Et vindu mot verden. Hvis behovet skulle melde seg for å flykte fra medieflommen forårsaket av den nye amerikanske presidenten, kan George Orwells «1984»** være den perfekte bok å plukke ned fra bokhyllen. Klassikeren har klatret oppover bestselgerlistene, mens forleggere over hele verden trykker nye opplag. Den direkte årsaken er, nettopp, Donald Trump.

Mens amerikanske presidenter tradisjonelt bedømmes etter hva som presteres etter 100 dagers virke, klarte Trump i løpet av bare ti døgn i Det hvite hus å true USAs grunnlov, sparke sin egen justisminister, tirre på seg nabolandene, skremme klodens politiske ledere og sette både handelsavtaler, miljøsaker og kvinnerettigheter tiår tilbake. 

Mannen som skrev «1984», ville angivelig vemmet seg ved synet av den nye lederen for verdens mektigste nasjon servere usannheter, falske anklager og «alternative facts» til TV-kameraene, men journalisten Orwell («God prosa er som et vindu mot verden», mente han) ville vært langt fra like overrasket.

Men romanklassikeren handler nettopp om faren som individet står overfor, ansikt til ansikt med hyklerske, uinformerte og selvopptatte demagoger hvis agenda er å beskjære og bedøve vår bevissthet og begrense vår evne til selvstendig tankevirksomhet.

«Frihet er trelldom.» Det var på øya Jura, en del av på Hebridene, at den 44-årige George Orwell (født Eric Arthur Blair) søkte tilflukt for å skrive romanen om diktatoren Store Bror og den ansiktsløse massens triumf over enkeltmennesket.

Store Brors regime benytter et forvridd og forvansket språk – «Nytale» – til å manipulere sine undersåtter. I Nytale har ordene fått en mening motsatt av den opprinnelige: «Sannhetsministeriet» manipulerer nyheter; «Kjærlighetsministeriet» opprettholder ro og orden; «Fredsministeriet» sysler med krig. Regimets motto: «Krig er Fred; Frihet er Trelldom; Uvitenhet er Styrke.»

Selv om Golfstrømmen tar en liten avstikker opp langs Skottlandskysten, er store deler av Juras natur naken, værutsatt og lite gjestmild. Det er flere kjerreveier og stier å se på Jura enn asfalt, godt nok for bøndene når de skal frakte fåreskrotter og grønnsaker ned til fergestedet.

Men fremfor alt har øya dette å by på: Ensomhet i overflod. Det var for å flykte fra en storbytilværelse til et landskap uforstyrret av lyden av menneskestemmer og trafikk, at den alvorlig syke Orwell satte kursen mot Jura året etter annen verdenskrigs slutt. På Jura ga skyenes bevegelser, gjenspeilet i viddenes bekker, kulper og dammer; havets flo og fjære; synet av hjortenes hevede hoder i det høye gresset; og de lekende seler i vannkanten all den underholdning han trengte.

Det var omgitt av uberørt natur, men i et trekkfullt og forfallent hus – Barnhill – nede ved et lunefullt hav, at den unge forfatteren gikk løs på en bok om massenes triumf over enkeltmennesket, i et kappløp mot en raskt spredende tuberkulose. 

Kappløp med tiden. Hele Orwells liv hadde på mange måter vært en forberedelse til denne siste kraftanstrengelsen av en fremtidsroman. Det han maner frem i «1984» er det motsatte av et Utopia, ikke ment som en profeti, men en advarsel.

I sin undersøkende journalistikk hadde han ved selvsyn observert kommunismens og fascismens utvekster, Lenins og Stalins iskalde ideologier, Francos fascisme (selv unngikk han så vidt å bli drept av diktatorens tropper under den spanske borgerkrigen), Hitler og Mussolinis demagogiske makt.

Den unge forfatteren som elsket livet, hadde allerede begynt å venne seg til tanken på døden. Ikke rart at arbeidstittelen han hadde gitt boken var «Det Siste Mennesket i Europa». Kanskje var det sånn han følte seg i Juras forrevne landskap, på en tid da den kalde krigens skygger begynte å formørke de første fredsårene. Men han hadde enda en bok i seg som krevde hans totale konsentrasjon og alt han hadde igjen av krefter. Paradoksalt nok hadde han valgt et av Europas mest gudsforlatte strøk for sin forfattervirksomhet.

Med «Tankepolitiets» jernklo om uttrykksfrihet og livsglede, kaster «1984» blikket fremover i tiden, hvor Store Brors terrorstyre snart kom til å bli ikledd virkelighetens farger, først i form av grønne KGB-uniformer, Røde Khmers rutete skjerf og ayatollah Khomeinis mørkets apostler. I kulissene ventet russisk invasjon av Tsjekkoslovakia, Ceausescus terrorstyre i Romania, Vietnamkrigen, Erdogans maktmisbruk i Tyrkia – og nå de illevarslende signalene fra Trumps løgner, og taler preget av truthiness – det som kan virke eller føles sant, uten nødvendigvis å være det.

I «1984» står det: «Den som kontrollerer fortiden, kontrollerer nåtiden. Den som kontrollerer nåtiden, kontrollerer fremtiden.»

En utpost mot havet. De som så Orwell da han ankom Jura med sin adoptivsønn Richard, har berettet om en tynn og hengslete mann med en hoste som rev og slet i kroppen, nedtrykt etter sin kones brå og uventede død på operasjonsbordet mot slutten av krigen. Orwell hadde også kostet på seg å ta med seg sin husholderske gjennom mange år til øya, for at guttepjokken skulle bli tatt vare på under de harde, lange skriveøktene. Men grovarbeidet insisterte forfatteren på å gjøre selv; de eldste øyboerne forteller om synet av en utslitt figur med en sigd på ryggen, som ryddet stien ned til huset.

Om det hadde vært vei rundt Jura, kunne man tilbakelagt strekningen på under en dag. Da Orwell ankom, bodde det drøyt 200 mennesker på øya. Antallet har ikke forandret seg mye. Ikke øya heller. Jura hadde ingen komfort å tilby forfatteren, men heller ingen distraksjoner.

Jura hadde ingen komfort å tilby forfatteren, men heller ingen distraksjoner.

På Jura var det som om forfatteren ville gjøre kampen mot sykdommen og kalenderen så annerledes som mulig, med oddsene i sin egen disfavør. På den tiden hadde tuberkulose oftest en dødelig utgang. I mangel av effektive medisiner, var det vanlig å sende tuberkulosepasienter til klinikker i alpenes tørre luftlag. På Jura var det hverken tørr luft eller kyndig legehjelp.

Typisk nok hadde Orwell valgt seg ut den mest værharde norddelen av øya. Ingen vei nådde dit, og vinden hvinte gjennom de trekkfulle vinduene i det forfalne huset. Det overhengende spørsmålet som hang over hele Jura-oppholdet var dette: Ville han klare å gjøre romanen ferdig? Var det nok krefter igjen?

Å vandre på heiene ble en prøvelse, skrivingen en smerte. Nesten hver eneste kveld dro han ut for å sette garn. Iblant skjøt han en kanin for å få kjøtt på bordet. 

Siste kapittel. «Betydningsfull prosa må skapes i ensomhet» hadde Orwell en gang skrevet. Men til tross for dette, ønsket han ikke å reise til Jura uten en kvinne å dele seng med. Selv knapt et par år etter sin kones død, fridde han til flere. Noen kjente han så vidt. Én av dem, den attraktive og omsvermede sosietetskvinnen Sonia Brownell, sa først nei. Senere, da han var døende, snudde hun og sa ja, men nektet å bosette seg på Jura. Kanskje var forfatteren litt for ærlig og detaljert i sine brev til henne da han skrev om sitt nye hjemsted. Han minnet henne på å ta med regntøy, støvler og matrasjoner dersom hun kom. Da hun endelig dro til Barnhill etter hans død, ble hun skrekkslagen over stedets beskaffenhet: En par spinkle senger, noen enkle møbler, det aller nødvendigste for å lage mat. Belysningen besto av noen parafinlamper og talglys.

Juras bitre vinterklima gjorde lite for å lette stemningen i det glisne huset, og hosten holdt ham ofte sengeliggende. Likevel tårnet manussidene seg opp, befolket av Store Brors hær av ansiktsløse, historieløse og viljeløse undersåtter – utskiftbare deler i et teknologidrevet massesamfunn der du når som helst kunne «fordufte» hvis du ikke tilhørte lederskapet. «Boken hadde kanskje ikke blitt så dyster, hadde jeg ikke vært så dårlig», kommenterte Orwell senere.

Mens lille Richard pludrende lekte i underetasjen, beskrev forfatteren de mest bestialske former for tortur og hjernevask som ble tatt i bruk av «Tankepolitiet» for å stanse ethvert forsøk på opprør. Dødsstraff ble ikke alltid tatt i bruk; når du var knekket mentalt, var du allerede så godt som død – en ikke-person. Disse var teknikker som etterhvert skulle bli så altfor velkjente for den kommende generasjonen, gjennom avisenes og fjernsynets reportasjer fra totalitære regimer verden over.

Etter at forlaget endelig hadde fått overlevert boken, i 1948, ble Orwell sendt til et sanatorium i Gloucestershire, og senere til et sykehus i London. Der, i oktober 1949, da han hadde bare noen få måneder igjen å leve, ble han viet til sin Sonia. Bruden og parets venner feiret bryllupsmiddagen på luksushotellet Ritz – uten Orwell, som måtte holde sengen. Forfatteren døde i januar året etter, bare 46 år gammel.

Sonia Brownell endte opp med å tildeles de lukrative rettighetene til Orwells betydelige bokproduksjon. Men hans største arv til sine etterkommere kan ikke måles i penger. Hans ukuelige kamp mot hyklere og løgnaktige politikere forblir en tidløs påminnelse om språkets makt, om det gjelder knebling av fundamentale menneskerettigheter eller kampen for ytringsfrihet og menneskeverd.

Hans ukuelige kamp mot hyklere og løgnaktige politikere forblir en tidløs påminnelse om språkets makt, om det gjelder knebling av fundamentale menneskerettigheter eller kampen for ytringsfrihet og menneskeverd.

Barnhill står der stadig, alene med havet og elementene. Nå er huset forpaktet bort. Når du har gått noen timer uten å møte et menneske, forbi bjerke- og lerketreskog, gjennom tykt bregnekratt, langs elvefar og på stier der lilla nøklebånd og revebjeller vokser, kommer synet av bygningen i skråningen ned mot brottsjøene plutselig til syne, nesten som et spøkelseshus. 

På sett og vis er jo Barnhill akkurat det, et vindblåst sted der en ung, ensom forfatter for en menneskealder siden mante frem et samfunn som har avtegnet seg i virkeligheten altfor mange steder.

Da anti-Trump-protestmarsjene begynte å spre seg, med tusenvis av sjokkerte, opprørte og forbannede amerikanere i opposisjon til sin presidents tankeløse ordsløseri og ondsinnede provokasjoner, viste kalenderen 28. januar, på dagen 67 år siden George Orwell døde.

Med «1984» fant George Orwell frem til en angst som ligger dypt i oss alle, om å miste friheten over vår egen skjebne, å bli fratatt vår individualitet av falske ledere som påberoper seg å handle til vårt eget beste, men hvis overordnede mål er dette ene:

Å befeste sin egen makt.