Mexicali, Californiabukten, Mexico. I et slitent lokale står en mann i 40-årsalderen med en notatbok i hånden. Han noterer ned navnene på menneskene som stillferdig fyller rommet og setter seg på rekkene av stoler plassert foran en provisorisk scene.

Vi er i Mexicali ved Californiabukten nord i Mexico, ved grensen til California. Mannen heter Oswaldo «Aldo» Martinez Vasquez, og bodde frem til for få år siden på den andre siden av det beryktede grensegjerdet som en ulovlig innvandrer.

«Jeg liker ikke å tenke for mye. Da savner jeg bare familien min», sier han med matte øyne og plettfri California-aksent.

Vasquez’ historie er velkjent, og i likhet med de hundretusenvis av andre meksikanerne som krysset grensen ulovlig på 1990-tallet, hadde han etter flere tiår i Los Angeles bygget seg et liv med jobb, familie og hus – helt til han «trådte feil», som han selv kaller det. Han ble fengslet og etterhvert deportert, tilbake til et hjemland han ikke lenger kjente.

Deportasjonsrekord. Tross president Obamas innbitte kamp for immigrasjonsreform, er det så langt under hans presidentperiode blitt deportert 2,3 millioner ulovlige innvandrere, og det har gitt ham tilnavnet deporter in-chief. Migrantene blir tilbakeført til sine hjemland, hovedsakelig Mexico og land i Mellom-Amerika. Grunnet endringer i amerikansk grensepolitikk og den forverrede sikkerhetssituasjonen i andre meksikanske grensebyer, har relativt rolige Mexicali, en by med rundt 700 000 innbyggere, sett en voldsom økning i antall deporterte migranter de siste årene. Bare i 2012–2013 ankom minst 113 000 mennesker denne byen i deportasjonsbusser fra USA.

Vasquez jobber på Casa de Ayuda Alfa y Omega, et hjelpesenter for deporterte, startet av Tomas Dosdado. I likhet med så mange andre i Mexicali har Dosdado også bakgrunn som deportert migrant. Han ble gjentatte ganger tatt for fyllekjøring uten sertifikat etter 20 år uten oppholdstillatelse i USA. Da bussen satte ham av på den meksikanske siden av grensen i 2010, var han bokstavelig talt barføtt.

«Jeg hadde ingenting, og jeg bodde på gaten i to år. Der så jeg behovet for et sted som dette og skjønte hvordan jeg kunne hjelpe.»

Etter tre års arbeid åpnet Dosdado Casa de Ayuda, der de deporterte kan komme for å få mat, en dusj, en seng – og læren om guds ord. Denne kvelden har rundt 50 personer funnet veien hit, og sitter konsentrerte med oppgavehefter i bibelstudier i hendene mens Dosdado lidenskapelig leder undervisningstimen fra scenen. Bibelstudiene kommer før maten.

Lite hjelp å få. Bølgen med repatrierte meksikanere har ført til flere slike frivillige hjelpesentre i Mexicali. Myndighetene tilbyr de nyankomne rabatterte bussbilletter tilbake til sine hjemsteder i Mexico, men mange velger å bli i Mexicali. De vil tilbake til familiene og livet sitt i USA, og mange føler at det å vende tilbake til hjemstedet uten penger, er et nederlag. Ofte har de ingenting, og sover i parkene, under broene, langs togskinnene.

De vil tilbake til familiene og livet sitt i USA, og mange føler at det å vende tilbake til hjemstedet uten penger, er et nederlag. Ofte har de ingenting, og sover i parkene, under broene, langs togskinnene.

Gonzalo Pacheco og kona Teresa driver et annet hjelpesenter for hjemsendte migranter i Mexicali, som i tillegg til mat og husly tilbyr midlertidig arbeid for dem som vil bli. Han mener myndighetene behandler de deporterte migrantene dårlig.

«De blir holdt igjen i noen timer mens de blir prosessert, får litt suppe, og så blir de sendt av gårde. De er ikke viktige. Det finnes ingen nasjonal plan for hva de skal gjøre med dem.»

Som de andre frivillige hjelpesentrene er også Pachecos senter en katolsk virksomhet. Vakuumet etterlatt av myndighetenes manglende vilje eller evne til å ta seg av migrantene blir fylt av religiøse organisasjoner. Dosdado og Pachero oppgir begge at de ikke mottar støtte fra myndighetene. «Dette er sosialarbeid, dette er myndighetenes jobb. Vi burde ha en arbeidsledighetsregistrering, vi burde ha hjelp til barna, men det har vi ikke», sier Dosdado oppgitt.

Grupo de Ayuda holder til i de store, luftige lokalene til en tidligere kino. Her hjelper de daglig 500 migranter og andre ressursløse mennesker. En bjelle skjærer gjennom summingen i rommet og signaliserer at maten er klar, og Pacheco sier en bønn for maten. Mange senker hodet og lukker øynene til hans entusiastiske ord om frelse.

Livet på vent. USAs skjerpede grensepolitikk fører til at migrantene må ta større sjanser når de krysser grensen, og hvert år dør stadig flere i forsøket. Amerikanske myndigheter rapporterer at et økende antall av dem de stanser, er blitt deportert én eller flere ganger tidligere. Pacheco og Dosdado kan begge bekrefte at der de før så hovedsakelig førstegangsmigranter, er det nå en overvekt av dem de hjelper som har sterk motivasjon for å ta seg tilbake over grensen.

USAs skjerpede grensepolitikk fører til at migrantene må ta større sjanser når de krysser grensen, og hvert år dør stadig flere i forsøket.

«De vil alle tilbake til USA. Livet deres er på den andre siden, og derfor blir de ved grensen. Vi prøver å fange dem opp før alkoholen og dopet tar dem, og råder dem til å dra tilbake til sine hjemsteder og starte et nytt liv der i stedet.»

Begge to reiser rundt i byen og oppsøker migrantene for å gi dem hjelp. «Mange føler at de hører til på gaten etter å ha bodd der i kanskje et år, og har vanskelig for å ta imot hjelp. Vi tar dem i hånden og forteller dem at de er verd noe, i våre og i Guds øyne. De kan dra tilbake til familiene sine i Mexico med hevet hode», sier Dosdado.

Voksende krise. Lokalsamfunnet ser på de deporterte med skepsis, og mens bordene i den gamle kinosalen fylles med slitne menn og kvinner i alle aldre som spiser maten sin i stillhet, forteller Pacheco om hvordan han en gang i et intervju på lokalradioen fikk en telefon fra en kvinne som mente at de burde ta migrantene av dage:

«’De er rent søppel’, sa hun. ’De kommer for å drepe, rane og voldta’. Og det er klart, mange er tvunget til å stjele for å overleve. Vi er her og hjelper, men det er ikke nok. Hvor er myndighetene? Hvor er de internasjonale hjelpeorganisasjonene, ambassadene? Vi trenger hjelp. Mayday.»

Det Pacheco ser, er en voksende humanitær krise, skapt av meksikanske og amerikanske myndigheter. Mens gatene i Mexicali ukentlig fylles med nye deporterte som kommer med busser nordfra, strømmer det stadig til nye migranter andre veien, fra Mexico og Mellom-Amerika, fast bestemt på å krysse grensen mot nord.

Den alternative fremtiden er umulig å ignorere i Mexicali, ettersom det fire meter høye og tungt bevoktede grensegjerdet løper gjennom hele byen.

Rett på den andre siden av gjerdet, i Calexico i USA, ruver et skinnende H&M-skilt som en evig påminner.