Bekaadalen, Libanon

– Det er nå alt skjer. Innhøstingen er alle vindyrkeres favoritt.

Eddie Chami, en mann i 40-årsalderen, ler. Han står blant lange rader av vinranker ved foten av et fjell nord i Libanon. Det er tidlig morgen, og solen har knapt stått opp. Morgenen er den beste tiden å høste de ømtålige druene på.

Chami er deleier av vingården Couvent Rouge. Han tar en kraftig hagesaks i den ene hånden og retter på hatten på hodet. Så går han inn i en av passasjene mellom vinrankene, der flere arbeidere sitter på huk og klipper av klaser. Kasse etter kasse fylles med druer og bæres bort og stables i høyden i et lite skogholt.

– Det er noe vakkert med å høste druer, sier Chami og legger klase etter klase på hverandre i kassen.

– Men disse her lar vi være igjen. Vi lar alltid de små druene være igjen til fuglene.

Tilsvarende innhøstingsscener utspiller seg rundt omkring i Libanon hvert år i august og september. Libanon er et lite land, men har en av verdens lengste vintradisjoner. Allerede i Bibelen beskrives landet som et sted av velduft og fantastiske viner. Det var i Qana, en liten by sør i Libanon, at Jesus skal ha gjort vann til vin. Og lenge før dette hadde de handelsreisende fønikerne som bodde langs den libanesiske kysten, brakt vin til land som Spania, Frankrike og Italia.

– Historiens libanesere var de første som spredte kunnskapen om hvordan man lager vin i verden. De benyttet vin som en handelsvare og introduserte den til egypterne, romerne og grekerne, sier vinekspert Michael Karam.

Ideelt klima

Vinkulturen har kunnet blomstre takket være den libanesiske naturen. 90 prosent av landets druer dyrkes i den fruktbare Bekaadalen som har et unikt mikroklima omgitt av fjellkjeder. Somrene i dalen er varme og tørre, vintrene regnfulle, og fjellene på begge sider fungerer som et naturlig vanningssystem.

På samme måte som Argentinas vinregioner ligger Bekaadalen høyt over havet, noe som muliggjør vindyrking til tross for de sørlige breddegradene.

– Det er en grunn til at det er dyrket vin her gjennom tidene. Man må gjøre veldig lite selv, naturen sørger for det meste for deg, sier Farah Berrou som driver en podkast dedikert til vin fra Midtøsten og Kaukasus.

Vinskribent Jamal Rayyis mener at «ingen andre på Jorden har hatt en så fundamental innflytelse på vin som fønikerne». De overlot i sin tid stafettpinnen til romerne – som også var vinelskere – som bygde et av sine mest ekstravagante templer til vinguden Bacchus i Bekaadalen. I dag er tempelruinene omgitt av byen Baalbek, men hvis ikke de var det, ville man kunne skimte dem i horisonten fra noen av vingårdene i dalen. Etter romerne fulgte en tid da vinproduksjonen lå brakk. Men i 1857 fikk vinindustrien ny fart da jesuittmunker bosatte seg i Libanon og hentet vinranker fra Algerie og plantet dem i klosteret sitt.

– Det var den libanesiske vinindustriens ground zero. Munkenes vinranker ble til Ksara, den største vingården i landet, sier Karam.

Kort tid etter ble Midtøsten delt opp mellom de europeiske koloniherrene, og dagens Libanon havnet under fransk styre. Vinkulturen, som en gang hadde funnet veien til Frankrike fra Libanon, ble nå gjenopplivet på hjemmebane. 50 000 franskmenn var stasjonert på libanesisk jord, og de ville ikke skilles fra sin vin. Etterspørselen økte, og flere vingårder ble etablert. Mange familier som tradisjonelt hadde brygget arrak, en aniskrydret drikk lik ouzo og pastis, begynte å lage vin. Libanon ble et «Midtøstens Paris», der mat og drikke var en del av det gode livet.

Ut i verden

Men det avgjørende øyeblikket i Libanons vinhistorie drøyde til borgerkrigen fra 1975–1990 – og en mann med eksepsjonell karisma. Det var da Serge Hochar, den eldste sønnen i en vindyrkerfamilie, pakket kofferten full av vin og reiste ut i verden. Han hadde en unik evne til å trollbinde med sine fortellinger, og åpnet europeiske vinkjenneres øyne for libanesisk vin.

– Pappa hadde talens gave. Han elsket å prate om alt mulig – filosofi, kultur, historie. For ham var vin en forbindelse til den menneskelige tilværelsen, sier Gaston Hochar, en av hans tre sønner.

Serge Hochar og hans vingård Chateau Musar ble første gang roset i 1979 av vinlegenden Michael Broadbent. Fem år senere, i 1984, ble Serge Hochar den første personen noensinne til å bli utnevnt som vinbransjens «Man of the year». Chateau Musar, som før borgerkrigen hadde solgt 3 prosent av sine viner utenlands, eksporterte nå 95 prosent av sin produksjon. Libanon hadde havnet på det internasjonale vinkartet.

– Libanesisk vin hadde aldri vært der den er i dag uten min far, sier Gaston Hochar. Han sitter på kontoret sitt i bydelen Achrafieh i Beirut, i en gate kantet av historiske libanesiske hus, med både en kirke og en moské, og snakker om sin far som døde på tragisk vis i en badeulykke i Mexico i 2014.

– Han hadde sin egen filosofi om vin. Han pleide å si at han foretrekker noe som er ekte, men ikke perfekt, i stedet for det som er perfekt, men ikke ekte.

Det var den filosofien som skilte Serge Hochar fra andre. På 1960- og 70-tallet, da han begynte å lage vin, var den rådende trenden klassiske viner laget under kontrollerte former. Serge Hochar gjorde det motsatte. Han laget naturvin lenge før det ble et anerkjent fenomen: La hver årgang utvikle seg som den vil, uten å tilsette noe. Resultatet ble viner med unik karakter – nettopp som han selv.

– Serge Hochar må ha sett ut som en klassisk franskinspirert vinprodusent, men hans måte å lage vin på var original og new age, sier Farah Berrou.

Til tross for at Chateau Musar er Vin-Libanons ansikt utad, er ikke vinene typiske for landet. Libanesiske vingårder har for det meste laget klassiske viner. Men noe har endret seg. En ny generasjon utforsker nå sine egne måter å lage vin på: De bruker de lokale druesortene obeideh og merweh, og gir sine viner et lokalt preg.

Tilbake til røttene

Helt oppe på en fjelltopp i enden av en vei har vindyrkeren Maher Harb bygget en stilren bygning i betong. Stoler og bord er satt ut på gresset utenfor, med kveldsutsikt over de myke fjelltoppene.

Maher Harb kjører bilen sin oppover den bratte grusveien og parkerer foran vingården. Han har akkurat kjøpt et nytt aggregat for å dekke opp under de mange strømbruddene.

Libanon har hatt strømrasjonering siden borgerkrigen, men det siste året har strømbruddene kommet langt hyppigere. Landet er inne i en dyp økonomisk krise, og store deler av samfunnet er i ferd med å bryte sammen.

Det er gått ti år siden Maher Harb begynte å bygge vingården Sept her oppe i fjellene. Han vokste opp i Beirut under krigen på 1980- og 90-tallet, men dro ofte til fjellene i helgene. Jorden han dyrker var historiske druemarker, men lå øde da han overtok dem.

– Jeg hadde jobbet i Frankrike og Saudi-Arabia og spart opp penger, og samtidig lært meg om biodynamisk dyrking. Jeg kjente at jeg ville tilbake til røttene, sier han.

Maher Harb lager vin i Serge Hochars ånd, uten tilsetninger og forandringer av druenes egen gjæringsprosess.

– Det er mer usikkert enn tradisjonelle metoder, men jeg tror på naturens kraft. Serge Hochar er et forbilde, og jeg håper å kunne følge i hans fotspor, sier han.

Solen har nesten gått ned, og Maher Harb sitter lutet mot veggen til den gamle bygningen. Ville blomster er stukket ned i tomme vinflasker, og ute ved en mur vokser grønne urter. I helgene tar han imot gjester her oppe, til vinsmaking og middag. Ideen er så langt som mulig å formidle en forbindelse til de lokale omgivelsene, vinens terroir.

Michael Karam, vinkjenneren, sier mange vinbønder i Libanon nå går sine egne veier.

– Det er en ny lyst til å eksperimentere, å ta av seg slipset. Folk innser at man ikke må være formelt kledd og lagre på eikefat for å lage god vin, sier han.

Ikke langt fra Sept, i enden av en annen fjellvei, ligger den lille vingården Mont d’Almaz i kjelleretasjen av et stort steinhus. Paulette Saade, en av eierne, bor vanligvis i Venezuela, dit hennes forfedre emigrerte i likhet med mange andre libanesere i forrige århundre og århundret før det. Mont d’Almaz lager små kvanta vin hvert år, 50–100 flasker, med samme naturlige filosofi.

– Vi bruker ingen plantevernmidler og gjør ikke noe for å få vinen til å utvikle seg på en spesiell måte, sier Saade.

Den historiske tradisjonen i fjellene var å soltørke druene, noe som ga veldig søt vin. Det er det ingen vindyrkere som gjør i dag. Saade forteller at libanesisk vin som regel har et naturlig høyt alkoholinnhold, i og med at det ikke faller regn om sommeren.

– Det gir vinen en konsentrert smak, selv om druene på denne fjellsiden, som vender mot havet, er mildere.

Fruktbar dal

I en annen fjellskråning, der Eddie Chami høster sine druer, er dagens arbeid nesten ferdig. Det lille teamet som jobber med innhøstingen, holder på å rydde sammen tingene sine. De kommer alle fra Syria, Libanons naboland i nord og øst. Den libanesiske vinindustrien, i likhet med alt jordbruk i landet, er nesten helt avhengig av syrisk arbeidskraft.

– I Syria hadde vi store hveteavlinger og oliven. Men nå er åkrene der tomme, det er ingen der som kan ta hånd om dem, sier Asma Chebli, en av kvinnene som høster druer.

Eddie Chami har i noen år samarbeidet med Abdullah Richi som også kom til Libanon på flukt fra krigen i Syria. Syria har også en vinindustri, men den er veldig liten og ikke sammenlignbar med den libanesiske.

Abdullah Richi håper å kunne vende tilbake og etablere en vingård i Syria en gang i fremtiden.

– Om krigen tar slutt, så vil jeg bygge opp vinkulturen i Syria. Men enn så lenge er det ikke mulig, sier han.

Når avlingen er klar, laster de druene bak på noen pickuper og kjører over fjellet til vingården som ligger i Bekaadalen. Nesten fremme stanser de bilene ved en av sine andre vinmarker.

– For 15 år siden var det fullt av marihuanaplanter her. Ingen dyrket vin, bare hasj, forteller Eddie Chami.

Bekaadalen er mer kjent for sin cannabis enn for sin vin. Under borgerkrigen, da vinhøsten ble desimert og lovløsheten spredte seg, blomstret narkotikahandelen.

Mange lever fremdeles av cannabis i dag. Fra en av Couvent Rouges store vinduer ser man en gård med flere lave hus. Det er der Libanons raskest voksende narkotikapamp bor.

– Cannabis gir rask avkastning, så det lokker mange, ikke minst når staten ikke bistår bønder og dyrkere. Men vi forsøker å innføre vin som et alternativ, sier Chami.

Statens fravær etterlater Libanons vindyrkere uten støtte, til forskjell fra Europa der produsentene får store subsidier. Samtidig, sier Farah Berrou, gir Libanons åpne samfunnsklima muligheter til å prøve nye ting.

– Det som er bra, er at du har sjansen til å skape din egen identitet, å eksperimentere som du vil.

Bortskjemt med god vin

Libanesisk vin har aldri vært stor på hjemmebane. Chateau Musar er smått legendarisk i utlandet, men relativt ukjent hjemme.

– Ta hvilken lokal flaske som helst som selges i en lokal butikk, så er den av veldig bra kvalitet, men folk tenker ikke på det. Vi er bortskjemte, sier Karam.

Libanon har i dag rundt 55 vingårder og produserer 8–10 millioner flasker i året, noe som er en brøkdel av det kjemper som Frankrike og Italia produserer, med henholdsvis fem og seks milliarder flasker i året. Den sammenligningen er imidlertid urettferdig på grunn av Europas subsidier. Libanon har dessuten et mye mindre areal.

Men det som er sikkert, er at landet langt fra har nådd sitt potensial. Nabolandet Israel – som Libanon offisielt er i konflikt med – hadde for ti år siden nesten samme vinproduksjon som Libanon, men eksporterer i dag mer enn det dobbelte. Den økonomiske krisen rammer vinindustrien hardt. Visst dyrkes druene lokalt, men alt fra flasker til korker og etiketter importeres. Prisene på strøm og bensin har også skutt i været.

– Småprodusentene kjenner på det i størst grad. De har ikke samme spillerom og mulighet til å absorbere nye kostnader som de store, sier Farah Berrou.

Mont d’Almaz har ikke solgt noen flasker denne sesongen unntatt til venner. Det går helt enkelt ikke an å prise vinen på en måte som dekker utgiftene.

Michael Karam er likevel ikke helt pessimistisk. Han tror på vinindustriens iboende kraft og på de libanesiske vinbøndene.

– De er det perfekte eksempelet på visjonære og entreprenører. De gjør i dag det fønikerne gjorde for tusenvis av år siden, gir seg ut i verden når det går trått der hjemme, sier han.