Ingen ensartet gruppe. «Etter skandalevalget i 2012 så vi for første gang middelklassen som én gruppe i Russland, med felles interesser og mål. Denne klassen, med deres sterke ønske om forandring, er uhyre viktig for utviklingen av landet nå», sier Boris Gladarjov.
Sosiologen Gladarjov er forsker på sosiale bevegelser i Russland ved det progressive Instituttet for uavhengig sosiologisk forskning. Vi finner instituttet i en av St. Petersburgs travle gater. Kontorlandskapet kan sies å minne om dagens Russland; bygningen er gammel, og uten implementerte standarder for bygging ser vi et virvar av ustandardiserte, men kreative ad hoc-løsninger – en smal dør her, en bred dør der, en hems som henger litt tilfeldig over et koselig kjøkken, før en lang gang fører inn til kontoret.
| Fakta |
Demonstrasjonene i 2012Putin og Medvedev meddelte i september 2011 at Putin igjen skulle stille til valg som president, og Medvedev skulle bytte plass med Putin som statsminister, noe som førte til misnøye rettet mot myndighetene. Dumavalget (parlamentsvalget) 4. desember 2011 ble beskyldt for grov valgfusk. Demonstrasjonene vokste etter dette, og ut 2011 og i 2012 så Russland de største anti-myndighetsdemonstrasjonene siden 1990-tallet, hvor mange titalls tusen personer deltok på hver protest. Opptil flere hundre ble arrestert under hver demonstrasjon, og det oppsto kamper mellom opprørspoliti og demonstranter. Først 21. februar 2014 ble åtte av demonstrantene funnet skyldig i en rettssak som blir sett som et tegn på Russlands kraftige press på opposisjonen. De tiltalte ble dømt til 2–2,5 år i fengsel. Emigrasjon fra RusslandDet uavhengige opinionsmåler- og statistikksenteret Levada i Moskva utførte i 2013 en undersøkelse angående russeres ønske om å flytte utenlands. 45 prosent av studentene og 38 prosent av businessmennene i undersøkelsen har et ønske om å forlate Russland. 22 prosent av alle som svarte, ønsker å forlate landet, 70 prosent ønsker å bli. Ønsket er høyest blant innbyggerne i Moskva og andre store byer (27 prosent), de som støttet opposisjonspolitiker Mikhail Prokhororov (38 prosent) ved forrige presidentvalg, samt de som støtter Vladimir Zjirinovskij, den eksentriske lederen av Russlands nasjonalistparti LDPR (30 prosent). 32 prosent sier de er misfornøyde med Russlands ustabile økonomi, 31 prosent av de spurte sier de ønsker en bedre fremtid for sine barn, 18 prosent vil unnslippe Russlands vilkårlige lovgivning og styre, og 14 prosent er misfornøyd med forholdene for business i landet. Bare 1 prosent sa de var i gang med eller hadde sikkert bestemt seg for å faktisk forlate landet. Emigrasjon fra Russland har sunket kraftig fra begynnelsen av 1990-tallet. Da var emigrasjonen størst grunnet de usikre tidene rett etter Sovjetunionens fall. I 1991 flyttet 676 000 fra landet, i 2009 flyttet 32 000 fra landet. Urbanisering i RusslandRussland er estimert til å ha 142,6 millioner innbyggere. 73 prosent av disse bor i byer. Moskva har over 11 millioner innbyggere, St. Petersburg har 4,8 millioner. Ti byer til har over én million innbyggere: Novosibirsk, Jekaterinburg, Omsk, Nisjnij Novgorod, Samara, Kazan, Tsjeljabinsk, Rostov-Na-Donu, Ufa, Volgograd. I 2010 bodde 66 prosent av den urbane befolkningen i byer med flere enn 100 000 innbyggere. 25 prosent bodde i byer med mer enn én million innbyggere. Den største urbane veksten, økonomisk og demografisk, ser vi i de europeiske nordvestlige områdene og de sentrale områdene rundt St. Petersburg og Moskva. Siden oppløsningen av Sovjetunionen har Russland opplevd en negativ befolkningsvekst, det vil si at befolkningen reduseres i stedet for å vokse. Landet så i 2009 en svak befolkningsvekst på 20–30 000 for første gang siden 1990. Samtidig vokser befolkningen i byene. Trenden for Russland etter Sovjetunionens fall har vært at landsbygda avfolkes, mellomstore og store byer vokser samt at antall mindre byer blir redusert ved å bli del av den rurale landsbygda eller del av et større urbanisert område.
|
En del av Gladarjovs forskning henger sammen med forståelsen av den russiske middelklassen. Den er vanskelig å måle i tall, fordi den kan måles etter to kvaliteter: Status og lønninger. Disse henger ikke nødvendigvis sammen.
Middelklassen i Russland er stor når vi måler den etter antall høyere utdannede eller hvilken status de selv synes de har i samfunnet, men under 20 prosent hvis vi måler ut ifra lønninger og adekvate boforhold. At middelklassen er så mangfoldig, gjør også at den er splittet, og at de ikke i stor grad har delt felles interesser eller verdier. Mange tilhører middelklassen fordi de arvet eiendom eller ressurser etter Sovjetunionens fall, og dermed har splittende ulikheter blitt videreført til samfunnet i dag.
Nå står russerne foran et veiskille. De må velge om de vil ha en utvikling av et friere Russland eller et Russland som vil tilbake i tid, tilbake til et kvasi-Sovjetunionen som var større, mektigere, mer involvert i konflikter med Vesten, og mindre fritt. Dette er det bare russerne selv som kan velge, for det er grenser for hva vestlige styresmakter kan gjøre med diplomati og sanksjoner. Det er middelklassen i byene som stemmer ved valgene, det er de som har alt å tape på at Russland ikke forandrer politikken vi har sett de siste månedene. Men hva er det middelklassen vil?
«Den nye politiske middelklassen som protesterte rundt valget i 2012 var den unge, urbane generasjonen, vanlige mennesker som er født etter sovjettiden og har erfaringer fra utlandet og utenlandske standarder. De så ved dette valget de store problemene knyttet til styresmaktene og dagens system. De har et felles ønske om politisk forandring», sier Gladarjov, som både forsker på, og er en del av, Russlands middelklasse.
Staten og middelklassen. Både samfunnsviterne og myndighetene har gitt uttrykk for viktigheten av å samarbeide med middelklassen for å utvikle landet, både politisk og økonomisk. President Vladimir Putin har gang på gang uttalt at det store gapet mellom fattig og rik i landet er «absolutt uakseptabelt» (i 2008 tjente de rikeste 15 ganger mer enn de fattigste), og har innført tiltak for å skape en bredere og jevnere middelklasse. Putins regjeringsparti, Forente Russland, mener at de representerer nettopp middelklassen. Lederen for partiet, Boris Gryzlov, uttaler åpent hva makthaverne i Russland ønsker i det fremtidige russiske samfunnet: De foretrekker et sosialt-konservativt samfunn for et stabilt Russland, noe de vil få til gjennom en middelklasse som handler ut fra dens interesser, og som ikke ønsker noen form for revolusjon.
«Styresmaktene har et tveegget forhold til middelklassen», sier Gladarjov. «De frykter dens ønske om forandring og mer åpenhet, og prøver å skremme den med bøter ved protester, sette opposisjonelle i husarrest og finansiere en sterkere politistyrke. Samtidig vil de beholde dem med sterkest kompetanse for å utvikle samfunnet. De prøver å inkorporere disse i stasbyråkratiet ved å gi lojale byråkrater uforholdsmessig høy lønn; de kjøper dem. Politimesteren her i St Petersburg tjener for eksempel 1 million rubler (ca. 167 000 kroner) i måneden, en avsindig sum i et land der bare 7 prosent tjener over 30 000 rubler (ca. 5000 kroner) i måneden. Det er nok noen som finner det meningsfullt å jobbe for staten, med så mange gratis goder, men de er med på
å opprettholde et dysfunksjonelt system», sier han.
Gladarjov er likevel optimistisk.
«De av middelklassen som ikke lar seg kjøpe, som har vist vilje til å forandre, er vi nødt til å ta tak i og bruke! De er ikke så mange, men de finnes. De siste to årene, gjennom en kamp for kommunale rettigheter der middelklassen bor, har mange flere begynt å protestere sammen, de har begynt å finne sin politiske plass på det lokale plan», utdyper Gladarjov.
«At vi begynner å finne vår plass politisk som en klasse som er helt tydelig på at vi krever forandring, ble i 2012 tydelig også på det nasjonale planet.»
Vanskelig å endre. Jelena Bogdanova ser mindre lyst på tilværelsen. Hun er også sosiolog og studerer forholdet mellom sivilsamfunn, forretningsliv og myndigheter i Russland.
«For veldig mange profesjonelle unge, de som kunne ha forandret grunnstrukturene, er det umulig å jobbe her. Forskere og businessfolk møter hindre, enten i form av total mangel på støttende strukturer, korrupsjon eller politiske hindringer. Et stort antall drar sin vei. Flere av mine kolleger bor nå i utlandet», sier Bogdanova som selv bor i St. Petersburg.
Selv om mange emigrerer, er det mange som velger å bli. St. Petersburg er en av byene i Europa i sterkest vekst. Akkurat som da Peter den store grunnla byen i 1703, er St. Petersburg et utstillingsvindu mot vest når det gjelder finans- og produksjonsaktivitet. Den profesjonelle middelklassen vokser også i Moskva og enkelte andre millionbyer i Russland, som Jekaterinburg, Novosibirsk, Kazan, Saratov og Samara. I disse byene, mange av dem i Ural og Vest-Sibir, har middelklassen mer til felles med vest-europeiske middelklasseborgere enn med russere i mindre byer og på landsbygda.
Middelklassen har i stor grad flyttet ut fra sentrum, som er for dyrt og hvor det ikke lenger er plass, til de store forstedene.
Forstadsidyll. Gleb Tysjkevitsj (27) er tidligere student og jobber nå som selger i en elektroforretning. Han er født og oppvokst i Kuptsjino, en av de største forstedene i St. Petersburg. Han tar lange skritt langs fortauet mens han peker ut nye boligblokker og kjøpesentre. Kuptsjino er en forstad i endring.
«Kuptsjino var tidligere kjent som et lite attraktivt sted, med høy andel arbeidsløse og kriminalitet. Navnet har fremdeles en negativ klang hos mange i St. Petersburg. Men de siste årene har det snudd. Her har du kafeer, restauranter – all mulig underholdning», sier Gleb fornøyd.
Også i sentrum i St. Petersburg vokser middelklassen. Handel og produksjon tiltrekker også andre næringer, og en ny generasjon som jobber innen reklame, design, IT og business vokser seg større og større og skaper utviklinger i byen. Denne kreative middelklassen utvikler stadig byen, og mange av disse vil også være med å kjempe for en mer åpen og liberal politisk utvikling for å fortsette deres livsstil – og livsverk.
Slik sett er det mange som kan, og vil, bli igjen og forandre Russland. På spørsmål om han blir, er Gleb klar i sitt svar og sin holdning til utviklingen på hjemstedet.
«Dette er et bra sted å bo, og det er godt å slippe unna trafikken i sentrum. Der inne er det jo ikke mer plass til å bygge, så jeg tror forstedene kommer til å vokse i fremtiden. Jeg kan gjerne tenke meg å bo her», sier han.