierne blør i Jemen.
Bratt læringskurve for Saudi-Arabia. I hvert av tilfellene har iranerne vært i stand til å etablere stedfortredere som gir dem politisk og militær innflytelse i landet.
Teheran har også lykkes i å identifisere og utnytte svakheter i fiendens leir. For eksempel var Teheran raskt ute med å erklære resultatet av den kurdiske folkeavstemningen om uavhengighet i september for ugyldig og å straffe kurderne for å gå videre med det. Iranerne var i stand til å bruke sine langvarige forbindelser til Talabani-familien og deres rivalisering med Barzani-klanen, til å regissere de Talabani-tilknyttede peshmergastyrkenes tilbaketrekning fra Kirkuk i oktober – noe som gjorde Irans allierte i stand til å ta over byen og oljefeltene rundt.
Det er lite som tyder på at saudierne har lært av sine tidligere feil og nå er i stand til å fortrenge Irans innflytelse i Midtøsten. Saudi-Arabia er ikke blitt flinkere til å bygge opp effektive stedfortredere i den arabiske verdenen, og har ikke gjort noe for å bli sterkere militært, siden Mohammed bin Salman tok kontrollen.
Det er lite som tyder på at saudierne har lært av sine tidligere feil og nå er i stand til å fortrenge Irans innflytelse i Midtøsten. Saudi-Arabia er ikke blitt flinkere til å bygge opp effektive stedfortredere i den arabiske verdenen, og har ikke gjort noe for å bli sterkere militært, siden Mohammed bin Salman tok kontrollen. Så langt har ikke kronprinsen gjort annet enn å forsøke å fjerne det tynne laget av multireligiøsitet fra Libanons regjering og truet sine fiender i Jemen. Det er muligens viktige symbolhandlinger, men de gir ikke Riyadh den harde makten de alltid har manglet.
Det å drive Iran tilbake, direkte eller i allianse med lokale styrker, vil trolig med sikkerhet ikke avhenge av Saudi-Arabia eller Forente arabiske emirater, men av USAs involvering – og i Libanons tilfelle trolig av Israel.
Det er umulig å si i hvilken grad Washington og Jerusalem er med på et slikt forsøk. Uttalelser i november tyder imidlertid på at disse aktørene vil spille en rolle: Forsvarsminister James Mattis antyder at USA har planer om å bli i den østlige delen av Syria, og statsminister Benjamin Netanyahu uttalte at Israel vil fortsette å ivareta sine sikkerhetsinteresser i Syria. Saudi-Arabias tidligere oppførsel kan imidlertid bidra til skepsis. Men iranerne har imidlertid en synlig akilleshæl. I alle land hvor rivaliseringen mellom Saudi-Arabia og Iran har utspilt seg, har Teheran vist store vanskeligheter med å utvikle varige allianser utenfor sjia- og andre minoritetssamfunn. Sunnimuslimer, og sunniarabere spesielt, stoler ikke på iranerne og ønsker ikke å samarbeide med dem. Noen deler av den irakske sjiamuslimske politiske klassen har heller ikke noen interesse av å falle under Teherans kontroll. En dyktig spiller som ønsker å finansiere stedfortredere og undergrave Irans innflytelse, vil finne mye å ta tak i – men det er ikke sikkert at Saudi-Arabia er den spilleren.
Det ser i det minste ut til at Mohammed bin Salman har signalisert at han har intensjoner om å stå imot Iran og landets stedfortredere i den arabiske verdenen. Dermed er spillet i gang.
Saudi-Arabias utsikter til suksess vil avhenge av deres alliertes vilje til å engasjere seg på deres side, og en bratt læringskurve i kunsten å drive politisk og stedfortredende krig.
Publisert i Foreign Policy 21. november 2017.