Mexico. «Vi føler et liv ikke er verdt noe lenger», sier studenten Gerardo Torres. Han var 19 år første gang politiet arresterte ham under en skoledemonstrasjon. De sparket og slo ham så hardt at kneet knuste. Gerardo forteller at politiet skjøt med skarpe skudd mot elevene, og rett foran ham falt kameraten Gabriel til bakken. Han døde på stedet, skutt gjennom halsen. Da politiet senere fant skuddhylstre i Gerardos lommer, mishandlet de ham på det groveste for at han skulle påta seg skylden for drapet. Han ble bakbundet, kledd naken, slått, og politiet presset drapsvåpenet inn i hånden hans for å sette fingeravtrykkene på kolben.

«Jeg hadde plukket opp hylstrene fra bakken under demonstrasjonen. Jeg tenkte at ingen ville tro at politiet hadde skutt på oss hvis jeg ikke samlet bevis, så jeg fylte lommene mine med skuddhylstre», forteller han.

Gerardo sitter foran oss med kviser og tannregulering. Blikket flakker og beina rister. Det har gått tre år siden han ble torturert. På høyre hånd er fingeren bandasjert, to ledd mangler. Han har vært ute og demonstrert igjen, denne gangen ble han skutt av politiet i hånden med en tåregasspatron.

Gerardos historie er ikke unik. Mexico er et av landene i verden hvor tortur er mest utbredt. Meksikanske myndigheter fører ingen oversikt over omfanget, og myndighetene gjør heller ikke noe forsøk på å skaffe slik oversikt. Tall fra Amnesty viser at torturen i Mexico er blitt seksdoblet de siste ti årene. FNs nyeste rapport forteller at nærmere 60 prosent av varetektsfengslede de har snakket med, rapporterer at de er blitt utsatt for tortur.

Tallet er sannsynligvis langt høyere; i frykt for represalier tør mange ikke å fortelle om hva de er blitt utsatt for. Mange vet heller ikke alltid at grov vold fra politiet er ulovlig. I en egen varetektsinstitusjon kalt «arraigo», der mistenkte for organisert kriminalitet blir tatt inn, sier alle FN har intervjuet at de er blitt torturert.

Mexico har, som de fleste land, ratifisert internasjonale konvensjoner som forbyr tortur, blant annet FNs torturkonvensjon. De har også egne lover, riktignok mangelfulle, som forbyr tortur. For eksempel har ikke Mexico forbud mot vold fra politiet før man blir innbrakt i varetekt, for eksempel under pågripelse. Derfor er det heller ikke noe krav om å etterforske skyting og mishandling under en demonstrasjon, slik som Gerardo og kameratene hans ble utsatt for. Gerardo har heller ingenting å vinne på å klage på torturen han ble utsatt for i varetekt, for i hans hjemstat Guerrero, har de ikke engang innført eget torturforbud i sine lover.

Som torturoffer kan du heller ikke forvente mye; FN rapporterer at det knapt finnes noen tilfeller hvor meksikanske myndigheter har gitt torturofre kompensasjon, eller behandlet fysiske eller psykiske skader.

Bare fantasien begrenser. På et lite kontor i Mexico by møter vi legen Javier Enrique Sam, han leder organisasjonen CCTI (Colectivo contra la tortura y la impunidad). De arbeider med fysisk og psykisk rehabilitering av torturofre, i tillegg til juridisk bistand til ofre som vil forfølge sine klager på tortur. Her jobber to leger, en psykolog og en advokat. Organisasjonen mottar 100 000 kroner i støtte fra det norske utenriksdepartementet. De forteller om et arbeid i motbakke. Ifølge FN er bare tre politifolk blitt dømt for tortur siden 2005. Straffen blir karakterisert som minimal.

«Tortur er satt i system for å presse frem tilståelser», sier Sam. «Politiet bruker sjelden andre metoder i etterforskningen, det er lite kompetanse i politiet om vanlige etterforskningsmetoder. Når noen blir fengslet og saken avsluttes, viser myndighetene at de gjør noe med det høye kriminalitetsnivået. Om de har tatt rett person, er mindre viktig.»

Han fortsetter: «Slag og spark er de vanligste metodene, men bare fantasien setter grenser: strøm mot kjønnsorganer, kvelning med plastpose, simulert drukning og mineralvann blandet med chili helt gjennom nesen.»

«Både kvinner og menn utsettes også for seksuell tortur, men det er få vitneutsagn, spesielt fra menn, de vil ikke fortelle», legger psykologen Edith Escareño til. Voldtekter og vaginal og anal penetrering med gjenstander er ikke uvanlig.

Psykologen forteller at mange sliter med traumer, men at få er villig til å gå i behandling.

«De vil helst bare glemme. Mange føler på skyld og skam, og mange forstår ikke at det er tortur de er blitt utsatt for. De aksepterer volden fra staten. Det påvirker hele familier, ikke bare dem som er rammet. Bruken av tortur skaper mye frykt», sier hun. Det er sårbare grupper som fattige menn, urfolk og ulovlige migranter som er mest utsatt for tortur. Det forsterker den diskrimineringen og stigmatiseringen disse gruppene allerede er utsatt for.

Kontrollert eller ikke. FN og Amnesty International viser i ferske rapporter at det er økende systematiske overgrep mot befolkningen i Mexico. FNs spesialrapportør for tortur hevder bruk av tortur i Mexico nå er blitt normalisert og noe befolkningen nærmest forventer å bli utsatt for i møtet med politiet og militæret.

«Men myndighetene ignorerer rapporten og har ikke fulgt opp noen av anbefalingene», sier Sam fortvilet.

1. april i år uttalte meksikanske myndigheter til CNN at rapporten ikke stemmer overens med virkeligheten, og at den fremmer et negativt bilde av landet. De kaller FNs rapport «uprofesjonell og lite etisk». Det overrasker ikke aktivistene i CCTI.

Amnesty mener torturen er ute av kontroll, de har titulert sin rapport på samme måte, «Out of control». Ifølge Amnesty International har myndighetene brydd seg lite om omfanget av tortur, og de mener det utilstrekkelige juridiske apparatet og straffefri-heten er det største problemet.

Dette er Javier Sam og kollegene helt uenig i.

«Ute av kontroll? Absolutt ikke, torturen her er fullstendig kontrollert. Tortur er bevisst satt i system for å skape frykt, det er del av et stort undertrykkelsesapparat. Målet er kontroll, og en befolkning i frykt er lett å kontrollere», sier Sam.

«Ute av kontroll? Absolutt ikke, torturen her er fullstendig kontrollert. Tortur er bevisst satt i system for å skape frykt, det er del av et stort undertrykkelsesapparat. Målet er kontroll, og en befolkning i frykt er lett å kontrollere.»

Han forteller at myndighetenes bruk av vold mot egen befolkning ikke er ny. På 1960-, 70- og 80-tallet benyttet sikkerhetsstyrker tortur systematisk for å kontrollere politisk opposisjon i den såkalte «dirty war». I dag begrunner myndighetene den harde linjen – kalt mano dura – med at det er nødvendig i kampen mot organisert kriminalitet, spesielt narkokartellene.

Tortur mot folkelig motstand. Men CCTI mener det er løgn at myndighetenes voldsbruk handler om kampen mot kriminalitet og narkotika.

«Staten bruker tortur for å undertrykke folks motstand mot en stat de ikke er fornøyd med. Slik kan de sikre sine egne politiske og økonomiske interesser», sier Sam overbevist.

Det er mange eksempler på voldelig behandling av protestanter. 24. februar i år slo politiet ned på en lærerdemonstrasjon hvor de marsjerte fredelig for høyere lønn. En pensjonert lærer ble slått i hodet av politiet til han døde. Bildene av den gamle mannen med stokk, blødende fra hodet, gikk verden rundt. Læreren Mario Santiago var til stede og ble slått i ansiktet. Vi møter ham hjemme i huset hans, hvor han har oppholdt seg siden. Han har ikke klart å gå tilbake på jobb.

«Når jeg tok hånden til ansiktet, kjente jeg at kinn og kjeveben var løsnet», forteller han. Han tilbrakte flere uker på sykehuset etter operasjonen og kan ennå ikke spise fast føde, to måneder etter hendelsen. Han sier mange lærere er blitt redde for å protestere etter det som skjedde: «Myndighetenes strategi er ofte vellykket», konkluderer Sam fra CCTI.

I en annen landsby, rundt en time unna, erfarer også bonden Julian Blanco hva det vil si å heve stemmen. Don Julian er aktiv i en lokal organisasjon som i 11 år har kjempet mot et damprosjekt som vil legge 47 landsbyer under vann og tvangsflytte 25 000 mennesker. Her driver han en gård og dyrker mais, hibiskus, gresskar og tomater. Griser og høner har de også. En februarnatt i 2014 ble huset omringet av en tropp med tungt utrustede soldater.

«De slo meg ned med våpnene sine og siktet mot familien min. De trengte seg inn, tok bilder av oss og stjal det vi hadde av verdisaker», forteller den eldre mannen. Siden har militæret kommet tilbake åtte ganger. Julian har ført opp datoer på en papirlapp.

«En gang kom en gruppe menn med hetter på hodet. Da begynte jeg virkelig å frykte for livet mitt. Jeg vet jo om alle de som ’forsvinner’ her i Mexico.»

«Jeg ble bare mishandlet fysisk den første gangen. Men en gang kom en gruppe menn med hetter på hodet. Da begynte jeg virkelig å frykte for livet mitt. Jeg vet jo om alle de som ’forsvinner’ her i Mexico. De sa ikke mye, men jeg forstår jo at de vil skremme meg vekk fra å engasjere meg mot damutbyggingen.»

Nå lever Julian i konstant frykt for å bli bortført, og for at noe skal skje med familien hans.

«Ingen tør å besøke oss lenger. Kona mi, Tereza er blitt veldig tynn, og vi sover ikke så mye om nettene.»

Vi spør om han føler seg tvunget til å gi opp kampen. Don Julian ser i bakken og tar en pause, før han sier:

«Det er vanskelig … jeg vet at hvis jeg gir opp, slipper vi å være redde mer. Men jeg kan ikke, dette er hjemmet vårt, vi lever av jorden her og har ikke noe annet sted å dra. Vi hører hjemme her.»

Vold avler vold. Vi er tilbake på lærerskolen hvor studenten Gerardo viser oss rundt. Skolen er offentlig og undervisningen er gratis, guttene som studerer her kommer alle fra fattige kår på landsbygda. Rundt 500 gutter bor og får undervisning her. Mange av skolene har venstreradikale miljøer som myndighetene ønsker å sette en stopper for, ifølge flere menneskerettighetsgrupper. Flere skoler har allerede måttet stenge.

I september 2014 ble 43 av Gerardos medstudenter fengslet av politiet da de skulle samle inn penger til skolen. De er nå forsvunnet og antatt drept. Politiet har selv innrømmet å ha overlevert dem til kriminelle gjenger. På søppelfyllingen hvor

de kriminelle organisasjonene påstår at de ha dumpet og brent likene, har man bare funnet benrester etter én av dem. Foreldrene og de andre studentene er fortvilte og krever svar.

Gerardo peker den ødelagte fingerstumpen mot et veggmaleri han laget første året han gikk på skolen. Det viser en jordklode som smelter. Men det er ikke klimaproblemer han er opptatt av nå lenger. Gerardo viser oss i stedet bilder av to av guttene som har forsvunnet, og som sannsynligvis er drept. Han kjente dem godt.

«Politiet bruker vold, tortur og forsvinninger for å skremme oss vekk», sier han, og forteller at mange av guttene har forlatt skolen i frykt. Men de som er igjen, er rasende.

«Vi blir banket opp og har slept våre drepte venner ut av demonstrasjoner. Alt fordi vi krever bedre skoler. Nå nekter vi å la oss undervise, vi dedikerer all tid til å finne ut av hva som har skjedd med kameratene våre. Vi gir oss ikke, og er villige til å bruke vold hvis nødvendig.»

«Jeg bryr meg ikke lenger om jeg dør i kampen.»

Skal vi tillate tortur?

Tenk deg at politiet har arrestert en person som sier han har plantet en bombe i et kontorbygg. Om to timer vil bomben gå av, og i bygningen er hundrevis av mennesker på jobb. Hva ville du sagt? spør Petter Eide.

KOMMENTAR / PETTER EIDE, rådgiver og skribent

Skulle politiet få lov til å banke ham opp, trekke negler og tenner ut på ham, sette strøm på testiklene hans, true med å drepe barna hans – ja, hva som helst for at han forteller hvor bomben er? Hvor moralsk og prinsippfast er du? Tenk deg at datteren din er i kontorbygget. Fortsatt i tvil om han bør tortureres til å fortelle?

Problemstillingen er realistisk: Tenk hvis politiet ved hjelp av tortur kunne stoppe terrorangrepet mot tvillingtårnene i New York i 2001, bombene i Bali, Madrid og London.

Scenariet kalles «tikkende bombe» og har utløst internasjonal debatt om hvorvidt tortur i noen tilfeller bør tillates hvis det potensielt kan redde mange menneskeliv. Og vi kan trekke det enda lenger – bør tortur tillates hvis det kan forhindre grov vold, kriminalitet og ekstrem utnytting av mennesker? Kast for eksempel et blikk på situasjonen i Middelhavet; hvis tortur av menneskehandlere kan forhindre at hundrevis av båtflyktninger drukner under overfarten til Europa, bør da tortur tillates? Eller Syrias president Assad som bomber sitt eget land til ruiner, og etterlater en humanitær krise verden ikke har sett siden nazistenes herjinger. Hvor langt skal vi gå for å stoppe ham? Hvis noen fikk tak i datteren hans – skulle vi tillate å sette henne på torturbenken hvis det kunne stoppe bombingen?

Bør tortur tillates hvis det kan forhindre grov vold, kriminalitet og ekstrem utnytting av mennesker?

Mange land benytter seg av en «tortur er nyttig» logikk. Tortur forsvares når den kan tjene en overordnet hensikt. Det handler ikke bare om å torturere for å stoppe tikkende bomber, men også å torturere for å kue befolkningen. Når kinesiske myndigheter torturerer opposisjonelle, sender de en effektiv beskjed om hva som er akseptabel adferd. Når myndighetene i Saudi-Arabia dømmer bloggeren Raif Badawi til 1000 piskeslag, forstår folk at kritikk av myndigheter og religion er farlig. Når myndighetene i Mexico bruker tortur mot nærmest alle som kommer i politiets klør, begrunnes dette med behov for å stoppe kriminalitet og narkotikatrafikk. I virkeligheten opplever folk en jernhæl som trykker ned og stagger et opprør mot korrupte allianser mellom politikere og næringsinteresser som skor seg på bekostning av folk flest.

Etter hvert ser vi at ideen om nødvendigheten av tortur har spilt over i populærkulturen. TV-serien «24» er fantastisk spennende, og vi blir lett revet med når sympatiske Jack Bauer redder verden. I seriens endimensjonale dramaturgi blir vi presentert for valget mellom å redde tusenvis av mennesker på bekostning av rettighetene til en skurk.

Slik presenteres grov tortur som nyttig, riktig, moralsk høyverdig og ikke minst heltemodig. Der torturistene i filmverdenen før var de stygge skurkene, er de nå kjekke vestlige menn. Ikke tvil på at folk blir påvirket av slike fremstillinger. I USA viser undersøkelser at ca. halvparten av befolkningen støtter tortur i visse tilfeller, og The Washington Post melder at TV har gjort folk mer positive til tortur.

Tortur er ikke bare krenkende, men også mot sin hensikt når statsledere begrunner tortur i det godes tjeneste. Etter 9/11 ble tortur, med president Bushs vitende, en del av våpenarsenalet til USA i «krigen mot terror». Formålet synes mange var edelt, nemlig å bruke tortur for å sikre informasjon for å forhindre nye terrorangrep. Senatsrapporten som dokumenterer CIAs tortur i denne perioden, viste derimot at de grove torturmetodene ikke ga resultater i form av verdifull informasjon. Ganske opplagt, uansett hvor smertefull, tortur kan like gjerne fremskaffe løgn, fordi folk vil som regel si hva som helst for å unngå ekstrem smerte. Med andre ord – å torturere et menneske til å fortelle hvor for eksempel en bombe er plassert, gir ingen sikkerhet for noen. I tillegg førte CIAs tortur sannsynligvis til ytterligere provokasjon av ekstrem islamisme og dermed mulig økt terrortrussel. Kampen mot tortur på verdensbasis ble også satt tiår tilbake da den amerikanske torturpraksisen ble kjent. Bildene fra Abu-Graib og Guantanamobukten var en gavepakke til undertrykkende regimer som nå lettere slapp unna kritikk mot egen tortur. Med andre ord – CIAs tortur for å forhindre terror ga ikke sikkerhet for noen, snarere tvert imot bidro den til å gjøre verden mer utrygg.

Selv om det i øyeblikkets desperasjon kan virke logisk og riktig å torturere noen få personer for å redde mange, er det avgjørende å se dette i et større perspektiv. Tortur virker som vold ellers; avler ny vold, både fordi vold blir normalisert som statens legitime virkemiddel, men også fordi det fremprovoserer hat. Den unge studenten Gerardo i Mexico sier tydelig at han ikke lenger bryr seg om han må dø i kampen mot egne myndigheter. Gerardo er villig til å ta til våpen mot undertrykking og vold. Frustrasjonen forhindrer ham fra å se hvordan dette synet bidrar til å legitimere mange hundre års tradisjon med voldsbruk – og på den måten gjør holdningene hans vondt verre.

Torturavsløringene i USA avslører hvor mye lidelse man er i stand til å påføre andre, men også hvordan et land tramper på sine verdier og prinsipper. Derfor skal tortur bekjempes fordi ingen har rett til å krenke et annet menneske, og ingen har uansett gjort seg fortjent til tortur. Men tortur må også bekjempes fordi uhyrligheten krenker viktige verdier. I stater som tillater tortur svekkes tilliten mellom staten og borgerne – frykt og kontroll avløser åpenhet og deltagelse. Grunnlaget for et trygt og stabilt samfunn forvitrer. For statsledere i diktaturer som ikke ønsker demokratiske verdier, er tortur derfor svært nyttig. Men for oss andre finnes det ikke noe heltemodig i å mishandle et menneske i troen på at det kan redde mange.

Det handler ikke bare om hva tortur gjør med torturofrene, men også hvordan tortur ødelegger for oss alle.   

Om artikkelforfatteren: Petter Eide er tidligere generalsekretær i Amnesty Norge og Norsk Folkehjelp, og skriver nå en debattbok om tortur, basert på reiser til en rekke land, der intervjuer med blant annet torturofre er ment å reise en debatt om politiske årsaker til tortur. Bokprosjektet er støttet av blant andre Fritt Ord, og kommer ut i 2016.