Hvis vi for et øyeblikk klarer å skyve uhyrlighetene vi nå jevnlig bevitner i Gaza i bakgrunnen, og ser for oss muligheten for at de faktisk en dag vil ta slutt og det en dag vil bli fred, så åpner det seg et helt annet perspektiv.

Da må man naturligvis makte å se forbi de døde kroppene og sammenraste bygningene, og selve den menneskelige ondskapen, men stunden vil uansett måtte komme, og det er det en stor fordel å være forberedt på. Hvordan skal vi tenke og handle i denne situasjonen, hvis vi kan tillate oss
å ha «varig fred» som målsetning?

Det er dette den britiske moralfilosofen Jonathan Glover skriver om i boken «Israelis and Palestinians», der han går gjennom noen famlende forsøk på tilnærmelse som tross alt har funnet sted mellom de to partene, men også et par andre lignende konflikter som til slutt har funnet sin løsning etter lenge å ha sett like fastlåste ut som den i Midtøsten.

Voldens sykliske natur

Glovers metode er å identifisere voldens sykliske natur, der seierherrens tendens til å ydmyke sin motstander ofte sår et hevntankens frø som kan ligge latent i lang tid. En pågående konflikt, med høy eller lav temperatur, kan sementere rigide tros- og tankemønstre og et fiendskap som antar sin egen dynamikk.

Glover siterer George Orwell, som etter å ha deltatt i den spanske borgerkrigen skrev at «Det som gjorde inntrykk på meg da, og har gjort inntrykk på meg siden, er at beretninger om uhyrligheter er blitt trodd eller mistrodd kun på basis av politisk tilbøyelighet. Alle tror på fiendens uhyrligheter og betviler dem på egen side, uten noensinne å undersøke bevisene» (min oversettelse).

Også i Midtøsten er det slik, for parallelt med voldsutøvelsen foregår det en retorisk tvekamp der man nesten utelukkende snakker til sine egne. Begge sider bruker historien selektivt for å vise at de selv har retten på sin side, mens de like selektivt fremhever den andre sidens bestialske natur.

Frankrike mot Tyskland

Det beste eksempelet som Glover trekker frem, er den lange konflikten mellom Frankrike og Tyskland (Preussen). Den varte i 150 år, fra Napoleons tid og helt til slutten av den andre verdenskrig. Napoleon hærtok Berlin i 1807, og prøysserne marsjerte inn i Paris i 1871. Franskmennene ydmyket så tyskerne ved første verdenskrigs slutt, hvorpå Hitler tvang arvefienden til underkastelse i 1940.

«Det begynner ofte med sår», skriver Glover. «Tilbakeslag [‘backlash’] starter den neste runden med konflikt. Og nederlagets bitterhet varer lenger enn seierens begeistring» (min oversettelse).

Først i etterkrigstiden klarte de to naboene å bryte ut av denne onde sirkelen av ydmykelser og vold, men det var fordi de politiske lederne endelig innså at det var det overordnede imperativet. Dette vil forhåpentlig også en dag skje i konflikten mellom Israel og Palestina, når tiden en gang blir moden for det.

Ingen svar

Hvem startet egentlig konflikten, hvem oppfører seg mest barbarisk, og hvem har den mest skremmende og uforsonlige retorikken? Ofte finnes det ingen klare svar på disse spørsmålene. Men ordene til Abu Ala, den palestinske politikeren som var sentral i fremforhandlingen av Oslo-avtalen, virker rimelige:

«Erfaringen har lært oss at vår ukuelige for-nektelse av anerkjennelsen av Israels rett til
å eksistere, ikke vil gi oss den friheten vi streber etter. På en annen side har deres kontroll over oss ikke brakt dem hverken sikkerhet, samarbeid eller fredelig sameksistens» (min oversettelse).

Det ligger selvsagt konkrete materielle faktorer til grunn for den ekstremt fastlåste situasjonen i Midtøsten, som for eksempel eiendomsrett til jord og tilgang til vann, strøm og helsetjenester. Det skal heller ikke underslås at eksterne stater bidrar til at konflikten drar ut. Men det er en mulighet for at også slike forhold kan endre seg, uten at noen har ventet det.

Uforsonlighet som identitet

Når ytterpunktene forsterker seg, blir det stadig vanskeligere å finne grunnlag for kompromisser. Glover peker på at polarisering kan være selvforsterkende, fordi medlemmer av én gruppe kan bli gradvis mer villige til å godta falske trossystemer med fanatisk rigiditet dersom de er avskåret fra kontakt med motparten.

På denne måten blir antagonismen mot den andre og tanker om ydmykelse og hevn en del av gruppens historie, og dermed en integrert del av den individuelles identitet. Eksempler her er forestillinger i Vesten om palestinernes manglende demokratiske sinnelag og Hamas’ inkludering av konspirasjonsteorier i deres charter, i tillegg til at det florerer med grovt rasistisk ordbruk på begge sider.

Årsakene til dette kan være mange, som traumatiske opplevelser og tap av hus og hjem og familiemedlemmer, men Glovers poeng er at dette er den sikreste oppskriften på nye tilbakeslag som bare vil produsere mer syklisk vold.

Før eller senere må man samles rundt et bord til samtaler, ansikt til ansikt, med reell fred som mål.