Det store verkstedet til Damaskus' siste glassblåserfamilie er tomt og stille, kun opplyst av det svake, blålige lyset fra noen få oppladbare lamper. Eieren, Ahmad al Hallak, eller Abu Mahmoud som han kalles, sitter på en stol ved siden av den kalde ovnen.
For noen år siden var alt annerledes. Stedet var fullt av folk som fylte ovnen med glass og blåste vaser med lange metallrør. Ovnen, som Abu Mahmoud hadde bygget selv, var alltid i gang.
– Nå for tiden holder vi bare ovnen i gang i én eller to måneder, så slår vi den av for å vente på nye bestillinger, sier Mahmoud.
Mistet kunder under krigen Abu Mahmouds glassblåserverksted er ett av bare to som er igjen i Damaskus.
Han holder et lite teglass i hånden. Rundt ham i hyllene står det glass og karafler i blå, turkise og grønne nyanser.
Glassblåserkunsten, som er mer enn 2000 år gammel, har sine røtter ved kysten av dagens Syria og Libanon. Da Abu Mahmoud var gutt og lærte håndverket av bestefaren sin, fantes det rundt 15 verksteder her, like utenfor Damaskus' gamle bykjerne.
Overlevering Abu Mahmoud har lært bort glassblåsing til barnebarnet Nour.
| Fakta |
Damaskus’ håndverkstradisjoner> Damaskus er kjent for sine mange håndverkere. Mens Aleppo er Syrias kommersielle sentrum, har Damaskus historisk sett vært et senter for håndverk. > Listen over typiske håndverk er lang: Håndvevde tekstiler, for eksempel silkebrokade. Håndlagde instrumenter, spesielt oud-instrumentet med strenger. Treskårne dører og møbler. Små og store gjenstander i kobber. Kristne ikoner og islamsk kalligrafi. Mosaikker i perlemor og tre. > Flere håndlagde produkter bærer navnet Damaskus: Damaskus-rosen, som destilleres til parfymert rosevann; Damaskus-stål, et slitesterkt metall som historisk sett ble smidd til sverd og kniver; Damaskus-brokade, et fint vevd silkestoff som brukes til møbler og klær. > Flere år med krig og sanksjoner mot Syria har gått hardt utover landet. 90 prosent av syrerne lever nå i fattigdom, og mange millioner er drevet på flukt.
|
I dag er det bare hans og brorens virksomheter som er igjen.
– Vi holdt ut lenge, men i det siste har vi nesten ikke kunnet jobbe i det hele tatt, sier han.
Årene med krig og økonomiske sanksjoner har rammet Syrias håndverkere hardt. Damaskus, en av verdens eldste byer, har en lang håndverkshistorie. Mens steder som Beirut og Bagdad har mistet mye av sin ekspertise, har Damaskus holdt fast ved sine tradisjoner.
Men krigen i Syria, som begynte med fredelige demonstrasjoner i 2011, har endret alt. Mange håndverkere har forlatt landet, andre er blitt drept. Og de som ble igjen, har mistet kunder og jobbmuligheter.
Energimangel
I en smal gate i den gamle bydelen Bab Toma, som er oppkalt etter en av Damaskus' historiske porter, ligger et enkelt verksted. Det tilhører Abu Tony og faren hans, som lager ting av tre og mosaikk.
Tony har på seg en strikket genser – januar er en kald måned i Damaskus. Han åpner døren til et lite rom ved siden av verkstedet. Hyllene er fulle av esker og backgammonspill, alle med geometriske mønstre i tre og perlemor. Noen av dem ble laget av Tonys oldefar for 150 år siden.
– Oldefaren min jobbet til han var 100 år. Faren min, som er over 80 år, er fortsatt med meg i verkstedet, forteller Abu Tony.
Detaljrikdom Mosaikk, laget av tre og perlemor, er et av Damaskus' mest berømte håndverk. Abu Tony viser stolt frem et skrin han har laget.
Så slukkes lyset i huset hans. Lys kommer inn fra den åpne døren, men ellers er det mørkt. Syria har hatt langvarige strømbrudd de siste årene, og nå er det strøm bare et par timer om dagen. Og selv om mye av arbeidet gjøres for hånd, krever noe av det maskiner.
Smått Bitte små biter av perlemor plasseres i geometriske mønstre som stjerner og trekanter. Abu Tony er fjerde generasjon syrer som lager skrin, backgammon-spill og andre mosaikk-gjenstander.
Holder tradisjoner i hevd
Et steinkast unna ligger et fire hundre år gammelt bakeri som drives av tre eldre brødre. De baker qurban, et søtt, mykt brød smaksatt med rosevann, som deles ut i kirken under nattverden.
– Mange kjøper brød hos oss og spiser det hjemme også. Det er en del av tradisjonen i nabolaget, sier Sami Salameh, den yngste broren, og legger ved inn i ovnen.
Brødrene har gått tilbake til å fyre med ved. Fyringsolje, som er mye mer effektivt, har vært dyrt og er blitt rasjonert.
Kvalitetsstemplet Samer Salameh, den eldste av tre brødre, baker nattverdsbrødet qurban i et 400 år gammelt bakeri i bydelen Bab Toma. Brødet stemples med over 100 år gamle, håndlagde stempler. Alle foto: Jenny Gustafsson
Yassin Yasser, én av tre brødre som lager vatterte puter og tepper med gamle teknikker, sier at arbeidet som tidligere kunne gjøres på en dag, nå tar mer enn en uke. Dagene går med til å vente på strøm til maskinen som puffer opp bomullen som stappes inn i de myke putene.
Håndfast Når Yassin Yasser ikke har strøm, slår han bomullen til putene og teppene sine for hånd.
Yasser sitter i det lille verkstedet sitt i nærheten av Damaskus' historiske marked, Souk el Hamidiye, som ble bygget på 1700-tallet. I dag selges det alt fra parfyme til kobberhåndverk og tepper fra hele regionen. Markedsgatene har håndmalte skilt og tunge tredører.
– Det som i andre land har havnet på museum, har vi rundt oss hver dag, sier Soliman Alqusy.
Han er en ung kunstner fra gruppen Sandouk al Hakaya, som har laget håndtrykte tekstiler og dekorasjoner siden 2017. De holder til i et gammelt tre-etasjes hus, der hvert rom er gjort om til et verksted.
I dag trykker han med silketrykk og dekorerer med håndskårne stempler.
– Rammen vi bruker til silketrykk, kommer fra en gammel dør. Vi har ikke noe annet valg enn å gjenbruke ting, sier Sona Mallak, også hun fra Sandouk al Hakaya.
Sammen skaper de nye design basert på Syrias kulturarv og tradisjoner. I fjor samlet de folkeeventyr fra bestemødre og oldemødre over hele landet og illustrerte dem med håndtrykte plakater.
– Vi tar ting fra historien vår og skaper noe nytt, sier Sona Mallak.
Håndtrykket Sona Mallak og de andre fra håndverkergruppen Sandouk al Hakaya bruker mytologi og legender fra Syrias historie i sine tekstildesign.
Det vanskeligste de siste årene har vært å få tak i materialer. Syria har vært underlagt internasjonale sanksjoner siden 2011, noe som har hindret varer i å komme inn og ut av landet. Sandouk al Hakaya har i stedet hentet farger og tekstiler fra Libanon. Men grensene deres ble stengt for syrere for noen år siden.
– Jeg forstår ikke hvordan vi har kunnet fortsette. Det har vært mørke år, sier Mallak.
Fattigdommen i Syria har økt til 90 prosent de siste årene. Mange har lønninger som tilsvarer mindre enn 300 kroner i måneden. Og nesten halvparten av befolkningen på 23 millioner er drevet på flukt, enten internt i landet eller til utlandet.
– Mange håndverkere er enten blitt drept eller har flyktet. Byen Ghouta hadde mange dyktige kobbersmeder, men alle verkstedene deres er ødelagt, sier Jollnar Hamdan, også han fra Sandouk al Hakaya.
Preget av borgerkrigen
Abu Tony gjorde det motsatte og kom tilbake til Syria for fem år siden, etter å ha bodd i USA, for å være i nærheten av sin aldrende far. Han kom hjem til et annerledes Damaskus.
– Før hadde vi mange turister som kjøpte mosaikkene våre, nå kommer det ingen, sier han.
Stolt tradisjon Abu Tony er fjerde generasjon syrer som lager skrin, backgammon-spill og andre mosaikk-gjenstander.
Besøkende fra hele verden, spesielt fra naboland som Jordan og Libanon, var viktige kunder for håndverkerne i Damaskus. Men turismen stoppet helt opp med krigen. Og sanksjonene har gjort det nesten umulig å sende produkter til kjøpere i utlandet.
Glassblåser Abu Mahmoud mistet en viktig kunde i Frankrike, først fordi han ikke kunne produsere alt glasset som var bestilt, deretter fordi han ikke kunne sende forsendelsen.
Nå slår han ut med hendene. Han vil ikke gi opp håpet, men har vanskelig for å se at virksomheten hans skal kunne hente seg inn igjen.
– Vi håper på det beste, det er alt vi kan gjøre, sier han.
Så dukker det opp en mann ved døren til verkstedet og spør hvor han kan levere knust glass. Mahmoud svarer at han ikke tar imot noe som helst, at han ikke engang tenner ovnen.
Men mannen insisterer, så han nikker og ber barnebarnet Nour om å hjelpe til med glasset.
Nour har lært glassblåsing av bestefaren. Han er usikker på om han kommer til å ta over verkstedet fra bestefaren, det har vært så mange vanskeligheter. Men han har veldig lyst.