Da nyheten kom om at Bashar al-Assad hadde rømt landet 8. desember i fjor, strømmet syrere verden over ut i gatene for å feire. I over 50 år hadde de levd under Assad-regimets tyranni, men på bare noen uker hadde en opprørsallianse ledet av islamistgruppen Hayat Tahrir al-Sham (HTS) klart å styrte regimet.

Euforien var imidlertid fryktblandet, særlig for etniske og religiøse minoriteter. Ville de få en plass i det nye regimet? Og ville HTS, med sin fortid som Al-Qaida-alliert, respektere deres rettigheter?

I Nordøst-Syria var bekymringen ekstra stor. Her har kurdiske styrker, gjennom koalisjonen Syrian Democratic Forces (SDF), hatt kontrollen i over ti år. Og samtidig som HTS rykket frem, ble området angrepet av opprørsalliansen Syrian National Army (SNA), med luftstøtte fra Tyrkia. Siden har kampene rast.

Den kurdiske journalisten Khabat Abbas besøkte nylig Kobani, kun en time unna de hardeste kampene. Over telefon beskriver hun frykten folk lever med: – De er svært redde for at SNA skal nå Kobani. Og de frykter de tyrkiske krigsflyene, som alltid er over hodet på dem.

Samtidig pågår en dialog mellom HTS og SDF. Spørsmålet er hva som vil skje med de kurdiske områdene og hvordan kurderne kan bli en del av det nye Syria. Hilde Henriksen Waage, seniorforsker ved Prio og professor i historie ved Universitetet i Oslo, ser ingen enkel løsning.   

– HTS må ha med seg kurderne i sitt nasjonale samlingsprosjekt. Det er mildt sagt vanskelig.

Kurdisk Nordøst-Syria Kurdiskkontrollert territorium er markert med grønt, mens tilstedeværelsen av tyrkiskstøttede grupper er markert med rødt.

En enklave i nord

For å forstå dagens situasjon må vi tilbake til den arabiske våren i 2011, påpeker Waage. Mens noen land fikk regimeskifter og reformer, utviklet opprøret mot Assad seg til en blodig borgerkrig. Og da Assad måtte hente forsterkninger fra Nordøst-Syria, oppsto det et maktvakuum.

– Det utnyttet de syriske kurderne til å iverksette sin drøm om et sammenhengende kurdisk område, sier Waage.

I juli 2012 erklærte de dermed tre områder – Kobani, Amuda og Afrin – som selvstyrte. Regimestyrkene trakk seg uten større motstand, og den kurdiske militsen YPG, nå en del av SDF, tok kontrollen. Siden har de utvidet styret og kontrollerer i dag en tredjedel av Syria. De har holdt valg, opprettet folkeforsamlinger og skrevet en grunnlov med demokrati, likestilling og miljømessig bærekraft som kjerneprinsipper.

Kurdernes selvstyre var også et forsvar mot IS, som i 2012 var på fremmarsj. Med egne militære styrker ble kurderne en nyttig alliert for Vesten i kampen mot IS.

– De var fotsoldatene til USA og deres allierte, forklarer Waage.

Men samtidig som kurderne kjempet mot IS, ble de angrepet av Tyrkia, som anser YPG som en gren av PKK – en gruppe som har kjempet mot Tyrkia i over 40 år. Mens mange kurdere ser PKK som en frigjøringsbevegelse, er gruppen terrorstemplet av Tyrkia og flere vestlige land. Siden 2016 har Tyrkia derfor gjennomført flere offensiver mot Nordøst-Syria og kontroller i dag et over 120 kilometer langt grenseområde sammen med opprørsalliansen SNA, hvor målet også er å returnere syriske flyktninger.

Kampen om ressursene

Dette bakteppet forklarer hvorfor Tyrkia nå er så involvert i forhandlingene om det nye Syria og i kampene nordøst i landet. Det forklarer også hvorfor kurderne nøler med å legge ned våpnene og innlemmes i en samlet syrisk hær, slik HTS krever.

– De skjønner at dette vil være veldig farlig, understreker Waage.

Ifølge Syrian Observatory for Human Rights har over 400 mennesker mistet livet i kampene mellom SDF og SNA rundt den såkalte Tishrin-demningen, inkludert 36 sivile. Over 25 000 er drevet på flukt, ifølge Unicef. Human Rights Watch mener angrepene fra SNA kan utgjøre krigsforbrytelser og har bedt Tyrkia etterforske dem.

På spørsmål om de kurdiske styrkene vil legge ned våpnene på dette tidspunktet, svarer den kurdiske journalisten Abbas «aldri i livet». Tvert imot har flere sluttet seg til forsvaret av de kurdiske områdene, mens sivile har reist til Tishrin-demningen for å protestere mot Tyrkia og SNAs angrep.

At kampene pågår her, er ingen tilfeldighet, påpeker Waage. Demningen er avgjørende for energiforsyningen i Nordøst-Syria og driver i tillegg pumpestasjoner for drikkevann.

– De som har kontroll over vann og strøm, har enorm makt over utviklingen i Syria. Tyrkia vil ha den kontrollen, og kurderne kjemper for å beholde den, sier Waage.

Demningen har imidlertid vært ute av drift siden 10. desember, da den ble skadet i angrepene. Dermed står Kobani nå uten både drikkevann og elektrisitet, forteller Abbas.

Kan kurderne stole på USA?

Også HTS ønsker kontroll over kurdernes områder, som huser Syrias største oljeressurser. Men forhandlingene mellom HTS og SDF har foreløpig ikke gitt avkastning. SDF krever å bli en egen gren innenfor militæret, noe forsvarsministeren i HTS har avvist. I januar sa han at døren til forhandlinger står åpen, men utelukket ikke bruk av makt om nødvendig. Ifølge Waage vil HTS nødig gå til kamp mot kurderne.

– Det vil være direkte ødeleggende for deres samlingsprosjekt, sier hun.

Samtidig er HTS alliert med SNA, og de må også opprettholde et godt forhold til Tyrkia. Derfor kan de ikke helt ta avstand fra angrepene Tyrkia og SNA nå utfører, forklarer Waage.

En faktor som kan påvirke spillet, er USA, kurd-ernes nærmeste allierte. Men også USA er avhengig av et godt forhold til Nato-vennen Tyrkia, og støtten til SDF har tidligere slått sprekker i forholdet. Utenriksminister Marco Rubio har likevel signalisert at USA vil opprettholde støtten. «En av grunnene til at vi var i stand til å nedkjempe IS, var at kurderne var villige til å huse dem i fengsler, til stor personlig fare for dem», sa Donald Trumps ferske minister i Senatet i januar.

Waage påpeker at Trump likevel kan ha andre prioriteringer. Kurderne stoler uansett ikke på USA, ifølge Abbas: De har ikke glemt at Trump var mannen som trakk amerikanske styrker ut av Syria i 2019 og åpnet for nok en tyrkisk invasjon.

En alliert i sør og fredsforhandlinger i nord

Håpet for kurderne kan imidlertid ligge et annet sted, ifølge Waage. Etter Assads fall har PYD, den politiske grenen av YPG, strukket ut en «strategisk hånd» til Israel, Syrias sørlige nabo, skriver avisen Haaretz.

Israels utenriksminister Gideon Saar sa allerede i november at kurderne er «ofre for undertrykkelse» fra Iran og Tyrkia, og at Israel måtte styrke båndene til dem. Haaretz påpeker at Israels status i dagens Midtøsten og deres forhold til USA gjør dem til en verdifull partner for kurderne.

Ifølge Waage er ikke dette en ny allianse. Etter opprettelsen av Israel i 1948 hadde landet behov for ikke-arabiske venner og vendte seg derfor til kurderne, som i årevis var blitt undertrykt av arabiske land.

– «Min fiendes fiende er min venn» er et utbredt prinsipp i Midtøsten. Og for kurderne, som har hatt Iran, Irak, Tyrkia og Syria som fiender, vil en allianse med Israel være veldig smart, sier Waage.

Haaretz skriver imidlertid også at Israel nøler med å utfordre Tyrkia, som ser enhver støtte til kurdiske motstandsgrupper som en trussel. Tyrkia blir dermed den største jokeren i spillet om Syria, mener Waage. Et viktig element kan dermed bli samtalene mellom Tyrkia og PKKs fengslede leder Abdullah Öcalan, som startet i oktober.

I slutten av februar ba Öcalan PKK om å legge ned våpnene, noe som trolig vil påvirke hvordan Tyrkia forholder seg til de syriske kurderne. Sistnevnte følger derfor nøye med på samtalene, forteller Abbas. Hun mener samtidig det er paradoksalt at Tyrkia holder fredssamtaler med kurderne hjemme, samtidig som de angriper kurderne i Syria.

– Tyrkia vil ikke klare å skille det kurdiske spørsmålet i Syria fra det i Tyrkia, mener hun.

Håpet om en kurdisk allianse

Et mulig lyspunkt for kurderne i Syria er de pågående samtalene med kurderne i Irak. Lenge har splittelsen vært stor mellom den kurdiske regjeringen i Irak (KRG), frem til 2017 ledet av Masoud Barzani, og de kurdiske selvstyremyndighetene i Syria, med Mazloum Abdi som leder. Dette skyldtes SDFs bånd til PKK, som kjemper mot Tyrkia, en viktig alliert for KRG.

Men med den nye situasjonen i Syria har Barzani likevel kommet på banen. I januar møttes han og Abdi for første gang i et forsøk på å skape samhold. Ifølge nyhetsbyrået Al Monitor kan et slikt samarbeid bidra til å avverge en tyrkisk offensiv i Syria og samtidig styrke den tyrkiske regjeringens forsøk på å skape fred med PKK.   

– Barzani forstår at hvis Rojava [syrisk Kurdistan] taper, vil de få islamister som naboer. Det er en stor risiko, sier Abbas.

Hun påpeker at jihadist-bakgrunnen til HTS også gjør kurderne nølende i møte med gruppen.

– Vi er det totalt motsatte av hverandre, sier hun og viser til at mens kurderne har prioritert kvinners og minoriteters rettigheter, har HTS styrt Idlib gjennom sharialover siden 2017. Ifølge Abbas vil løsningen for kurderne i Syria avhenge av internasjonale aktører. At Nordøst-Syria sitter på viktige kort – både IS-fanger og naturressurser – gir henne håp. Waage er usikker på hvordan en løsning vil se ut, men én ting er hun sikker på:

– Hvis HTS skal lykkes med sitt statsbyggingsprosjekt, må de klare å innlemme alle minoritetene – også kurderne.

Endringslogg: Saken er oppdatert med at PKK-leder Abdullah Öcalan i slutten av februar oppfordret gruppen til legge ned våpnene.