Ny æra. Revolusjonene i Tunisia og Egypt har medført at man fristes til å konkludere at mediene er like sentrale som de er konstruktive. Visse kommentatorer har da også henfalt til den reneste eufori over horisonten som åpner seg med de nye sosiale mediene, og ment at demonstrantenes bruk av disse for å mobilisere – i det som er blitt kalt både «Facebook-revolusjon» og «Twitter-opprør» – varsler en ny og løfterik æra for demokratiets fremvekst.
De som opp gjennom tiden har ment noe om medienes rolle i politikken, har ikke alltid vært like optimistiske. For ikke veldig lenge siden het det for eksempel, i faget Medievitenskap, at massemediene var verktøy for makthavernes «hegemoni». Begrepet hentet medieviterne fra den italienske marxisten Antonio Gramsci (1891–1937), som i sin tid åpnet marxistisk tenkning for kulturens rolle i enhver utøvelse av makt.
Det er ikke nok for kapitalistene å kontrollere produksjonsmidlene, mente Gramsci; de må i tillegg sørge for å kontrollere folks «hearts and minds»; de må styre med oppfatninger, normer, idealer og andre ting av samme stoff.
Den dystreste varianten av denne tanken finner man hos Max Horkheimer og Theodor Adorno, de nesten komisk pessimistiske sosialfilosofene som i boken «Opplysningens dialektikk» fra 1947 lirte av seg følgende salve: «Den kapitalistiske produksjon holder [mediebrukerne] så fanget med kropp og sjel at de motstandsløst henfaller til det som bys dem … Uforstyrrelig holder de fast ved den ideologi man slavebinder dem med».
Gramsci-inspirerte medievitere gikk imidlertid ikke med på at mediebrukere i denne grad var noen passive dumskaller. Riktignok kontrolleres massemediene ofte av mektige aktører, som med sine intenderte budskap søker å opprettholde sitt hegemoni, men brukerne yter ofte motstand mot det intenderte budskapet.
Senere fikk man medievitere som gjorde etnografisk feltarbeid i stuene til folk, for å forstå hvordan vanlige arbeider- eller middelklassefamilier «fortolket» lokalnyhetene, «brukte» legeromaner, «forhandlet» med «The Cosby Show».
Men selv ikke blant dem som insisterte på mediemottagernes medskapning av mening, var det noen tvil om at massemedienes grunnleggende karakter var – med et begrep fra den norske sosiologen Thomas Mathiesen – «synoptisk» (1993); det var medier der budskapet ble sendt fra én eller få til mange. For de fleste praktiske formål var massemediene altså å forstå som enveiskanaler. Makten til å definere vårt blikk på verden lå dermed hos de få som kontrollerte de kulturelle produksjonsmidlene.
«Det kreative publikum». Internett snudde ganske plutselig om på dette. Den spanske sosiologen Manuel Castells oppsummerte omveltningen slik, i boken «Communication Power» (2009):
«Vi har gått fra massekommunikasjon adressert til et publikum, til et publikum som kontrasterer sin egen erfaring med flyten av enveisinformasjon den mottar, og som på den måten skjærer ut sin egen mening. Dermed ser vi tilblivelsen av interaktiv produksjon av mening».
Castells kalte dette «det kreative publikum», og la til at jo større rom som finnes for at mottager også kan fungere som avsender, jo større rom åpnes for sosial og politisk endring. Det som skjer med internett, mente Castells, er nettopp at brukerne gis langt større grad av autonomi og medpubliseringsmulighet enn i de tradisjonelle massemediene.
Internett bryter med mønsteret der makthaverne bruker massemedier til å lulle massene inn i konservativ passivitet, slik det også bryter med tanken om at mediebrukerne er lenket til sisyfosarbeidet å «forhandle» med makthavernes forsøk på å opprettholde status quo. Dagens mediebrukere er avsendere og mottagere på samme tid, og dagens medielandskap er interaktivt. I den grad politisk makt også innebærer kulturell produksjon, slik Gramsci påpekte, gir nettet vanlige folk økt grad av medbestemmelse. «Interaktiv» betyr i denne sammenhengen omtrent det samme som «demokratisk».
Hvilket bedre eksempel på denne tendensen enn revolusjonene i Midtøsten? I Tunisia startet opprørene da historien om frukthandleren Mohamed Bouazizi – som satte fyr på seg selv etter å ha blitt ydmyket gjentatte ganger av politiet – begynte å spre seg på Facebook. Demonstrasjonene i Egypt tok slagordet «Vi er alle Khalid Said», etter en mann som ble mishandlet og drept av egyptisk politi; bilder av mishandlingen ble sirkulert på nettet, og en Facebook-profil satt opp i Saids navn ble kanal for mye av informasjonen om protestene.
Og da Mubaraks regime kuttet internettrafikken i Egypt, opprettet Twitter en tale-til-tekst-tjeneste, der folk kunne snakke inn meldinger som så ble omgjort til ordinære tweets. Gjennom dette forsikret de sosiale mediene folk om at misnøyen med regimet var utbredt, og at folkeoppbudet for å tvinge det i kne ville bli stort.
På langt sikt blir kampen for demokrati i Midtøsten sannsynligvis, vel … lang. Det som er oppnådd på kort sikt, ble i stor grad muliggjort ved hjelp av sosiale medier – som et verktøy til å løfte seg selv ut av apati og maktesløshet.
Imidlertid har entusiasme over de nye medienes rolle i kampen for demokrati i Midtøsten ofte dekket over at vårt eget samfunn også preges av apati og maktesløshet, om enn i en helt annen kontekst. I Norge, som i mange andre rike land, er valgdeltagelsen lav, engasjement i politisk arbeid nedadgående, politikerforakten utbredt og populistiske protestpartier i vekst. Men i motsetning til folk i Midtøsten bruker vi sosiale medier kun i liten grad til å engasjere oss i politikk. Med noen få unntak vil det meste av det vi gjør med sosiale medier måtte sorteres under «tøys og fjas».
De fleste som arrangerer en demonstrasjon eller søker oppmerksomhet rundt en sak, har naturligvis profiler på Facebook og Twitter, men dette er ikke noe som i vesentlig grad bøter på folks (generelt labre) forhold til politikerne. I vårt tilfelle synes Horkheimer og Adornos beskrivelse, av folk som «motstandsløst henfaller til det som bys dem», ganske passende.
Til inspirasjon. Medieteknologier bærer ikke – som vi noen ganger forestiller oss – på en innebygd logikk som forteller oss hvordan mediene må brukes. Mediebruk bestemmes, i alle fall i noen grad, av den sosiale, politiske og kulturelle konteksten hvor mediet tas i bruk. Kanskje bør vi som bor i rike land, la oss inspirere av hvordan sosiale medier er blitt brukt som politisk verktøy i blant annet Tunisia og Egypt.
Vi er forskånet fra å behøve forsikringer om at statsministeren vil gå av etter endt periode, eller at militæret ikke vil slå ned på demonstrasjoner. Slikt kan vi heldigvis ta for gitt. Men også mennesker i etablerte demokratier trenger bedre kommunikasjon med sine valgte politikere og har behov for å utnytte sosiale medier langt bedre.
Hvis et medium som opprinnelig ble utformet for å møte amerikanske collegestudenters trivielle kontaktbehov, kan bidra til revolusjon i Midtøsten, finnes det knapt grenser for hva man kan få til hvis demokratiske nasjoner vier seg til oppgaven.