St. Petersburg. «Vi er ikke interessert i å jobbe for hverken myndighetene eller opposisjonen. Vi ønsker bare å få jobbe objektivt, slik journalister skal.»
Valerij Netsjaj sitter på en stol i et kontorlokale i en 1800-tallsbygning i St. Petersburg. Det er en døsig ettermiddag, men likevel er det en spenning i luften som ikke forsvinner. Det er en følelse av at den pågående Krim-krisen er i ferd med å endre Russland. Ikke bare i forholdet til Vesten, men også i statens forhold til samfunnet.
Medier i Russland |
TV er det mest populære mediet i Russland, og for mange det eneste nyhetsmediet. Kabel-TV er utbredt, men kun tre kanaler har 90 prosent dekning over hele landet: De statlige kanalene Kanal 1 og Rossija, og det Gazprom-eide NTV. Kanal 1 er i dag Russlands største TV-kanal. Den er eid av staten og anses som et talerør for myndighetene. Politisk har Kanal 1, Rossija og NTV samme standpunkt. NTV, som frem til tidlig 2000-tall var en uavhengig og til tider sterkt regimekritisk kanal, eies nå av det statlige energiselskapet Gazprom. I 2010 dukket det opp en ny online- og kabel-TV-kanal, Dozjd (Regn) som eneste uavhengige TV-kanal i Russland. Dozjd var svært kritiske til myndighetene og utviklingen frem mot valget i 2012. I januar i år mistet Dozjd all støtte etter beskyldninger om å ha trykket «ekstremistiske ytringer» på sin nettside. Kanalen må også flytte ut fra sine nåværende lokaler innen juni. Det 73 år gamle RIA Novosti er et statlig, men svært anerkjent, profesjonelt og objektivt nyhetsbyrå både i utlandet og innad i Russland. Omgjøringen av den statlige medieorganisasjonen forener RIA Novosti og radioprogrammet Voice of Russia til Rossija Segodnja, et nyhetskonglomerat som ledes av Dmitrij Kiseljev. Kiseljev leder også det engelskspråklige og Kreml-finansierte nyhetsbyrået Russia Today. Kiseljev er viden kjent i Russland som en Kreml-vennlig programleder. Han uttaler seg krast overfor homofile, Vesten og russere som ikke støtter militær intervensjon på Krim. Den uavhengige avisen Kommersant og nettstedet Lenta.ru samt den uavhengige radiostasjonen Ekho Moskvy er i senere tid blitt påtvunget redaksjonelle endringer av myndighetene samt opplevd nedstengninger av nettsider. Avisene og radiostasjonen er blant landets mest populære informasjonskilder, men leses og høres mest i Moskva og i store byer. Denne utviklingen har eskalert i omfang og tempo siden konflikten med Ukraina tilspisset seg i februar 2014. Ekho Moskvy eies av Gazprom, et statskontrollert gasselskap som er Russlands største firma. Gazprom har kjøpt opp stadig flere russiske medier de siste årene. Milliardæren Alisjer Usmanov eier Kommersant. Det russiske medieselskapet SUP Media har også fusjonert med andre store mediegrupper. De eier nå Lenta.ru, og har også kjøpt opp LiveJournal, som er Russlands mest populære online bloggtjeneste. Også VKontakte (VK), Russlands svar på Facebook, ble i forkant av OL i Sotsji delvis kjøpt opp av SUP Media, som eies av den Kreml-vennlige forretningsmannen og oligarken Aleksandr Mamut. Kreml-vennlige Alisjer Usmanov eier også en betydelig del av VK. Grunnleggeren av VKontakte, Pavel Durov, forlot i april Russland etter å ha blitt presset fra sin stilling, angivelig fordi han skal ha nektet å blokkere enkelte profiler og grupper på nettjenesten og utlevere personlig informasjon om enkelte brukere til myndighetene. |
«Det foregår et angrep på den frie pressen. Store nyhetskanaler som tidligere har fått operere med en viss uavhengighet, stenges og redaktører skiftes ut. Det er ingen av de statlige nyhetskanalene som kan tillate seg å kritisere myndighetene», sier Netsjaj.
Eies av Gazprom. Valerij Netsjaj er reporter for radiokanalen Ekho Moskvy (Moskvas Ekko). Han er kanalens korrespondent i St. Petersburg og lager saker om politikk, samfunn og kultur. Han mener det er vanlig å kalle Ekho Moskvy den siste uavhengige radiostasjonen i Russland, og presiserer at det er nettopp uavhengighet som er det viktige:
«Mange snakker om opposisjonelle russiske medier. Vi er ikke en opposisjonell kanal, men vi er opptatt av å gi lytterne våre objektiv informasjon fra flere hold. Dessverre er det sjelden du hører opposisjonelle uttale seg andre steder», sier han.
Også Ekho Moskvy har vært i hardt vær: I slutten av februar besluttet eierne å erstatte radiostasjonens direktør med en journalist som kommer fra den statslojale kanalen Voice of Russia. Stasjonen eies av aksjeholdere, der majoriteten er det statlige oljeselskapet Gazprom.
«De kan ta oss av eteren når de vil, eller endre vår redaksjonelle politikk. Vi vet at en del mennesker i den politiske eliten mener at vi bør stenges av, så det er ikke usannsynlig at det skjer», sier han.
Vanskelig å forutse. Å være uavhengig journalist i Russland handler om å kjenne til begrensningene for sitt eget handlingsrom. Begrensningene kan være svært vanskelige å anslå, forteller Angelina Davydova, som vi møter i livlig prat med Netsjaj, på det samme kontoret i den ærverdige bygningen. Hun er frilansjournalist og leverer stoff om økologi og klimasaker for flere store russiske aviser.
«Å være samfunnskritisk i Russland, både når det gjelder organisasjoner og presse, betyr ikke at du automatisk møter problemer. Problemet er at det er vanskelig å forutse om du møter myndighetenes hardtslående innskrenkninger eller om du opplever helt vanlig ytrings- og pressefrihet. Dette er fordi det ikke er åpenhet rundt myndighetenes interesser og handlinger, slik at vanlige borgere ikke skjønner logikken bak deres handlinger før man ser et resultat», sier Davydova.
Samtidig viser internasjonale målinger for ytringsfrihet at situasjonen i Russland forverres. Siden midten av 2000-tallet har landets plassering på indeksen for fri presse ligget mellom 140. og 150. plass, og etter at Vladimir Putin begynte sin tredje presidentperiode i 2012, har tallene gått ned. En stor gruppe journalister og redaktører arbeider hardt for å ivareta objektiviteten, men etter Krim-krisen i mars er dette rommet blitt enda mindre. Rett før folkeavstemningen skjedde noe som fikk journalister over hele landet til å revurdere hvor mye plass de har.
Nettavis stengt. Nettsiden Lenta.ru, en av Russlands mest leste nyhetssider og en av få med en relativt objektiv profil, ble blokkert for en kort periode. Eieren av nettavisen, investoren Aleksandr Mamut, sparket redaktør Galina Timtsjenko og satte inn en ny redaktør som tidligere har jobbet for det regjeringslojale Vzgljad.ru. Grunnen til utskiftingen var at Timtsjenko tidligere samme dag hadde fått en advarsel fra det føderale byrået for overvåking av massemedier, Roskomnadzor, om at Lenta.ru hadde brutt loven ved å legge ut en lenke til et intervju med en ukrainsk nasjonalist. Det er fremdeles uklart om Mamut sparket Timtsjenko på eget initiativ eller om han fikk det pålagt.
«Dette er en form for selvsensur som gjelder mange medieeiere. De er forretningsfolk og ønsker ikke å ødelegge sitt forhold til makthaverne av frykt for å tape penger eller bli svartelistet», sier Netsjaj.
«Selvsensur er også utbredt blant journalister og redaktører. Alle vet at de kan havne i trøbbel for å formidle enkelte ting, og mange journalister holder seg derfor unna enkelte temaer», forteller han.
«Hvis du kritiserer et firma eller en fabrikk som er sterkt knyttet til lokale styresmakter, kan du havne i store vanskeligheter med disse myndighetene. Det kan være farlig for deg personlig, du kan oppleve alvorlige trusler eller overfall, og dødsfall har faktisk forekommet», legger Davydova til.
Lyn fra klar himmel. Selv om alle erfarne journalister kjenner til disse begrensningene, har innsnevringene den siste tiden kommet som lyn fra klar himmel. I et intervju med det russiske magasinet Afisja rett før hun fikk sparken, kommenterte Timtsjenko hvor raskt mediebildet endrer seg:
Selv om alle erfarne journalister kjenner til begrensningene, har innsnevringene den siste tiden kommet som lyn fra klar himmel.
«Alt skjer fort og helt uten forvarsel. Vi kan prøve å spå på lang sikt, men det endrer ikke det faktum at alle publikasjoner kan stenges ned i løpet av få timer.»
Etter at Timtsjenko fikk sparken, valgte 39 journalister fra Lenta.ru å si opp. I et skriv på internett forklarer de at de ventet sanksjoner:
«Vi ventet at de ville komme etter oss. Vi tror ikke dette vil vare evig. I alle tilfeller syntes vi det var viktig at dere, våre lesere, fikk vite hva som står på», skriver de.
Gradvis innsnevring. Innsnevringen av frie medier begynte allerede da Putin fikk presidentvervet i 2000. Flere fjernsynskanaler, blant dem den regimekritiske kanalen NTV, ble nasjonalisert i løpet av 2000-tallet. Ettersom russiske myndigheter først konsentrerte seg om å nasjonalisere TV-kanaler, har de uavhengige mediene flyttet seg til aviser og så til nettpublikasjoner. Myndighetene følger i samme spor.
Ifølge Netsjaj skjedde det verste slaget mot uavhengige medier i desember i fjor, da den tradisjonsrike nyhetskanalen RIA Novosti ble oppløst og underlagt mediekonglomeratet Russia Today. RIA Novosti, som var et stort byrå med underavdelinger i utlandet, hadde ord på seg for å være relativt objektivt. Etter omstruktureringen er det lite uavhengighet igjen.
«Om du ser på RIA Novosti i dag, handler det mest om hva Putin har foretatt seg det siste døgnet. Det er det beste eksempelet på hvordan en offisiell kanal er blitt oppløst og gjort til et talerør for Kreml», sier Netsjaj.
Han forteller om kolleger som har sluttet i kanalen etter omleggingen.
«Jeg har selv snakket med journalister som synes det er pinlig å jobbe i en kanal som skal drive propaganda snarere enn journalistikk», sier han.
Vanskeligere på nett. 30. januar 2014 signerte Putin en ny lov som gjør det mulig for statlige myndighetsstrukturer å umiddelbart blokkere nettsider uten foregående rettslig bestemmelse. Loven trådte i kraft 1. februar 2014. Den 13. mars, dagen etter overtagelsen av Lenta.ru, ble Ekho Moskvys nettsider blokkert, sammen med en rekke uavhengige nettaviser og opposisjonelle blogger: Opposisjonspolitiker Aleksej Navalnyj, sjakkmester Garry Kasparov og flere andre bloggere tilknyttet bloggplattformen LiveJournal fikk ikke tilgang til sine egne blogger. Ekho Moskvys hjemmeside ble også blokkert, på grunnlag av at de publiserte en link til Navalnijs blogg. Siden ble åpnet igjen etter at linken ble fjernet. Faktisk ble de fleste sidene åpnet igjen etter kun én dag.
22. april 2014 vedtok den russiske nasjonalforsamlingen en ny lov som pålegger nettsteder og bloggere med mer enn 3000 brukere pr. dag å registrere seg på samme måte som massemedier.
Nettet er fremdeles en kilde til uavhengig informasjon for lesere som aktivt søker det. 22. april 2014 vedtok imidlertid den russiske nasjonalforsamlingen en ny lov som pålegger nettsteder og bloggere med mer enn 3000 brukere pr. dag å registrere seg hos Roskomnadzor på samme måte som massemedier. Dermed vil det bli lettere å rettsforfølge bloggere og de ansvarlige bak ulike nettsteder. Den internasjonale pressefrihetsgruppen Reportere uten grenser betegner loven som et fremstøt for å få mer kontroll med innholdet på internett.
Den siste tiden har dessuten Kreml-vennlige nettbrukere opprettet sider der de navngir journalister og bloggere og henger dem ut som «forrædere» og «femtekolonnister». De som henges ut, har uttalt seg kritisk om bruk av militær makt på Krim. Mye tyder på at selvsensuren som lenge har ligget som en sky over den offentlige journalistikken, nå er i ferd med å gjøre seg gjeldende også på nettet.
Ingen protester. Om selvsensur ikke er nok for å tøyle journalister, har russiske myndigheter vist at de har mange verktøy for å hindre kritiske røster fra å komme til orde. Og om journalistene tillater seg for mye i vanskelige tider, vet de hva som er i vente. Valerij Netsjaj tror ikke lytterne vil protestere åpenlyst om Ekho Moskvy stenges:
«Om radiokanalen blir stengt, kommer ingen til å gå ut på gaten og protestere. Vi opplever hele tiden angrep på de frie mediene, men jeg ser ikke noen aktiv motstand. Dette er et problem som henger sammen med en passivitet blant russere jeg finner vanskelig å forklare.»
Han vil likevel fortsette med uavhengig journalistikk.
«Vi har snakket mye om hvordan vi skal håndtere denne situasjonen, og kommet til at det kun er én ting vi kan gjøre: Fortsette å jobbe slik vi pleier.»