Lav sosial mobilitet. Sosial mobilitet er ideen om at hvem som helst, uavhengig av oppvekst, kan bevege seg opp eller ned klassestigen, og at den som jobber hardt og står på egne ben, kan skaffe seg et bedre utgangspunkt for seg selv og familien. Akademikeren Jo Blanden fra London School of Economics skapte i 2005 stort oppstuss da hennes studie ikke bare slo fast at det sto dårlig til i hjemlandet, men at den sosiale mobiliteten faktisk var blitt dårligere de siste 40 årene.

Blandens utredning viste at av ubemidlede briter født i 1958, hadde flere gått på universitetet enn av dem som var født i generasjonen etter. Dette utfordret britenes tanke om at de var et progressivt samfunn, og det er siden blitt forsket mye på temaet.

Uansett metode, konkluderer alle forskere med at sosial mobilitet i Storbritannia er blant de laveste i vestlige industriland.

Uansett metode, konkluderer alle forskere med at sosial mobilitet i Storbritannia er blant de laveste i vestlige industriland. En OECD-rapport fra 2012 viser at barn som blir født i en familie med lav inntekt i Danmark, har tre ganger så stor sjanse til å klatre på klassestigen i forhold til et barn født i Storbritannia.

En annen undersøkelse, utført av det britiske Social Mobility and Child Poverty Commission, slo fast i 2014 at barn med fedre i britiske høystatusyrker har 20 ganger større sjanse til å skaffe seg et lign-ende yrke enn barn fra arbeiderklassen. Hva er det som gjør det så umulig å bryte gjennom klassetaket for briter?

Skomaker bli ved din klasselest. Mange forklarer det dype klasseskillet med politisk stabilitet. Sammenlignet med andre europeiske land, har Storbritannia i moderne tid hverken opplevd revolusjon, diktatur eller krig på hjemmebane. Etter London-opptøyene i 2011 raste debatten om politiet skulle kjøpe inn vannkanoner til mulig fremtidig bruk mot folkemengder. Forslaget møtte stor motstand fra både politikere og andre grupper. Selv med vann som ammunisjon var det noe svært ubritisk over å rette kanoner mot eget folk, og det lignet for mye på noe man gjør i militærdiktaturer.

Selv om føydalsamfunnet for lengst er avskaffet, eies fortsatt over 30 prosent av alt privat land av gamle godseiere.

Lov og orden blir for det meste respektert i Storbritannia, og «downstairs» og «upstairs» har hatt stor gjensidig bruk for hverandre. Selv om føydalsamfunnet for lengst er avskaffet, eies fortsatt over 30 prosent av alt privat land av gamle godseiere, men det er ingen stor politisk vilje til å heve aristokratiets skatter. I stedet samler folk seg rundt skjermen for å se «Downton Abbey», en av tidenes mest populære serier på BBC – en oss-og-de-andre fascinasjon som går begge veier. Dronning Elisabeth skal visstnok være stor fan av «Coronation Street», den populære såpeoperaen fra Manchesters arbeiderklassestrøk. Men britenes skjerminteresse for hverandres ulike liv ser ikke ut til å øke antallet klassereiser.

Skolehierarki. Det området hvor ulikhetene kommer tydeligst frem, er i skolesystemet. Et barn som kommer fra et godt hjem med velutdannede foreldre, får sin sosioøkonomiske status videre styrket ved å bli sendt på verdens beste skoler. Øverst i hierarkiet – og i en stratosfære for seg selv – finner man privatskolene Eton, Harrow, Westminster og St. Pauls.

Harry Potters kostskoleliv er blitt idealisert av en hel verden, men bare rundt 7 prosent av britiske barn går på slike skoler. Alle briter vet imidlertid at å gå på disse skolene gir tre ting: umiddelbar status, en sjanse til å bygge et viktig kontaktnett for resten av livet, og stor tro på seg selv. Her går overklassen og elever fra øvre middelklasse, samt en mindre gruppe stipendiater som ikke betaler skolepenger og som bidrar til å holde det akademiske nivået oppe.

Eton ble etablert i middelalderen og var opprinnelig en skole for fattige gutter. I dag koster det foreldre over 400 000 kroner i året å sende barnet sitt hit. Tradisjonen krever at man går i smoking hver dag, og dagen begynner med morgenbønn i kirken. Akkurat som i «Harry Potter», foregår elevenes undervisning i gotisk arkitektur i landlige omgivelser, og de lærer stadig store mengder latin. David Cameron er den 19. britiske statsminister med en fortid som elev ved Eton.

Har du en gang gått på Eton, blir du automatisk del av Old Etonians, en verdensomspennende gutteklubb som er kjent for å åpne dører for hverandre.

Privatskolene er skjermet for statlige inspeksjoner, men elevene tar likevel de samme offentlige eksamener som andre barn. Flere sosiologiske studier har slått fast at du ikke nødvendigvis behøver å gjøre det like bra her som på andre skoler. Men det faktum at du har gått på disse skolene, vil hjelpe deg videre i livet. Har du en gang gått på Eton, blir du automatisk del av Old Etonians, en verdensomspennende gutteklubb som er kjent for å åpne dører for hverandre.

Eliten som styrer landet. Det offentlige organet The Social Mobility and Child Poverty Commission gjorde i 2014 en stor undersøkelse av klassetilhørigheten til dem som «styrer Storbritannia». Konklusjonen var at elitismen i Storbritannia kan betraktes som en form for «social engineering» – en bevisst samfunnsmanipulering som fører til at visse individer kommer seg i maktposisjoner.

Skjevhetene kommer tydelig til syne i statistikken som avslører at selv om bare 7 prosent av landets innbyggere går på private skoler, har blant annet 71 prosent av landets dommere, 62 prosent av høyere offiserer i militæret, 53 prosent av senior diplomater og 43 prosent av avisspaltister bakgrunn som privatskoleelever.

Mange advokat- og finansfirmaer i London utelukker systematisk høyt kvalifiserte arbeidssøkere fra arbeiderklassen. De velger i stedet mer polerte kandidater, med dårligere karakterer, men som har lært seg sosial etikette fra gode skoler, har et dannet språk og er vant til store middager.

Den samme undersøkelsen fant også ut at mange advokat- og finansfirmaer i London systematisk utelukker høyt kvalifiserte arbeidssøkere fra arbeiderklassen. De velger i stedet mer polerte kandidater, med dårligere karakterer, men som har lært seg sosial etikette fra gode skoler, har et dannet språk og er vant til store middager.

Kommisjonens formann Alan Milburn, sa nylig til The Guardian at denne situasjonen er uakseptabel, og at et mangfold av talent og erfaringer utelukkes, noe som betyr at ledende institusjoner er mindre informerte, mindre representative og, ikke minst, mindre troverdige.

Han sa videre til avisen at det ikke er en oppskrift på et sunt demokratisk samfunn når institusjoner stoler for mye på erfaringene til en liten gruppe mennesker med en viss type bakgrunn. De risikerer å fokusere på saker som er viktig for et mindretall og ikke for folk flest.

Mange briter liker dårlig å bli styrt av staten og hever fort stemmen hvis noe ligner formynderi. De forsvarer gjerne den type liberalisme som knyttes til meritokrati – den samfunnsmodellen hvor folk blir gitt muligheter på grunn av evner, ikke bakgrunn. Samtidig viser all statistikk på området at det ikke er tilfeldig hvem som kommer seg opp og frem i Storbritannia.

Selvfølgelig finnes det individuelle unntak, og noen slipper gjennom klassetaket. Den tidligere Tory-statsminister John Major er et godt eksempel. Han var sønn av en sirkusartist av irsk avstamning og fullførte gymnaset pr. brevkurs. Han gikk heller aldri på universitetet, og ble likevel britisk statsminister. Men han er unntaket som ofte blir trukket frem som bevis på at det går an. De som kommer seg opp og frem, gjør dette på tross av systemet, ikke på grunn av det. De aller fleste britiske statsministrene har gått på privatskoler, etterfulgt av eliteuniversitetene Oxford og Cambridge.

Konkurransesamfunn. Kampen for tilværelsen er kanskje verst for middelklassen. Frykten for å ramle nedover klassestigen er stor, men håpet om å være den som klatrer oppover, likeså. Storbritannia er et utpreget konkurransesamfunn hvor man skal testes tidlig og ofte, og jaget føles på kroppen fra tidlig barndom. Høsten 2015 prøvekjører staten et nytt system for å teste barns akademiske evner fra fire–femårsalderen. Fortsatt er rene gutte- og jenteskoler attraktive for mange foreldre, nettopp fordi disse skolene gjennomgående produserer bedre karakterer fra elevene.

Det finnes rundt 24 000 offentlige skoler for aldersgruppen 4–18 år. De fleste av disse blir drevet av lokale myndigheter eller religiøse foreninger. Mange skoler har ulik historie, finansiering og fokus, men de har også til felles at de blir inspisert av Ofsted, Office for Standards in Education, Children's Services and Skills. Basert på disse inspeksjonene vil så det britiske utdanningsdepartementet rangere alle landets skoler i en tabell basert på akademiske prestasjoner og andre forhold, og da gjelder det å holde nivået oppe.

Hvert år er det nye avsløringer i mediene om lærere som hjelper elevene med å jukse slik at skolen deres skal rykke opp på tabellen. 

Det er et kjent middelklassefenomen at «ikke-særlig-religiøse-men-ambisiøse» foreldre døper barna og begynner å gå i kirken hver søndag, til barna har kommet inn på den gode lokale kirkeskolen.

I denne kampen om utdanning tyr også foreldre til bruk av mange ulike midler. Ikke bare lyver de om hjemmeadresse eller flytter til en bedre nærskole, men mange blir plutselig religiøse. Fordi det opprinnelig var kirken som drev skolene i Storbritannia, finnes det fortsatt 7000 offentlige skoler som er knyttet til anglikanske og katolske kirker i nærområdet. Disse skolene er populære og holder høyt nivå. De lokale prestene følger nøye med på hvem som sitter på kirkebenken en søndag, og de har betydelig innflytelse over hvem som kommer inn på skolen. Det er et kjent middelklassefenomen at «ikke-særlig-religiøse-men-ambisiøse» foreldre døper barna og begynner å gå i kirken hver søndag, til barna har kommet inn på den gode lokale kirkeskolen.

De minst sosialt mobile. Tidligere ble det britiske klassesamfunnet delt inn i tre hovedklasser. Det var overklassen, med sine tette bånd til monarkiet, middelklassen som blant annet besto av leger og lærere, og arbeiderklassen som i hovedsak drev med manuelt arbeid. I 2013 delte «The Great British Class Survey» landets innbyggere inn i hele syv nye klasser, nå med en klasse under den tradisjonelle arbeiderklassen. Helt nederst og på bunnen finner vi de minst mobile.

Ifølge undersøkelsen utgjør de hele 15 prosent av den britiske befolkningen. Den blir til daglig omtalt som underklassen av pressen, og prekariat av akademikerne. Dette er mennesker som til daglig lever i en prekær situasjon og hvor de sosiale problemene er mange og komplekse. De har ofte hverken mulighet eller vilje til å komme seg ut av livssituasjonen sin. Denne gruppen bor særlig i de gamle industribydeler hvor det ikke har vært jobber å finne på lenge, og mange familier har ikke jobbet på to–tre generasjoner.

På bunnen av det britiske skolehierarkiet finnes det flere hundre såkalte ’failing schools’.

Ifølge ferske tall fra Child Poverty Action Group, lever 3,7 millioner britiske barn i fattigdom, noe som betyr at de bor i hjem hvor husholdningen tjener mindre enn 60 prosent av gjennomsnittet. Disse barna blir også sendt på Storbritannias dårligste skoler. For på bunnen av det britiske skolehierarkiet finnes det flere hundre såkalte ’failing schools’. Her kjøpes skjorten til skoleuniformen på billigsalg fra supermarkedet, og kontrasten til Eton er som natt og dag.

Ifølge tall fra Ofsted går flere hundre tusen barn på skoler som ikke holder mål. Dette er skoler hvor både lærere, elever og foreldre får strykkarakter av Ofsted-inspektørene – hvor ledelsen kommer til kort, foreldreoppfølging er utilstrekkelig og elevene gjør det dårlig akademisk. Ofte vil rektorhodene rulle og administrasjonen få beskjed om at hvis de ikke forbedrer seg i løpet av ett år, kan skolen bli stengt for godt.

Akademikere som Jo Blanden og mange med henne mener at mye av svaret for å bedre den sosial mobiliteten ligger i utjevning av utdanningsmuligheter og ikke minst krav om bedre skoler til fattige byområder, at man må løfte barn ut av en håpløs start i livet, istedenfor å lukke dem inne i den. 

Tenketanken The Sutton Trust, hvis formål siden 1997 har vært å forbedre sosial mobilitet gjennom utdanning, har som del av sine målsettinger at man må bryte ned barrièrene mellom private og offentlige skoler.

Britene selv vet jo at systemet er urettferdig. Men selv radikale Diane Abbott, parlamentsmedlem for Labour, fra Øst-London og med jamaikansk arbeiderklassebakgrunn, sendte sønnen på privatskole da hun fikk sjansen. Og mange ville nok gjøre det samme som henne.

Viljen til å rokke ved det britiske skolesystemet sitter veldig langt inne.