Ubekvem diagnose. Universitetsaulaen var fullsatt. En fornemmelse av forventning og høytidelighet lå i luften denne februardagen i 1870. Men også brydd uro var å spore da Jamal Al-Din Al-Afghani entret podiet for å holde åpningstalen ved det nyinnvidde universitetet i Istanbul. Filosofen med det beksvarte skjegget og det gjennomborende blikket var kjent for å dvele ved ubekvemme sannheter:

«Brødre», lød det fra talerstolen, «våkne fra vanrøktens søvn!». Nå gjaldt det endelig, mente Al-Afghani, å se til de teknologisk avanserte og «siviliserte» nasjonene: «Det er gjennom anstrengelse de har nådd vitenskapens høyder», betonte han. Ikke gjennom «latskap, dumhet og uvitenhet». Disse egenskapene syntes han derimot å attestere en samlet muslimsk verden. Det murret i salen.

Tilhørerne kunne med rette holde Al-Afghani for polemisk, for irriterende provokativ, men de kunne ikke unngå å kjenne seg igjen i hans ubekvemme diagnose:

I svært lang tid, og aller senest siden 1798, da Napoleon ubesværet hadde invadert Egypt og demonstrert «kristenhetens» militære overlegenhet overfor muslimene, var diskrepansen mellom den muslimske selvforståelsen som går frem av Koranen, og den politiske og sosiale virkeligheten i de muslimske landene, bare blitt tydeligere. Med det eroderende osmanske riket som kulisse, var det heller ingen utsikter til bedring.

Al-Afghani og andre intellektuelle søkte derfor en forklaring på hvorfor muslimene ikke lenger kunne påberope seg rollen som «det beste folk sendt ut til menneskene». Svaret så han i parolen «tilbake til Koranen», ikke i bokstavtro forstand, men som et opprop mot den århundregamle og kanoniserte kommentarlitteraturen som fortsatte å definere islamsk teologi og vanlige muslimers religiøse livssyn.

«Østens vekker». Al-Afghanis tale i Istanbul var et flammende innlegg mot taqlid (etterligning), forestillingen om at de retts- og skriftlærde blindt skal underordne seg historiske utlegninger av Koranen og sunna (beretningene om profetens liv og virke). Dette dogmet, sammen med muslimske teologers generelle avvisningen av filosofi, mente den usjenerte taleren, har umuliggjort fri forskning i de muslimske landene og dermed også en samfunnsmessig utvikling på linje med Europa.

I stedet har man havnet under et «europeisk åk». Muslimene var selv skyld i den misèren de befant seg i, understreket filosofen, og modernisering, teologisk som teknologisk, var nå mer nødvendig enn noen gang.

Jamal Al-Din Al-Afghani, «Østens vekker», var den første muslimske tenker i moderne tid som tok tak i og satte tydelige ord på disse åndelige og politiske forfallstendensene. Han skulle komme til å stå i spissen for den liberale grenen innenfor reformbevegelsen som kan sammenfattes under fenomenet salafiyya (fra salaf; forfedre).

Denne grenen, betoner Muhammad Sameer Murtaza I sin bok «Reformer im Islam», var i motsetning til den wahabistiske, bokstavelige salafismen, en søkende retning som oppsto ikke bare i avvisende konfrontasjon med europeisk imperialisme i den muslimske verden, men også under påvirkning av europeisk tankegods. Al-Afghani anerkjente Europas åndelige og vitenskapelige fortjenester, samtidig som han var en skarp kritiker av den vestlige imperialismens maktmetoder.

Filosofen viste ved gjentatte anledninger til den kristne reformasjonen og håpet at en lignende prosess ville kunne finne sted i den muslimske verden. I Reformasjonen så Al-Afghani den fundamentale forutsetningen for den europeiske moderniteten, oppgjøret med den katolske kirkens vitenskapsfiendtlighet. Åpning mot vitenskapen, betonte mannen som identifiserte seg med Martin Luther, var et helt nødvendig premiss for videre politisk og sosialt fremskritt.

Gjennom å tåkelegge sin egen opprinnelse, klarte Al-Afghani kunststykket å bli akseptert både i sunni- og sjiakretser.

Den forkomne Orienten. Dette ansvaret påligger et forent umma (det muslimske verdenssamfunn): Sunni- og sjiamuslimer må bilegge striden seg imellom og sammen overkomme stagnasjonen, mente Al-Afghani, som selv, gjennom å tåkelegge sin egen opprinnelse, klarte kunststykket å bli akseptert både i sunni og sjia-kretser.

I et årelangt engasjement som selvutnevnt diplomat og alliansesmed på orientalsk og europeisk parkett, forsøkte han dessuten å dempe de europeiske stormaktenes geopolitiske ambisjoner og koloniale appetitt innenfor den muslimske sfæren.

I fransk eksil utga han avisen al-Urwa al-Wuthqā, et organ som både agiterte for reform av Islam og politisk selvbestemmelse for muslimer. Det ble distribuert til intellektuelle miljøer i en rekke muslimske land, og bidro til informert debatt rundt reformbehovet. Men sensurlampene blinket raskt:

Etter relativt kort tid ble avisen inndratt og forbudt i de koloniserte landene.

Da Al-Afghani døde i husarrest i Istanbul i 1897, syntes anstrengelsene hans å ha vært forgjeves. Hverken i øst eller vest ble hans bortgang tatt ad notam, og den begynnende nasjonalismen som slo innover land etter land i Midtøsten, gjorde en «tenker uten hjem», en persisk-afghansk egypter, ubetydelig. Filosofen var klar over at han var utspilt, og innså at behovet for å «erstatte vilkårlighet med rett, tyranni med rettferdighet og fanatisme med toleranse» i den «forkomne Orienten» ville overleve ham lenge.

Fornuft og åpenbaring. På det navngjetne Al-Azhar-universitetet i Kairo, preget av akademisk forfall, hadde Al-Afghani endel år tidligere møtt den opposisjonelle studenten Mohammad Abduh. Den unge egypteren mente både elever og lærere var «slaver av det skrevne ord» og at universitetet gjennom å stryke matematikk og naturvitenskap fra læreplanen hadde institusjonalisert den vitenskapsfiendtligheten Al-Afghani forbannet.

Da Mohammad Abduh møtte sitt intellektuelle idol, var den islamske verdens viktigste universitet degenerert til et tempel for taqlid.

Skal man reformere islam, må man – slik Abduh og Al-Afghani var overbevist om – reformere Al-Azhar, den viktigste institusjonen for utdanning av islamske religionslærere. De to satte sitt håp til den liberalt innstilte egyptiske statsministeren, men kom raskt på kant med landets konservative visekonge og ble sendt i eksil.

Muslimene må, forlangte Abduh, besinne seg til den tidligislamske tradisjonen, nettopp fordi Koranen her ikke ble ansett for å detaljstyre absolutt alt, men innrømmet den menneskelige fornuft et frihetens rom.

Abduh havnet i Beirut, hvor han ved et av byens læresteder innledet en omfattende reformprosess. I den kosmopolitiske byen rekrutterte han raskt støttespillere, og kretsen rundt Abduh utviklet seg til et dynamisk debattforum: Sjia og sunnimuslimer, jøder, kristne og ateister oppsøkte eksilanten for å diskutere utdanningsreform og andre presserende temaer. 

I Beirut publiserte Abduh dessuten sine forelesninger over teologi, et verk der han understreker fornuftens erkjennelsesverdi. Muslimene må, forlangte Abduh, besinne seg til den tidlig-islamske tradisjonen, nettopp fordi Koranen her ikke ble ansett for å detaljstyre absolutt alt, men innrømmet den menneskelige fornuft et frihetens rom.

Betrakter man derimot Koranen løsrevet fra den historiske konteksten den ble formidlet innenfor, advarte han, da risikerer den hellige skrift å mutere til en fetisj, en avgud, noe wahabismen på den arabiske halvøy beviste allerede i Abduhs samtid.

Nasjonalisme. Først da den gamle visekongen av Egypt døde i 1892 og ble etterfulgt av en reformvennlig sønn, kunne Abduh vende tilbake til Kairo, hvor han fortsatte å propagere utdannings- og demokratireform. Der klarte den teologiske tungvekteren til slutt å manøvrere seg inn i den innflytelsesrike posisjonen som stormufti, det viktigste religiøse embetet i landet. Ved å utstede juridiske dekreter eller fatwaer, der han eksempelvis tillot muslimer å kle seg vestlig, forsøkte han å forsone islam med den moderne tidsalder.    

Men forgjeves. I stedet for Abduhs teologiske teser og progressive fatwaer, var det en høyrøstet arabisk nasjonalisme, paret med muslimbrødrenes slagordislam som i tiårene etter Abduhs død skulle vise seg bedre egnet til å vinne de egyptiske sinnene.

Al-Afghani hadde identifisert «kvinnespørsmålet» som avgjørende for en systemreform i de muslimske land.

Menneskehetens tilbakefall i stammesamfunnet, som Abduh foraktende kalte nasjonalismen, var heller ingen fødselshjelper for den muslimske kvinnesaken. Al-Afghani hadde fra før identifisert «kvinnespørsmålet» som avgjørende for en systemreform i de muslimske land: Kvinner må ha rett til utdanning på linje med menn, forlangte han. 

Dette var et krav Qasim Amin tok videre. Den egyptiske juristen var elev av Muhammad Abduh, og gjenoppdaget gjennom en kritisk-historisk lesning av de tradisjonelle patriarkalske korantolkningene, den hellige bokens emansipatoriske funksjon. Med verkene «Kvinnens frigjøring» (1899) og «Den nye kvinnen» (1901) etablerte han seg som den første muslimske feministen i nyere tid.

Det går ikke, påpekte han, at «halvparten av vårt egyptiske folk lever i en tilstand av åndelig formørkelse». Utdanning, var Amin overbevist om, skulle ikke bare muliggjøre kvinners selvrealisering, noe Koranen oppmuntrer til uavhengig av kjønn, men også få has på den overtro som preger hjemmene, og som transporteres videre til de oppvoksende generasjoner.

Amins reformansats var en teologisk begrunnet samfunnsøkonomisk kalkyle, med forbilde i de sosialpolitiske og økonomiske reformene som hadde presset seg frem i mange europeiske stater på slutten av 1800-tallet.

Undertrykkelsestvang. Kvinnefrigjøring forutsatte i Amins analyse en forutgående og allmenn frigjøring fra despoti og tilbakeståenhet: I de despotiske muslimske land er mannen en slave under herskeren, skriver Amin, mens kvinnen igjen er en slave under mannen. Mannen overfører sin følelse av undertrykking og sinne over på den svakere kvinnen. Et ekteskap under slike forhold sammenlignet Amin med et fengsel, der mannen er fangevokter og hans hustru en innsatt.

Disse asymmetriske ekteskapene produserte skilsmisser, observerte juristen som også kritiserte praktiseringen av islamsk familierett. Særlig tok han tak i de forlatte alenemødrenes fortvilede situasjon og tematiserte åpent den tabubelagte prostitusjonen mange av dem måtte ty til. Den er samfunnets skyld alene og ikke kvinnenes, understreket han. Bare gjennom utdanning kunne disse kvinnene sikre seg en verdig sysselsetting, helt i tråd med rettferdighetsidealene nedfelt i Islam.

Amin, Abduh og Al-Afghani tilhørte alle en bevegelse hvis anstrengelser ifølge Muhammad Murtaza «til dags dato det modigste og mest autentiske forsøket på å gi budskapet i Koranen dets opprinnelige betydning tilbake». Men, understreker han, de manglet et publikum, en kritisk masse av opplyste og utdannede muslimer som kunne ta reformideene til seg, forstå dem og omsette dem i praksis. Til det var de lokale regimene og de konkurrerende kolonimaktene i kulissene altfor repressive og utdanningsnivået altfor lavt.

Det manglet, i motsetning til på Martin Luthers tid, politiske partnerskap og mottagelige borgere å virkeliggjøre disse ideene sammen med.