Lite område med stor betydning. Stor-Syria, den historiske forløperen til den moderne republikken, ble av den avdøde Princeton-professoren Philip K. Hitti omtalt som «det største lille landet på kartet, mikroskopisk i størrelse, men med kosmisk innflytelse», beliggende der Europa, Asia og Afrika møtes, «den siviliserte verdens historie i miniformat». Dette er ingen overdrivelse, og derfor er den pågående uroen i Syria mye viktigere enn uroen vi har sett andre steder i Midtøsten.
«Syria» var i det 19. århundret under den ottomanske epoken navnet på området som strakte seg fra Taurusfjellene i Tyrkia i nord til den arabiske ørken i sør, og fra Middelhavet i vest til Mesopotamia i øst. Dagens Syria, Libanon, Jordan, Israel, vestlige Irak og sørlige Tyrkia inngikk alle i dette enorme området. Med andre ord var begrepet «Syria» ikke knyttet til noen bestemt nasjonalfølelse. Det ottomanske rikets sammenbrudd ved slutten av første verdenskrig førte til at Stor-Syria ble delt opp i et halvt dusin stater. Det hadde blitt kuttet vekk territorium på alle kanter, men i det gjenværende franske mandatområdet «Syria» som da ble dannet, fantes ikke bare alle slags stridende sekter, regionale interesser og stammeinteresser; hovedstaden Damaskus var også åndelig hovedsete for den panarabiske bevegelsen, hvis mål var å viske ut alle statsgrensene som europeerne nettopp hadde opprettet.
Israel-hat forener motsetninger. Panarabismen – en ideologi der Syria, som ble en selvstendig stat etter annen verdenskrig, hevdet å være «det bankende hjertet» – ble en erstatning for Syrias meget svake nasjonale identitet. Syrernes selvbestaltede «urokkelige» hat mot Israel var faktisk en måte å slippe unna sine egne indre motsetninger.
Disse motsetningene hadde sitt utspring i de sneversynte interessene til regionens etniske og sekteriske grupper: Sunniarabere i området langs hovedfartsåren Damaskus–Homs–Hama; kjetterske, sjiaaktige alawitter i fjellene i nordvest; drusere i sør med nære stammebånd til Jordan; og kurdere, kristne arabere, armenere og tsjerkessere i Aleppo.
Mellom 1947 og 1954 avholdt Syria tre nasjonale valg der utfallet stort sett var i samsvar med disse regionale og sekteriske delelinjene. Etter 21 regjeringsskifter på 24 år og et mislykket forsøk på samling med Egypt, tok den alawittiske luftforsvarsoffiseren Hafez al-Assad makten i et kupp i 1970. Han opprettholdt fred i Syria i tre tiår med et totalt hensynsløst styresett. For eksempel, da det sunnimuslimske brorskapet vokste frem i Hama i 1982, svarte han med å drepe over 20 000 sunnimuslimske sivile der, ifølge enkelte anslag. Assads sønn Bashar etterfulgte sin far som Syrias president for et tiår siden, og har ennå til gode å vise seg frem på denne måten. Det er fortsatt uklart om sønnen er visjonær nok til å tilfredsstille dagens demonstranter, eller i likhet med faren grusom nok til å beholde makten. Hvis regimet hans skal overleve, kan det kreves rikt monn av begge egenskaper. En kompliserende faktor er at i langt større grad enn faren, er sønnen fanget i et nett av interessegrupper som omfatter en korrupt forretningsstand og militære ledere og etterretningssjefer som er imot reformer. Så den politiske krisen i Syria vil trolig fortsette å bygge seg opp.
Syria akkurat nå er en gåte. Har landet en tilbøyelighet for sivile konflikter slik valgresultatene på 1940- og 1950-tallet indikerer? Eller har befolkningen i det stille utformet en nasjonal identitet i de mellomliggende tiårene, om så bare ut fra fellesopplevelsen av å leve i et strengt diktatur?
Ingen Midtøsten-eksperter kan si noe sikkert.
Hvis sentralmakten i Syria skulle bli vesentlig svekket eller bryte sammen, kan de regionale konsekvensene bli større enn de ble i Iraks tilfelle. Irak grenser til de sterke statene Tyrkia og Iran i nord og øst, og grenseområdene mot Saudi-Arabia i sør og Syria og Jordan i vest består av enorme ørkener. Irak-krigen drev millioner av flyktninger til de to sistnevnte landene, men hvis Syria skulle bli et østerlandsk Jugoslavia, kan konsekvensene bli enda større, fordi Syrias største befolkningsområder ligger nær Libanon og Jordan, som begge er ustabile allerede.
Landegrenser kan forsvinne. Husk at både Libanon, Jordan og Israel inngår geografisk og historisk i Stor-Syria, og det er derfor skiftende regimer i Damaskus siden 1946 aldri har akseptert disse landenes legitimitet. Frankrike trakk opp Libanons grenser slik at en stor, hovedsakelig sunnimuslimsk befolkning kom under herredømme av maronittkristne som var alliert med Frankrike, snakket fransk og hadde en overenskomst med Vatikanet.
Hvis alawitt-regimet i Damaskus faller, kan den syrisk-libanesiske grensen i praksis bli visket ut hvis sunnier fra begge sider av grensen blir forent og Libanons sjiaer og Syrias alawitter blir isolerte motstandsområder. Den postkoloniale epoken i Midtøsten vil da være over én gang for alle, og vi er tilbake til de vage grensene i det ottomanske riket.
Det som virker fantasifullt i dag, kan virke uunngåelig i de kommende månedene og årene. I stedet for å stå overfor en «urokkelig» og avvisende, om enn forutsigbar stat, som brennpunktet for arabisk motstand, ville Israel fra da av stå overfor en sunniarabisk ministat fra Damaskus til Hama – en som trolig er påvirket av Det muslimske brorskap – omgitt av et virvar av andre småriker.
Uroen i Syria bringer kanskje Midtøsten til avgrunnens rand. Fredelig eller ikke, regionens fremtid vil preges av svekket sentralmakt. Mesopotamia har i det minste en historisk struktur, med sine tre nord-sør-orienterte etniske og sekteriske enheter, mens Stor-Syria er mer av et sammensurium.
Gjennom mesteparten av historien, før kolonitiden, betydde grensene i Midtøsten mye mindre enn de gjør nå. Byer som Aleppo i nordlige Syria og Mosul i nordlige Irak hadde mer kontakt med hverandre enn med de respektive hovedstedene Damaskus og Bagdad. Sørvest for Mosul i Irak, langs den gamle silkeveien, ligger ruinene i Hatra. Dette var et sentrum for handel og ideer, og hadde sin storhetstid i det andre og tredje århundre e.Kr. Ruinene vitner om en fortid og mulig fremtid med mer desentraliserte stater som kan etterfølge de tyranniske perversjonene av den moderne nasjonalstaten.
Hatra-ruinene gjenspeiler den eklektiske blandingen av assyrisk, hellenistisk, partisk og romersk stil som la grunnlaget for tidlig islamsk arkitektur. Og så har vi ruinene av Dura-Europos, et partisk karavanesentrum grunnlagt år 300 f.Kr., beliggende halvveis mellom Syria og Mesopotamia og kjent som «Østens Pompeii». Fresker fra synagogen i Dura-Europos pryder veggene i nasjonalmuseet i Damaskus. Begge disse ruinsamlingene har vesentlig politisk betydning for nåtiden, for de vitner om en region uten skarpe grenser der det rådet fri flyt av handelsvarer og informasjon.
Det orientalske spørsmål gjenoppstår. Men overgangen fra eneveldige styresett i Midtøsten til en verden av det 21. århundrets kommersielt orienterte karavanestater, vil bli lengre, dyrere og vanskeligere enn forandringene etter 1989 på Balkan – en mer utviklet del av det ottomanske riket enn Stor-Syria og Mesopotamia. Mesopotamias naturtilstand var gjenspeilet i tre ottomanske regioner: kurdiske Mosul, sunnittiske Bagdad og sjiittiske Basra. Stor-Syrias naturtilstand utenom konstellasjonen av bystater som Fønikia, Aleppo, Damaskus og Jerusalem, er enda mer utydelig.
Europeiske ledere var i det 19. og begynnelsen av det 20. århundret oppslukt av det såkalte orientalske spørsmål: Utbruddene av ustabilitet og nasjonalistisk higen på Balkan og i Midtøsten, forårsaket av det ottomanske rikets tilsynelatende endeløse og langsomme død. Det orientalske spørsmål ble omsider avgjort av de voldsomme omveltningene etter første verdenskrig, som ledet til fremveksten av det moderne arabiske statssystemet.
Men nå, hundre år etter, bør ikke dette postottomanske statssystemets holdbarhet tas for gitt.
Publisert første gang på Foreign Policys nettsted, 21. april 2011