Israels kraftige militære svar på Hamas' massakre 7. oktober har ført til massive demonstrasjoner over hele verden. Midt i den pågående krigen i Gaza er Israel igjen i mange vestlige miljøer blitt fremstilt som en undertrykkende kolonimakt. Slagordet «Palestine will be free, from the river to the sea» er blitt et utbredt kamprop i demonstrasjoner og på sosiale medier.

Men denne oppfatningen har lite å gjøre med virkeligheten på bakken. I motsetning til det Hamas og gruppens vestlige forsvarere tror, er Israels betydelige palestinske minoritet ikke ivrig etter å bli «avkolonisert». En undersøkelse utført av Israel Democracy Institute viste at andelen palestinske israelere som svarer bekreftende på spørsmål om de føler seg som «en del av staten Israel og dens problemer», hadde økt til 70 prosent i november 2023, opp fra 48 prosent i juni samme år.

Palestinsk avvisning av fredsforslag

Selv om Israel unektelig fremstår som en kolonimakt gjennom sin okkupasjon av Vestbredden, er det også viktig å merke seg at palestinernes pavlovske avvisning av Israels to fredsforslag tidligere i dette århundret fremskyndet slutten på den israelske fredsbevegelsen. Den avdøde lederen for Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO), Yasir Arafat, avviste det første forslaget (Clinton peace parameters) i 2000 – en beslutning som ble sterkt fordømt av den daværende saudiarabiske ambassadøren til USA, Bandar bin Sultan, som kalte det en «kriminell handling mot det palestinske folket».

Det andre forslaget ble lagt frem i 2008. Den daværende palestinske hovedforhandleren, nå avdøde Saeb Erekat, innrømmet at Israel «tilbød oss 100 prosent av landet» og en hovedstad i Øst-Jerusalem. Men han svarte: «Hvorfor skal vi skynde oss etter all urett som er gjort mot oss?» Dette var uttrykk for palestinernes rettferdige sinne, men var en tilsvarende feilvurdering.

Forenklet fortelling

Ved stadig å frasi seg moralsk ansvar har palestinerne utilsiktet bidratt til å styrke Israels fundamentalistiske, ytre høyreside. Det var dypt skuffende å se toneangivende palestinere – som jo er den israelske venstresidens naturlige partnere i fordømmelsen av okkupasjonen – kategorisk benekte at Hamas’ massakre den 7. oktober skjedde i det hele tatt. Et eksempel på dette er Hanan Ashrawi, som gikk så langt som å påstå at angrepet ble fabrikkert av Israels statsminister Benjamin Netanyahu og USAs president Joe Biden.

Israel er etter hvert blitt sett på som den ultimate koloniale undertrykker. Dermed har syndene knyttet til vestlig imperialisme blitt skjøvet i bakgrunnen. Selv Noam Chomsky, en skarp kritiker av Israels umoralske handlinger, har innrømmet at konflikten mellom israelere og palestinere har lite til felles med konfliktene i Algerie og Vietnam. Israelere er ikke pieds noirs, som hvite franske bosettere født i Algerie en gang ble kalt.

Likevel fortsetter mange fremtredende venstreorienterte kritikere å fremme denne forenklede fortellingen. For eksempel nekter filosofen Judith Butler ved University of California i Berkeley å begrense kritikken av Israel til fremferden i de okkuperte områdene og tar heller til orde for et system der man lever side om side fra Middelhavet til Jordan-elven («cohabitation»). Butler har fordømt Hamas’ «skremmende og avskyelige massakre», men har ikke tatt avstand fra sin tidligere karakterisering av Hamas og Hizbollah som progressive «sosiale bevegelser» som er «en del av en global venstreside». På samme måte har psykologiprofessor Lara Sheehi ved George Washington University forsøkt å begrunne Hamas’ handlinger ved å si at «vi må ta i betraktning hvor forferdelig frigjøring kan være».

I stedet for en direkte konflikt mellom kolonisator og kolonisert, ligner konflikten mellom israelere og palestinere mer på en hegeliansk tragedie der begge sider har legitime krav.

I motsetning til dette, har den slovenske filosofen Slavoj Zizek avvist en slik hul moralisme. Žižek har entydig fordømt Hamas’ terrorangrep og helt riktig identifisert den stilltiende alliansen mellom fundamentalister på begge sider som det virkelige problemet. Advarselen hans om at Israel kan bli fremstilt som den fremste undertrykkeren i vår tid, kan bli høyst reell. Men en slik karakterisering vil også være en grov forenkling og vil utilsiktet rettferdiggjøre regionens mest undertrykkende regimer. De 400 000 sivile som har mistet livet i krigen i Jemen – en krig mellom Irans stedfortredere og en allianse mellom Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater – ville også for alltid ha forblitt anonyme.

Hvis Israel virkelig var den «oppdiktede» og «kunstige» kolonistaten som staten ofte påstås å være, ville den ha kollapset for lenge siden. Selv nå opererer Hamas ut fra forestillingen om at Israel til slutt vil falle, akkurat som Kongeriket Jerusalem gjorde på 1100-tallet.

Denne konflikten har pågått i de okkuperte områdene i 55 år og innenfor Israels grenser i 75 år. Ingen kolonimakt i historien, uansett hvor mektig, har motstått en så langvarig kamp for nasjonal frigjøring. Generelt anses ikke en kolonial okkupasjon som så avgjørende for kolonimaktens overlevelse at den vil opprettholdes selv i møte med stadige opprør, økt internasjonal fordømmelse og en fiendtlig arabisk verden.

Utfordrende statsbygging

Men selv om man kan forsøke å forstå konflikten mellom israelere og palestinere med utgangspunkt i kolonialisme, forblir konteksten avgjørende. I sin bok «The Colonizer and The Colonized» fra 1957 støtter den fransk-tunisiske forfatteren Albert Memmi – en selverklært «arabisk jøde» – frigjøringen av koloniserte land. Hans bok «Decolonization and the Decolonized» fra 2006 gjenspeiler imidlertid en økt bekymring over «utbredt korrupsjon, tyranni, begrensning av intellektuell utfoldelse, vold mot kvinner, fremmedfiendtlighet og forfølgelse av minoriteter» som har preget den postkoloniale perioden.

Palestinske Edward Said delte disse bekymringene og beklaget transformasjonen av tidligere kolonistater til ettpartidiktaturer preget av grådige oligarkier og indre uro.

«Man kan allerede i Palestinas potensielle statsdannelse se hovedtrekkene ved det som kan virke som et slags ekteskap mellom Libanons kaos og Iraks tyranni», advarte han.

Videre virker kolonialismedebatten direkte inn på gjennomførbarheten av en tostatsløsning. I likhet med Memmi og Said er israelske beslutningstagere fullt klar over hvilken risiko som er knyttet til Palestinas vei mot uavhengighet. En utfordring er sviktende statsbygging. En annen er faren for at en radikal islamistisk gruppe skal komme til makten og inngå allianser med Israels regionale motstandere. Den pågående krigen viser hvor reelle disse bekymringene kan være – ikke minst med tanke på Irans strategi: å omringe Israel med tungt bevæpnede stedfortredende militære grupper i Gaza, Libanon, Syria og Jemen.

Legitime krav på begge sider

I stedet for en direkte konflikt mellom kolonisator og kolonisert, ligner konflikten mellom israelere og palestinere mer på en hegeliansk tragedie der begge sider har legitime krav.

I første omgang innebærer en avslutning på de forferdelige menneskelige og materielle ødeleggelsene i den pågående krigen at Netanyahus ekstreme regjering blir fjernet fra makten, og at man får kontroll over Hamas.

Men for å oppnå varig, stabil fred, må vi slutte å ta i bruk enkle analogier og innse kompleksiteten og mangfoldet i utfordringen som ligger foran oss.

Copyright: Project Syndicate. Oversatt av Marius Gustavson

Om artikkelforfatteren: Shlomo Ben-Ami er tidligere israelsk utenriksminister og er visepresident ved Toledo International Center for Peace og forfatter av «Prophets Without Honor: The 2000 Camp David Summit and the End of the Two-State Solution» (Oxford University Press, 2022).