Så innover og utover. Fenomenet intelligentsia oppsto som et resultat av samfunnsforholdene i det førrevolusjonære Russland. Under sitt styre fra 1762 sørget Katarina den store for å gi adelen privilegier samtidig som hun, i likhet med sine forgjengere, i stor grad umyndiggjorde folket, blant annet gjennom sensur og arrestasjoner av regimekritikere. Da våknet kultureliten, som så at hennes patriotiske prosjekt i bunn og grunn gikk ut på å styrke eneveldet og livegenskapet.

Disse to nøkkelelementene i russisk samfunnsorden tydeliggjorde forholdet mellom Russland og Vesten og ledet intelligentsiaen til debatt om hvordan det politiske og økonomiske systemet skulle være. Hva skulle en moderne russisk nasjon tuftes på? Og hvordan skulle man forholde seg til alle ikke-russere i riket, som under Katarina var på sitt mest ekspansive?

Vestvendte og slavofile. Gruppen var delt i to leirer, de vestvendte og de slavofile, som begge idylliserte «folket» uten særlig belegg for å gjøre det. De vestvendte var radikale, og mente at folket eide en sosial sannhet. De slavofile, som var konservative, hevdet at det var snakk om en religiøs sannhet. De konservative var mer regimevennlige og drømte om et «organisk» samvirke mellom folk og tsar. I ettertiden er det de revolusjonære som er blitt knyttet til begrepet intelligentsia. 

Bevegelsens tilblivelse blir gjerne datert til 1830-årene, men begrepet kom ikke inn i det russiske språket før omkring 30 år senere. Intelligentsiaen ble etablert som en moralsk kategori som inkluderte dem som følte seg forpliktet til å befri folket fra uvitenhet og undertrykkelse. På grunn av denne felles plattformen blir intelligentsiaen ofte betraktet som en egen klasse, selv om den ikke regnes som en egen klasse i marxismen.

Professor i russlandstudier ved Universitetet i Oslo, Pål Kolstø, understreker det problematiske ved å oversette begrepet intelligentsia til eksempelvis «akademiker» eller «intellektuell», ettersom det ikke favner betydningen ordet har på russisk. Akademikere eller intellektuelle har ikke en felles samfunnsrolle som forener dem, slik tilfellet har vært i Russland. 

Mangler motstykke. Noe godt vestlig motstykke til den russiske intelligentsiaen fantes ikke, og finnes heller ikke i dag. Man har eliter med noe av den samme agendaen i andre land, og tidvis blir ordet intelligentsia også brukt om dem, men den russiske intelligentsiaen er en særegen sosial bevegelse. Deres eksistensgrunnlag har vært mer legitimt i Russland enn i mer velfungerende demokratier, og de er klarere skilt fra borgerskapet enn det elitene har vært i mange vestlige land. Dessuten ligger det en bestemt verdiladning i begrepet intelligentsia. Forfatteren og historikeren Aleksandr Solzjenitsyn (1918–2008) ga uttrykk for at dersom man ikke levde opp til et visst ideal, burde man ikke defineres som en del av intelligentsiaen. Idealet var å benytte plasseringen mellom folket og makten til å være maktkritisk på folkets vegne. Til det var det ikke nødvendig med økonomisk kapital, men derimot «power of mind». Denne samfunnsrollen ble likevel for de få, ettersom de store massene hadde nok med å skaffe det daglige brød.

Det har ikke bare vært uproblematisk at en elite har skullet kjempe det såkalte folkets kamp. «Folket» i 1800-tallets Russland var de ulærde masser av arbeidere, mens de som skulle realisere sin samfunnsnorm på deres vegne, var en velutdannet og vestliggjort overklasse. Under tsar Aleksander IIs styre (1855–1881) kunne intelligentsiaen vise til store fremskritt i lokalsamfunnene gjennom sine lederposisjoner i de valgte forsamlingene (zemstvoene). I disse satt først og fremst godseiere og embetsmenn. Ett eksempel på at de prøvde å fylle sin samfunnsrolle, er jordreformen i 1861, da intelligentsiaen oppfordret bøndene til opprør fordi reformen ikke oppfylte deres krav. Intelligentsiaens faktiske kunnskaper om folket var imidlertid dårlige, og de hadde ingen plan om å gi arbeiderne reell politisk makt.

Forfattermakt. Et viktig element i etableringen av fenomenet intelligentsia var 1800-tallsromanene, som var med på å definere kulturelitens selvforståelse. Både Leo Tolstoj og Fjodor Dostojevskij erklærte seg begge ortodokse fordi de ville gjøre som folket. Andre store forfattere som Aleksandr Pusjkin, Mikhail Lermontov og Nikolaj Gogol skrev også om statens undertrykkelse av folket i sine verker. Pusjkin, som støttet store sosiale reformer, skrev i diktet «Bronserytteren» om forholdet mellom den lille mannen versus den store staten. Det var dog uten en fastsatt moralsk slutning om at det er riktig når staten vinner.

Mikhail Lermontov og Nikolaj Gogol opptrådte også som dissidenter gjennom kunsten, men Gogol sviktet etterhvert kallet.

Mer enn et århundre senere belyste Solzjenitsyn Stalins GULag gjennom verkene «En dag i Ivan Denisovitsjs liv» og «Gulag-arkipelet», etter selv å ha erfart flere år i straffekoloni. Første bind av «Gulag-arkipelet» ble utgitt i Paris i 1973, men var ikke å se i russiske bokhandler før i 1990. Denne boken var blant de viktigste kildene til å avdekke forholdene i fangeleirene, der det er anslått at rundt 18 millioner mennesker var innom mellom 1929 og Stalins død i 1953.   

Intelligentsiaen som bevegelse, endret seg etter Sovjetunion-ens fall i 1991. Det oppsto et vakuum der det var vanskelig å se om den hadde noen fremtid, og hva deres rolle i nasjonsbyggingsprosjektet skulle være. Identitetsproblematikk var ikke helt nytt, ettersom det fantes allerede hos den tidligste intelligentsiaen. På grunn av fraværet av objektive kriterier for nasjonsbyggingen var bevegelsen mest opptatt av sin egen personlige identitet fremfor den nasjonale identiteten.

Det vistes tydelig hos flere forfattere, eksempelvis Gogol, som i det satiriske romanverket «Døde sjeler» legger større vekt på personlig elsk-hat-forhold til Russland enn på det kritikkverdige ved livegenskapet. De «døde sjelene» refererte til omkomne livegne som ennå ikke var strøket av listene, slik at navnene dermed kunne omsettes. Mot slutten av første bind spør hovedpersonen, svindleren Tsjitsjikov: «Russland, hvor bærer det hen? Svar meg. Intet svar.»

Mer utoverskuende. Dagens russiske intelligentsia kan være vanskelig å definere, men den forenes i sin kroniske Kreml-kritikk. Generelt har den et mer utoverskuende blikk enn tidligere, med ønske om å plassere Russland i en internasjonal kontekst. Det innebærer å rette søkelys mot Russlands internasjonale relasjoner, også de kritikkverdige.

Novaja Gazeta-journalist Anna Politkovskaja var én av de mest kjente intelligentsia-representantene fra 1990- og 2000-tallet. Hun var aktiv motstander av Tsjetsjenia-krigen, og rettet skarp skyts mot Vladimir Putins jakt på fiender, være seg meningsmotstandere, homofile eller ikke-slavere. I 2006 beskrev hun blant annet det hun kalte Putins metode: «Skyt først. Si det var en terrorist etterpå.»

Samme år, på Putins bursdag 7. oktober, ble hun drept av en leiemorder i boligblokken sin i Moskva.

Statens grep om folket spiller en sentral rolle i russisk historie, med tsarens allmakt som gled over i kommunismens jerngrep etter 1917.

Det er kanskje derfor det fortsatt finnes en relativ forståelse hos det russiske folk for at intelligentsiaen finnes og trengs, selv om utbredelsen av servilitet, fremmedfrykt og sjåvinisme gjør deres samfunnsrolle utfordrende.