Ambivalens og uklarhet. Båtforliset i Middelhavet 19. april 2015, der anslagsvis 800 migranter mistet livet utenfor kysten av Libya, er del av et tragisk mønster som har utviklet seg i årevis. Bare i 2014 er det anslått at 3200 mennesker mistet livet i Middelhavet. På tross av det er Norges og EUs respons på tragediene preget av dyp ambivalens og uklarhet. Hvordan kan en humanitær selvoppfatning i Norge og i europeiske medlemsland sameksistere med politikk som direkte og indirekte bidrar til økt sårbarhet for mennesker?

Svarene er mange, og har blant annet opphav i det politisk betente forholdet Norge og Europa har til innvandring i dag. Men det alene forklarer ikke alt. Det som fremstår som motsetninger, har også opphav i fremveksten av konfliktfylte grenseområder, hvor målet om å beskytte statens sikkerhet støter sammen med behovene til utsatte grupper i prekære livssituasjoner.

Frontex = Forsterket grensekontroll. Bakgrunnen for våre argumenter er et forskningsprosjekt som omhandler kriminalitetskontroll ved Europas grenser. I tilknytning til dette har vi blant annet intervjuet norske og utenlandske politifolk som deltar i operasjoner i regi av det europeiske grensekontrollbyrået Frontex. Som Schengen-land har Norge vært med i Frontex siden 2005. Byrået er grunnlagt på ideen om at irregulær migrasjon og grenseoverskridende kriminalitet kan og skal avdekkes, forebygges og bekjempes ved å forsterke grensekontroll. Økt grensekontroll og overvåking av Europas yttergrenser er imidlertid blitt kritisert av både aktivister og forskere for å true migranters rettigheter og for å skape reell fysisk fare og utrygghet for flyktninger.

Selv om Frontex i de siste årene har rettet mye oppmerksomhet mot menneskerettigheter, er dets primære oppgave en mer effektiv grensekontroll. Hovedformålet er å gjøre grensen sikrere og tettere.

Selv om Frontex i de siste årene har rettet mye oppmerksomhet mot menneskerettigheter, er dets primære oppgave en mer effektiv grensekontroll. Hovedformålet er å gjøre grensen sikrere og tettere. Det kom klart frem da Frontex-direktør Fabrice Leggeri i slutten av april 2015 sa at operasjonen Triton, som erstattet den italienske redningsoperasjonen Mare Nostrum, ikke kunne bli en redningsoperasjon. Han så det ikke som en del av byråets mandat. Europas ønske om sikkerhet er derfor i konflikt med flyktningers sikkerhet.

Bak dette resonnementet skjuler det seg et reelt politisk dilemma. Beskyttelse av menneskeliv er en viktig del av forventningene den europeiske offentligheten har til Frontex. Også norske tjenestepersoner som deltar i byråets operasjoner anser dette som del av oppdraget sitt. Man ønsker fra politisk hold at grensen skal være tett, men samtidig ta vare på menneskerettigheter.

På grunn av denne dobbeltheten er situasjonen i Middelhavet definert som en humanitær katastrofe i den europeiske offentligheten. Samtidig defineres flyktninger på institusjonelt plan som en fare og en risiko som skal minimaliseres. I egenskap av å utgjøre en risiko blir de systematisk analysert av Frontex i grundige statistiske analyser om reiseruter og reisemåter. Men deres tapte liv er ikke systematisk telt, hverken i Frontex eller i andre europeiske byråers statistikker. Deres liv blir sett på som for vanskelige å telle eller identifisere.

Oppgaven å telle tapte liv i Middelhavet er overlatt til journalister og frivillige organisasjoner. 

Mens vi ellers ser det som en selvfølge at tap av menneskeliv skal dokumenteres, registreres og senere telles og analyseres – og at slik kunnskap er helt nødvendig for å kunne forhindre videre tap – følger ikke flyktningers død denne logikken. Oppgaven å telle tapte liv i Middelhavet er overlatt til journalister og frivillige organisasjoner. En slik mangel på registrering og identifisering av hvem og hvor mange som dør, ville vært utenkelig hvis det gjaldt norske eller europeiske borgere. Samtidig er dette et tydelig uttrykk for hvorvidt offentlige institusjoner ser på flyktningers liv som overhodet verdt å telle.

Dør ved Norges grenser. I regi av Frontex deltar Norge i det felles overvåkingssystemet Eurosur, operert av Kripos. Med dette systemet er det mulig, døgnet rundt, å følge alle hendelser ved Europas ytre grenser. Som en av våre informanter sa: «Med Eurosur er det umulig å si at vi visste ikke».

Det er også nødvendig å anerkjenne at Italias grense også er Norges grense – ikke bare i en humanitær, men også i en juridisk forstand. Norge er del av Schengen og har, i likhet med andre Schengen-land, et felles ansvar for ytre grensekontroll. 

Dette viser også hvor tett integrert Norge er i det europeiske grensekontrollsamarbeidet, både i praktisk og juridisk forstand. Diskusjonen burde derfor ikke bare være et spørsmål om bistand til Italia, et land som er i vanskeligheter. Det er også nødvendig å anerkjenne at Italias grense også er Norges grense – ikke bare i en humanitær, men også i en juridisk forstand. Norge er del av Schengen og har, i likhet med andre Schengen-land, et felles ansvar for ytre grensekontroll. Flyktninger som dør i Middelhavet, dør derfor ved våre grenser. Dette er norske tjenestepersoner som deltar i Frontex’ operasjoner, i aller høyeste grad klar over, mens den politiske debatten fortsatt preges av en distansert holdning.

Humanitære idealer. Intrikate motsetninger mellom gjestfrihet og fiendtlighet som preger dagens grensekontroll og den offisielle kunnskapsproduksjon om feltet, er ikke bare uttrykk for gap mellom en humanitær selvforståelse og beskyttelsespraksisen overfor flyktninger. Det handler også om hvordan humanitære idealer anvendes språklig og som styrende norm i håndteringen av sårbare grupper.

I dagens politiske klima er det akseptert å knytte flyktningstrømmer til spørsmål om kriminalitet og menneskesmugling, noe som legitimerer militariserte tiltak.

Det er ikke nødvendigvis slik at nærhet til lidelse alltid fører til engasjement. Vi har skissert noen momenter som gjør det mulig å distansere seg fra tragedien og dens tragiske konsekvenser. I dagens politiske klima er det akseptert å knytte flyktningstrømmer til spørsmål om kriminalitet og menneskesmugling, noe som legitimerer militariserte tiltak.

Samtidig anses oppgaver knyttet til å beskytte liv som vanskelige eller umulige. Hvis Norge og Europa skal ta sine menneskerettslige forpliktelser på alvor, må retten til liv praktiseres utover bare å stå på et papir.

I det å telle ligger også en anerkjennelse av at de som telles, er verdt statens omsorg og oppmerksomhet.

Publisert i Aftenposten 5. mai 2015.