Utradisjonell president. Er det ett ord som beskriver Kirchners politiske verden, så er det polarisering. Man er enten helt for, eller så er man helt imot. Og i landets like polariserte medielandskap kan det å lese en regjeringskritisk og en regjeringsvennlig avis, være som å tre inn i to helt motstridende virkeligheter.

Men sikkert er det at Argentina de siste åtte årene er ledet av en kvinne som ikke har latt seg styre av de etablerte maktstrukturene. Den 62 år gamle juristen omtaler pågående straffesaker på sine private sosiale medier, gjør på Twitter narr av kinesernes engelskuttale, kaller kritikere for gorillaer, langer ut mot etablissement, næringstopper, fagforeningsledere, utenlandske institusjoner og myndighetspersoner og tukler med de offisielle statistikkene rundt forhold som inflasjon og fattigdom. Hun bruker svimlende beløp på plastikkirurgi, klær, hår og sminke. Og hun menger seg med statsledere det gode selskap ikke vil ta i.

Kirchner har en statslederstil som møtes med brynsrynking og hoderysting av dem på den riktige innsiden. Du kan ikke bare renasjonalisere et oljeselskap eller et flyselskap, slik hun har gjort med landets oljeselskap YPF og Aerolineas Argentinas. Hvem er det hun tror hun er? Som relativt ny senator ble hun da også i 1997 kastet ut av sitt eget peronistparti fordi hun var for oppviglersk.

Det nasjonale Prosjekt K. Etter at ektemannen Néstor Kirchner på uventet – og uortodoks – vis maktet å løfte et Argentina som lå og hev etter pusten på kistebunnen etter den økonomiske kollapsen i 2001, tok han selv et skritt til siden og gjorde plass for sin kone før presidentvalget i 2007. Cristina vant med solid margin, takket være entusiastisk støtte fra arbeider- og middelklassen. Verdenspressen trykket varsler om at Argentina hadde fått sin nye Evita, og som den legendariske president Peróns enda mer legendariske fru Evita, var det kampen for sosial likhet og rettferdighet og nasjonal gjenoppbygging Cristina tok med seg til presidentpalasset La casa rosada.

Og derfra har hun – uansett hva man måtte mene om henne – ikke ligget på latsiden. Så til de grader på hugget har regjeringen Kirchner vært, at mange mener det er initiativiveren deres i seg selv som fører til at opposisjonen går imot – selv forslag de selv har kommet med – i ren irritasjon.

Kirchner har kuttet båndene til landets elite, styrket argentinsk industri og produksjon gjennom nasjonalisering og strenge tollbestemmelser, økt offentlige lønninger og pensjoner, stått imot tre dager med landsomfattende generalstreik for å få det som hun ville i landbruket og huket i land milliardavtaler med voksende økonomier som Kina.

Kirchner har kuttet båndene til landets elite, styrket argentinsk industri og produksjon gjennom nasjonalisering og strenge tollbestemmelser, økt offentlige lønninger og pensjoner, stått imot tre dager med landsomfattende generalstreik for å få det som hun ville i landbruket og huket i land milliardavtaler med voksende økonomier som Kina.

Saken fortsetter under bildet.

Hun har gått til sak mot amerikanske hedgefond som kjøpte argentinsk gjeld etter kollapsen i 2001, såkalte holdouts som pave Frans (også han argentinsk) har omtalt som samtidens form for kolonialisering. Videre har hun innført velferdsprogrammer for Argentinas fattige, som barnetrygden Asignación universal por hijo som gis frem til fylte 18 år, gitt at barna gjennomgår det statlige vaksineprogrammet og går på skolen.

Hun har fortsatt arbeidet for å få stilt de ansvarlige etter det siste militærdiktaturet for retten, etter at ektemannen opphevet amnestilovene mens han var president. Argentinas krav på Falklandsøyene lyder sterkere enn på lenge, til tross for at alle øyboerne – med unntak av tre – stemte for å ville fortsette være britiske under en avstemning i 2013. Hun har lovbestemt retten til fri abort, til kjønnsnøytralt ekteskap, adopsjon og assistert befruktning. Og hun har etablert et departement for vitenskap, teknologi og innovasjon, for å styrke Argentinas profil som vitenskapsnasjon og lokke argentinske forskere til å komme hjem, bidra til utvikling av lokal avansert teknologi og gi incentiver så flere velger ingeniørfag.

For å nevne noe.

– Heller enn å ta sats og hoppe, har Argentina de siste tolv årene steget opp av avgrunnen, sier José Iriondo, en regnskapsfører fra Argentinas nest største by, Córdoba, som ikke selv er peronist, men tilhører de radikale, og som plasserer seg selv i «den komfortable middelklassen», en samfunnsgruppe som typisk ikke stemmer på Kirchner og peronistene i dag, men som gjorde det i starten. 

Til hvilken pris? Når du spør den argentinske mannen i gaten om hva som er Kirchner-medaljens tydeligste bakside, er det noen ting som peker seg ut:

– Den utbredte korrupsjonskulturen og personfikseringen rundt Kirchner og særlig Nestor. Man bygger et storslagent kultursenter og kaller det Néstor K. Hvorfor det? spør Antonio Murature, som er tilhenger av regjeringen, uten å tilhøre noe parti. 

– Mangelen på opposisjon i statlig fjernsyn. Og mangelen på gjennomsiktighet og statens innblanding i rettsvesenet, slik etterforskningen etter at den profilerte statsadvokaten Alberto Nisman var et sørgelig eksempel på, legger han til.

– Fortsatt har vi mye som må tas tak i, og viktigst av alt er at vi kvitter oss med dem som setter sine egne, private interesser foran folkets interesser, sier Iriondo.

– Men det skal nok vanskelig gjøres å ta et skritt tilbake nå. Folk har sett at det finnes andre måter å gjøre ting på. Og de politiske institusjonene våre er sterke nok, dersom det bare er rett person som styrer dem.

Informasjonskrigen. Tradisjonelt har Argentinas medier i stor grad speilet interessene til landets elite, og da Kirchner-familien kom til makten, eide mediekonglomeratet Clarín-gruppen rundt halvparten av landets aviser, TV- og radiokanaler. Flere presidenter i landet har måttet gå som følge av å få sentrale medier imot seg, og Kirchner fikk heller ingen myk landing.

Men Cristina rettet i kjent stil skytset tilbake, og etter en mangeårig, nær åpen krig mot Clarín (så skitten at presidenten til og med uttalte at hun var sikker på at de to barna til Clarín-gruppens eier Hernestina Herrera de Noble var kidnappede barn av personer forsvunnet etter diktaturet – en påstand som senere ble avkreftet med DNA-prøver), fikk regjeringen Kongressen med på en ny medielov, Ley 26.522 de Servicios de Comunicación Audiovisual, som siden 2009 har begrenset antall mediekanaler ett mediekonsern kan eie, og som også regulerer hvor produksjonen skal finne sted, for å unngå for stor sentralisering av nyhetene.

Samtidig overtok staten rettighetene til å vise den argentinske tippeligaen (også disse fra Clarín) under programkonseptet Fútbol para todos – som rett og slett er gratis fotball til folket, men som også er proppfullt av regjeringsvennlig reklame og som er blitt beskyldt for å være en ren propagandakanal med statsfinansierte budsjetter i milliardklassen.

Argentina og Latin-Amerika. Cristina Kirchner har videreført ektemannens rolle som pådriver for et mer USA-uavhengig Latin-Amerika, i samspill med andre venstreorienterte regjeringer i regionen, blant annet Brasil, Venezuela, Ecuador og Bolivia. Der hvor det Washington-styrte internasjonale pengefondet (IMF) og Organisasjon for Amerikanske Stater (OAS) definerte kjørereglene for økonomi og diplomati og menneskerettighetshåndtering i 1980- og 1990-årene, er det i dag frihandelsområder som UNASUR (De søramerikanske lands union) og handelsavtaler som Mercosur, som ekskluderer USA, som dominerer. For eksempel har UNASUR tatt over som hovedaktør når for eksempel konfliktene i Venezuela og Colombia krever krisehåndtering og stordiplomati.

Cristina Kirchner har videreført ektemannens rolle som pådriver for et mer USA-uavhengig Latin-Amerika, i samspill med andre venstreorienterte regjeringer i regionen, blant annet Brasil, Venezuela, Ecuador og Bolivia.

– Cristina Kirchner har lagt seg på en relativt ny regionalpolitisk linje som i utgangspunktet ble drevet frem av Venezuelas Hugo Chávez, og som til tider kan være svært konfronterende. Men dette sier mer om utviklingen i regionen enn den sier om hennes karakter, sier Leiv Marsteintredet, som er førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo og forsker på latinamerikanske forhold.

– Med situasjonen knyttet til saken mot hedgefondene og andre innenrikspolitiske, økonomiske spørsmål har hun dog scoret retoriske hjemmepoeng ved å spille på frontene mot USA. Det samler nasjonen å snakke om det internasjonale presset Argentina opplever i en konfliktsituasjon, sier han.

Marsteintredet mener Kirchner har opptrådt mer moderat i en utenrikspolitisk sammenheng enn man på forhånd hadde forventet. Og at den som tror at Cristina Kirchner er en populist på linje med den avdøde Chavez, må tro igjen.

– Det er ikke uten videre klart hvor man kan plassere Kirchner politisk. Analyserer man henne med tanke på klassisk populisme, scorer hun lavt. Hun er i hovedsak opptatt av å fremstå som samlende, heller enn av å fokusere på typiske populistiske fiendegrupper, som eliten og USA.

Det store pengeproblemet. – Den neste regjeringens største utfordringer fra et økonomisk ståsted, er klokkeklare, sier Rafael Flores, president i Asociación Argentina de Presupuesto (Forening for offentlige budsjetter): – Inflasjonen må ned, statsunderskuddet må ned, man må kvitte seg med restriksjonene som er innført på import og valutahandel, og finne en løsning på pesoens verdi opp mot dollaren, sier han.

– Det som imidlertid ikke er like klart, er hvordan de skal få til dette. Å skulle devaluere valutaen i et land med en årlig inflasjon på 25 prosent, vil garantert gi skyhøy prisøkning, noe vi allerede fikk oppleve i 2014. Samtidig vil en fjerning av subsidiene til strøm og offentlig transport, som i dag står for 90 prosent av budsjettunderskuddet, medføre en helt uholdbar situasjon for folk flest. Så den aller største utfordringen i fortsettelsen blir å finne en måte å løse de makroøkonomiske problemene på, uten at det får for store konsekvenser for samfunnets mest sårbare, sier Flores.

Primærvalgene 9. august ga et uventet lite flertall til Cristina-etterfølger Daniel Scioli og partiet Frente para la Victoria, og uventet stor støtte til opposisjonspartiet Cambiemos, liggende i senter-høyresfæren av argentinsk politikk, og deres presidentkandidat Mauricio Macri, som er nåværende leder av byregjeringen i Buenos Aires. Det argentinske presidentvalget ble avholdt 25. oktober, og da fikk de to kandidatene tilnærmet like mange stemmer. Det betyr at befolkningen i Argentina må stemme på nytt 22. november, og at de to kandidatene må ut i ny, avgjørende valgrunde. 

For den som hadde håpet at Kirchner-familiens tid ved makten fortsetter, var det en trist dag da sønnen Máximo Kirchners forsøk på å bli valgt til parlamentet feilet, og han måtte se seg slått av opposisjonen.

Kilder: Página 12, La Nación, Clarín, snl.no, Wikipedia, The New Yorker, The Guardian, Santiago O´Donnell: «Argenleaks», santiagoodonnell.blogspot.com, «Periodismo para todos».