Generasjonskløftene

Slik det er fåfengt å skulle beskrive «en nasjons sjel», vil også det å dele opp tidens gang i epoker eller generasjoner alltid være en forenklingens kunst. Skjellsettende hendelser som for eksempel terrorangrepet 11. september 2001 – som medførte et paradigmeskifte av verdenshistorisk betydning – oppleves ikke nødvendigvis likt.

Og for den oppvoksende slekt kan kollektive forestillinger om forgangne tider fortone seg som kryptiske fraser som er vanskelig å relatere til.

Samtidig vil mange epokegjørende erfaringer prege generasjonen som opp-lever dem. Åpenbare eksempler er børskrakket i 1929, de to verdenskrigene, den kalde krigen og atom- og klimatruslene. Til tross for at det er temaer med stor uenighet og strid, så fungerer fremtredende samtaler om dem som nøkler til å forstå fortiden, men også samtiden.

Det følgende knippet av «generasjoner» har oppnådd leksikal status. Samtidig blir man aldri helt ferdig med å definere dem.

Den tapte generasjon / The Lost Generation

Ifølge Wikipedia betegner Den tapte generasjon dem som ble født i intervallet 1883–1900. Det som bandt dem sammen, var først og fremst opplevelsen av første verdenskrig (1914–18) i oppveksten og på vei mot voksen alder.

Til tross for denne krigens globale karakter så er det fortettede, kollektive minnet gjerne sentrert om kampene i Europas skyttergraver. Der inntraff det som anses som den moderne krigføringens gjennombrudd. Nye våpen førte til enorme tap av menneskeliv (uten tilsvarende militære gevinster av noen grad).

«Den tapte» refererer naturligvis til de enorme, konkrete materielle og individuelle kostnadene krigshandlingene førte med seg, men også til tap av fremtidshåp. Forståelse av fremskritt og retning for de overlevende ble krevende. En hel generasjon delte oppfatningen om at de ble frarøvet en meningsfull ungdomstid. Savnet av slektninger som hadde trukket i uniform, ble for mange en permanent tilstand.

Det lages fremdeles filmer om dette, sist i form av britiske Sam Mendes’ «1917» fra 2019. I umiddelbar ettertid av krigen var det imidlertid beretninger fra forfattere som tyske Erich Maria Remarque («Intet nytt fra Vestfronten», 1929) og de mange memoarbøkene – som britiske Vera Brittains «Testament of Youth» (1933) – som best beskriver forvirringen, savnet og tapet.

Samtidig bidro krigen til en dramatisk endring i selve fortellermåten i litteraturen. Den tradisjonelle realismen ble ikke lenger ansett som et adekvat verktøy til å beskrive de sjokkartede krigsopplevelsene. Resultatet var modernismens gjennombrudd, en retning som ofte søkte å finne dekkende beskrivelser av traumene som så mange gikk og bar på.

Selve termen The Lost Generation tillegges Gertrude Stein. Den toneangivende forfatteren siktet til miljøet hun var en del av i etterkrigs-tidens Paris, med amerikanske forfattere som Ernest Hemingway og F. Scott Fitzgerald.

Hemingway skrev om den store krigen i seg selv, mens Fitzgerald er mest kjent for romanen «The Great Gatsby» (1925), som avkler den amerikanske drømmen og de rikes dekadente livsstil, så fjernt fra krigens redsler. Denne «sivile» fremmedgjøringen preger mange av datidens største litterære verker.

Fremst av dem er kanskje Louis-Ferdinand Célines «En reise til nattens ende» (1932).

Den store generasjon / The Greatest Generation

Den store generasjon skal dekke dem som er født i årene 1901–1927. Denne generasjonen skulle bli preget av både det store krakket i 1929 og andre verdenskrig 1939–1945. Så til tross for at mange over tid skulle få oppleve en betydelig materiell fremgang (de første med biler, radio og telefoner), ble det ikke nødvendigvis en udelt lykkelig tid for alle.

Termen The Greatest Generation ble popularisert først i 1998, da den amerikanske journalisten Tom Brokaw utga en bok med samme navn. Tittelen viste utelukkende til amerikanere, og uttrykte en oppfatning av American Exceptionalism, som gjorde seg gjeldende for denne generasjonen, og som la uforholdsmessig stor vekt på USAs evner og ofre. USAs politiske og økonomiske dominans på verdensscenen i kjølvannet av andre verdenskrig, begynte å bli åpenbar.

Det samme kan man si om kulturen. Etterkrigstiden var Hollywoods gullalder, men verdiene var konservative, sentrert om patriotisme, familieliv og arbeidsetikk. Det var gryende kald krig og sterk antikommunisme i USA, med mccarthyismen som en klam hånd over den frie utfoldelsen i årene 1950–54. En som aldri ble truet av dette, var generasjonens største stjerne, John Wayne, som var passelig patriotisk både som cowboy og soldat.

Det var mer internasjonalt snitt over Humphrey Bogart i spionthrilleren «Casablanca» (1942) og Orson Welles i «Den tredje mann» (1949). Samtidig var musikken blitt en av de første arenaene der svarte og hvite fant sammen i felles forståelse, noe som senere skulle inspirere til politisk kamp.

Globalt sett er Japans økonomiske mirakel etter atombombene mot Hiroshima og Nagasaki kanskje vel så imponerende som USAs fremskritt, men dette fikk ikke tilsvarende avtrykk i populærkulturen.

For Sovjetunionens del ble denne generasjonen preget av enda større materielle og menneskelige tap, i kjølvannet av krigen og den katastrofale Stalin-tiden.

Den stille generasjon / The Silent Generation

Den stille generasjon omfatter dem som er født mellom 1928 og 1945, og termen ble lansert i Time Magazine allerede i 1951. På mange måter har den mye til felles med den foregående generasjonen: De fulgte reglene, jobbet innenfor systemet og protesterte aldri.

Sentralt for denne generasjonen var selvoppofrelse. De levde i moderasjon, reparerte alt og kastet aldri noe (og ikke få av dem er blitt overivrige hamstrere som eldre).

De var relativt unge da de fikk barn, men kalles likevel for «the lucky few» fordi deres kohort var relativt liten. For amerikanerne, med sine økende globale ambisjoner, var Koreakrigen en samlende opplevelse, mens den hjemlige striden i USA om borgerrettighetene skulle bli opprivende.

I Sovjetunionen hadde man sin egen generasjon, kalt «sekstierne», som entret voksentilværelsen i det relative tøværet under Nikita Khrusjtsjov (1953–64). «Sekstierne» i Sovjet var kritiske til regimets dogmer og kjempet for kulturell pluralisme og frihet i kunstneriske uttrykk. De var i praksis den siste intelligentsiaen som hadde noen innflytelse i landet før oppmykningen i forbindelse med Murens fall.

Tilsvarende i USA var det en kunstnerisk bevegelse i emning på denne tiden – the beat generation – som var i opposisjon til tidens konformitet. Filmer som «The Wild One» (1953), med Marlon Brando, og «Rebel Without a Cause», med James Dean (1955), pekte mot en ny tid med rock’n’roll og ungdomsopprør. Beat-forfattere som Allen Ginsberg («Howl»), Jack Kerouac («On the Road») og William S. Borroughs («Naked Lunch») var som «proto-hippier» å regne, og sterke skikkelser som Gloria Steinem, Muhammad Ali, Bob Dylan, Noam Chomsky og Andy Warhol utfordret datidens konsensus.

En annen bok som bidro til generasjonskløften som skulle komme, er Benjamin Spocks «Barnet – Sunn fornuft i barnestell og oppdragelse», som kom ut i 1946 (på norsk i 1952). Den amerikanske barnelegen ønsket å myke opp den arkaiske oppfattelsen om at barn skulle «ses, men ikke høres». Spock oppmuntret foreldre til å vise mer kjærlighet overfor sine barn og oppdra dem mer individuelt.

Han mente samtidig at foreldre også måtte ta hensyn til sine egne behov, og anbefalte derfor mødre å amme til faste tider – ikke av hensyn til barnet, men fordi plan og struktur ville frigjøre tid til andre gjøremål.

Spock ble senere anklaget av amerikanske myndigheter for å ha skapt en hel generasjon av ‘hippier’ og demoralisert amerikansk ungdom.

Babyboomerne / Sekstiåtterne

Av alle generasjonskløfter som beskrives her, er det den mellom Den stille generasjon og den etterfølgende – de såkalte babyboomerne, eller sekstiåtterne – som er den mest markante.

Med dem – altså den tallrike kohorten født mellom 1946 og 1964 – ble den moderne «motkulturen» født, sterkest gjennom de globale protestene mot USAs krig-føring i Vietnam, men også gjennom en rekke studentopprør verden over, med mer lokalt tilsnitt.

I Vest-Tyskland kom en ny generasjon med krav om et bedre oppgjør med deres foreldres involvering i nazi-styret. I både Tyskland (Frankfurter-skolen) og Frankrike (med eksistensialistene) ble det født filosofiske tanker som skulle påvirke samtiden i betydelig grad.

I Tsjekkoslovakia kom det i 1968 til et voldsomt opprør mot den sovjetiske okkupasjonsmakten, mens det i Mexico samme år fant sted en massakre der militære styrker tok livet av flere hundre unge. I Kina gikk det andre veien: Den tragiske kulturrevolusjonen og den radikale ettbarnspolitikken ble innført etter ordre fra øverste hold.

Mer enn noe annet var det hippie-bevegelsen som symboliserte dette opprøret, som hovedsakelig var en reaksjon på foreldrenes konformisme og lojalitet til myndighetene. Slikt sett var dette en politisk oppvåkning, som kan karakteriseres som fødselen til den moderne venstresiden, preget av blant annet feminisme, antirasisme og anti-imperialisme.

Dette bruddet med fortiden skulle også få enorme ringvirkninger for kulturlivet. På begge sider av Atlanteren skulle det finne sted omveltninger som forløste en inntil da uant mengde kreativitet, men som også avstedkom tragedier.

Fri sex, eksperimentering med psykedeliske stoffer og en smule politisk naivitet hørte også med, men da dette anarkistiske kaoset kom inn for landing på 1970-tallet, ble bevegelsens innebygde selvmotsigelser bedre synlige: Det ble lagt større vekt på selvrealisering (Tom Wolfe kalte dem «The ‘Me’ Generation»), noe som førte til sterkere individualisme, materialisme og høyere konsum. Jogging og aerobics var også i tiden – popularisert av størrelser som Grete Waitz og Jane Fonda.

Det er blitt sagt at ungdomskulturen slik vi kjenner den i dag, ble født med Bill Haley & His Comets låt «Rock Around the Clock» i 1954, og særlig dens inkludering i filmen «Blackboard Jungle» året etter. Men fra og med 1968 styrer ungdom mot helt nye arenaer. Sjelden før hadde verden sett en generasjon musikere med en lignende status som den Beatles, Rolling Stones og Bob Dylan oppnådde.

Den nye tidens skapelsestrang – en vilje til å se det meste med nye øyne – trengte i løpet av kort tid inn i hver krok av verden. Samtidig fikk opprøret gradvis noe mørkt over seg. Blant 1970-tallets beste filmer finner man Francis Ford Coppolas «Gudfaren I & II» (1972 og -74) og «Apokalypse nå!» (1979), Michael Ciminos «Hjortejegeren» (1978) og Martin Scorseses «Taxidriver» (1976). Desillusjonerte vietnamkrigere som vendte hjem, satte også sitt preg på USA. Vonde oppgjør ventet, og etter hvert skulle det utvikle seg et mer voldelig samfunn.

Også politikken var preget av voldshendelser: I 1970 ble fire anti-vietnamkrigsdemonstranter drept av politiet ved Kent State University i Ohio, før Watergate-skandalen skjøt fart fra 1972–74.

Richard Nixon

President Nixon ble også fotfulgt av Hunter S. Thompson, en av de mest markante skikkelsene innen New Journalism, en ny metode der skribentene lånte trekk fra fiksjonen. Det fortellende jeget kunne ta stor plass, samtidig som tredjepersoner kunne bli tillagt indre monologer. Og det ble lagt stor vekt på beskrivelser av betydningsfulle scener fremfor tradisjonell journalistisk fremstilling av fakta.

I Europa ble den idealistiske antiimperialismen kapret av venstreekstreme terrororganisasjoner som vesttyske RAF (som i 1977 myrdet arbeidsgiverlederen og den tidligere SS-offiseren Hanns Martin Schleyer) og italienske Brigate Rosse (som kidnappet og drepte Italias tidligere statsminister Aldo Moro i 1978). Men Europas bidrag til sekstiåtterne var også markant på det ideologiske planet: Begge de eksistensialistiske filosofene Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir identifiserte seg med ungdomsopprøret, og sistnevnte selvsagt også med feminismen.

I en rekke land – ikke minst i Norge – skulle mange tidligere hippier og radikale ungdomspolitikere med tiden utgjøre en ny generasjon samfunnsstøtter, som fremdeles krevde å bli sett på som opposisjonelle. Men med sine nye vaner var sekstiåtterne også med på å bane veien for våre dagers ville og grenseløse konsum. Slik sosiolog Nils-Fredrik Nielsen og filosof Espen Søbye beskriver det, drikker en sekstiåtter «vin fra sosialistiske kooperativer i Italia, ikke brennevin fra det multinasjonale privateide Bacardi-konsernet», for «mens foreldregenerasjonen hadde vært opptatt av de såkalte varige konsumgodene, var sekstiåtterne mer opptatt av de ikke-varige, og at de skulle være av høy kvalitet».

Generasjonen har måttet tåle en del kritikk i ettertiden, men din platesamling hadde vært betraktelig fattigere uten dem.

Generasjon X

De som tilhører Generasjon X, er født i årene 1965–1980. Opphavet til betegnelsen er omstridt: Selve ordsammensetningen ble først tatt i bruk av den ungarsk-amerikanske krigsfotografen Robert Capa allerede tidlig på 1950-tallet, altså lenge før generasjonen i det hele tatt var påtenkt.

Den vanligste referansen er til den kanadiske forfatteren Douglas Couplands roman «Generation X: Tales for an Accelerated Culture» fra 1991. (Han har noen ganger innrømmet, og andre ganger benektet, at han lånte begrepet fra Billy Idols 1970-tallsband Generation X, mens Idol selv sier han fikk det fra en bok om britiske ungdomsmiljøer fra 1964.)

Coupland er mest kjent for å ha popularisert termen «McJob», altså en lavstatusjobb som ikke krever noen kvalifikasjoner, og heller ikke gir noen sjanser til forfremmelse, og strengt tatt ikke betales godt nok til å opprettholde en rimelig god tilværelse.

Men X-en i generasjonsbegrepet står der for en grunn, for denne kohorten er sammensatt, og står for mange delvis motstridende ting. Det er i seg selv en treffende karakteristikk.

Om Generation X ikke selv var et av de aller ypperste punkbandene, så markerte punken samlet sett – med The Damned, Sex Pistols og The Clash i spissen – et skarpt brudd med hippienes musikk og «myke» ideologi. I tillegg sto de i sterk opposisjon til datidens konservative krefter i politikken (skjønt all politikk og alle autoriteter, er kanskje mer treffende).

Punkerne kalte seg selv gjerne «Blank Generation», og sang – illusjonsløst og sint, det var fremdeles kald krig og atomfrykt – om mangelen på fremtidshåp. Dette fulgte med inn i det påfølgende tiåret, med Thatchers og Reagans sosiale kutt og den gryende nyliberalismen.

1980-tallet kom med jappetid og mantraet greed is good, men om Generasjon X kan oppfattes som spesielt kynisk, er mer tvilsomt. Murens fall i 1989 skulle uansett bli en kollektiv omkalfatrende hendelse for dem, med et påfølgende blaff av optimisme som skulle vare til 11. september 2001. Nå var globalisering ordet på alles lepper, i og med at grenser falt og åpenheten skulle spre seg.

Et annet populærkulturelt fenomen som forbindes sterkt med denne tiden, er TV-serien «Friends», som ble lansert i 1994 og strakte seg til 2004. Den er blitt beskrevet som «selvopptatt og retningsløs», noe som i så fall skulle være beskrivende på hele tidens ånd. (I Norge blir denne generasjonen kalt ironigenerasjonen, og Erlend Loes «Naiv. Super.» var en liten, postmoderne roman som mange gikk og småhumret av.)

«Friends» («Venner for livet») var typisk slacker-humor, noe som henspiller på folk som skyr alt arbeid, eller alternativt styrer klar av alt som blir forventet av dem – jf. artisten Becks megahit «Loser» fra 1993.

I 1990 kom det til og med en film som het «Slacker» (Richard Linklater), tre år etter Bruce Robinsons svarte komedie «Withnail & I», som handler om to skuespillerspirer som roter seg inn i sine egne forestillinger om hvordan de skal unngå å tilpasse seg. (Såkalt «uavhengig film» sto for øvrig sterkt i perioden.)

Sannheten er vel heller at barna av denne generasjonen hadde litt andre forventninger til balansen mellom arbeid og fritid, og stilte større krav til å realisere seg selv også utenfor jobb.

Tanken om Generasjon X som kyniske, selvopptatte og late kan ikke slippes helt. For selv om mange vil mene beskrivelsen er mangelfull, så har disse karak-teristikkene, som vist, gitt inspirasjon til mange kulturelle uttrykk. Dette gjelder ikke bare populærkulturen, men også innen det som oppfattes som mer «seriøs» litteratur.

I USA er både Jay McInerneys «Bright Lights, Big City» (1984) og Brett Easton Ellis’ «American Psycho» (1991) å regne som klassikere, mens epokens zeitgeist fanges kanskje enda bedre i den «konservative marxisten» Michel Houellebecqs mange bøker om Frankrikes samtid.

Et nytt tilskudd er Virginie Despentes’ trilogi «Vernon Subutex», som helt klart har samme tidsånd i tankene. Fellestrekk hos de fremmedgjorte hovedpersonene her er gjerne en kombinasjon av nytelsessyke og tomhet.

Et annet tegn i tiden var økt vekt på etnisk og kulturelt mangfold. Noen fenomener, som MTV, videokassetter og spill som «Space Invaders», var svært tidstypiske. For øvrig ble epoken preget av at ungdommen kunne identifisere seg med en rekke forskjellige musikksjangre – og tilhørende klesstiler – som fungerte inkluderende innad og ekskluderende utad. Det var lett å se hvem som hørte på punk, nyveiv, heavy metal, grunge og hip hop.

Paradoksalt nok kan det synes som om dette mangfoldet er mindre i dag.

Millenniumsgenerasjonen / Generasjon Y

De som kalles Millenniumsgenerasjonen, ble født i perioden 1981–1996, og er altså i dag rundt 25–40 år. Den historiske enkelthendelsen som de fleste i denne generasjonen nok har opplevd som mest formende for deres verdenssyn, er angrepet på tvillingtårnene i New York i 2001.

Mens deres foreldre og besteforeldre har sett på radio, TV, og hjemmecomputere som omkalfatrende teknologiske nyvinninger i sin samtid, har det for millenniumsgenerasjonen – i hvert fall den yngste halvdelen av dem – vært snakk om smarttelefonen (Iphone kom i 2007).

Alle i denne kohorten er uansett formet av globalisering, sosiale medier og generelt stor spredning av vestlig (amerikansk) kultur, i en så stor grad at det hevdes at de har mer til felles med hverandre enn med eldre personer i sine egne land.

Dette har til og med ført til en smule forvirring når en del begreper – woke, cancel culture, identitetspolitikk – fra samfunnsdebatten i USA er blitt importert til andre steder der de ikke nødvendigvis hører så godt hjemme. Dette er uansett den første virkelig globale generasjonen, og den første som er oppvokst i internettalderen.

Internett ble med ett det naturlige stedet for å uttrykke seg selv, til og med for yngre mennesker. Overgangen fra et nølende «Kjære dagbok ...» til å sitte i et virtuelt panoptikon der man er på utstilling for alle – kanskje stylet og sminket – og dele sine (lett redigerte) innerste tanker, kan synes brutal, og for mange har det vært en bratt og sår læringskurve.

I sin bok «Trick Mirror: Reflections on Self-Delusion» (2019) spør skribent i The New Yorker Jia Tolentino likevel hvorfor så mange mennesker bruker stadig mer av sin krympende fritid i et åpenlyst destruktivt og kaldt miljø. Det er neppe en tilfeldighet at reality-TV, i alle dens former, utviklet seg parallelt, og på samme måte. Det personlige var det som solgte, og det nakne, sårbare individet alles blikk var rettet mot, måtte så godt som mulig kapsle seg inn i et beskyttende skjold.

Bret Easton Ellis, som med «American Psycho» kanskje skrev den ultimate Gen X-romanen, har også skrevet et opplysende essay om den nye tidens kjendiskultur.

Det Ellis identifiserer, er en ny type montasje av selvet: Ikke som Michael Jackson, den narkomane barnerøveren som nektet for begge deler, ei heller Madonna, hvis strategi for berømmelse baserte seg på en humørløs avstandtagen fra det personlige. Nei, de som har skjønt det, er ifølge Ellis de som bretter ut alt, og særlig det pikante og overpersonlige.

Intet bygger berømmelsen som det å gå til grunne på TV, og Ellis’ beste eksempel på dette er Charlie Sheen. Så om Mark Zuckerberg (f. 1984) er den mest fremgangsrike i millenniums-generasjonen, så er han ikke et ekte barn av sin tid. Det er det Lady Gaga, Britney Spears, Rihanna eller Harry Styles som er – eller andre som vet å gestalte seg på en passelig outrert måte i harmoni med den nye offentligheten. Det nytter ikke å holde tilbake lenger. Nå er det gjennomsiktig skamløshet som gjelder.

Millenniumsgenerasjonen har gjennomlevd en rekke kriser som har sprunget ut av forskjellige former for svindel, fra bankkrisen i 2008 til Donald Trumps presidentperiode, og alt det den brakte med seg av beskyldninger om fake news og generell løgnaktighet.

Kohorten mangler ikke muligheter til jobb og utdannelse, men de må i gjennomsnitt ta til takke med en fremtid som materielt sett ikke vil overgå foreldrenes. De fortsetter trenden fra babyboomernes tid med enda svakere tilknytning til tradisjonelle religioner, men mange av dem søker alternativ spiritualitet, inkludert selvhjelpskurer og mindfulness.

Selv om det er mange her som er skilsmissebarn, så er det trolig også flere som har nytt godt av boomernes mer moderne syn på barneoppdragelse, og følgelig har opplevd mer nærhet i oppveksten.

Et epitet som henger ved dem, er at de er «snøfnugg» (på norsk: egentlig «persilleblad»). Dette skal bety at de lett blir fornærmet, er oversensitive og generelt har vanskelig for å forholde seg til autoriteter og folk med divergerende meninger.

De overdriver betydningen av sine egne oppfatninger og føler seg spesielle – sies det – uten at de nødvendigvis har noen grunn til det. Igjen er dette en diskusjon som først oppsto i USA, der debatten om «kulturell appropriasjon» – for eksempel i forbindelse med Halloween-feiringer – har gått spesielt høyt.

Det er altså en tendens til å dømme denne generasjonen hardt, men det kan være et utslag av at de unge orienterer seg på en annen måte i livet.

Jia Tolentino, ironiserer over dette på følgende måte:

«Universitetet er selvsagt stedet der millenniumsgenerasjonen strekker seg på gressplenen mens de bruker andres penger, krever safe spaces, protesterer mot stedets heteronormative pensum og erklærer krig mot professoren sin hvis de får noe annet enn de beste karakterer» (journ. oversettelse).

Det sier seg selv at barn av denne generasjonen også har måttet jobbe hardt, og det er også en kjensgjerning at mange av de beste jobbene som er tilgjengelige for dem, gjerne går til dem som har jobbet seg opp en betydelig følgerskare på nettet.

Generasjon Z

Det som først og fremst kjennetegner Generasjon Z (eller Zoomers, født 1997–2012), er at de er mer pessimistiske enn sine forgjengere. Mens Millenniumsgenerasjonen vokste opp med relativ økonomisk vekst og optimisme, og – stort sett i likhet med alle etterkrigsgenerasjonene – har ment at verden går i riktig retning, så deler ikke Generasjon Z denne oppfatningen.

De frykter at verden som sådan er på vei inn i et alvorlig uføre. Stikkord her er klima, miljø, demokratiets tilbakegang, sosial ulikhet, pandemi, og så videre.

De er ambisiøse og gjør det bra på skolen, men undersøkelser forteller om en mer sårbar generasjon som sliter mer psykisk enn sine forgjengere. Pessimismen har imidlertid ikke gjort dem apatiske. De er spesielt engasjerte i identitetsspørsmål (rasisme og kjønnsdebatter), i tillegg til klimasaken.

Et av Gen Z’ største ikoner er den svenske klimastreikeren Greta Thunberg, mens politiske bevegelser online, som #BLM og #MeToo, gir en ytterligere pekepinn om deres politiske kompass. Det er blitt sagt mye om at Gen Z leser mindre bøker og aviser enn noen av sine forgjengere, og den polariserte virkeligheten de vokser opp i, er i stor grad formet av kabel-TV og alternative nyhetsformidlere. Gen Z har lagt bort laptopen og oppholder seg mer eller mindre kontinuerlig på mobilen for nyhetsoppdatering via Snapchat og Tiktok, og med utstrakt deling med kjente og ukjente.

Det er også pekt på at sosiale medier, og da kanskje særlig Instagram, bidrar til å gi den oppvoksende slekt et negativt forhold til egen kropp, siden spiseforstyrrelser og andre lidelser er i økning. Det hevdes imidlertid også at deres permanente nettoppkobling gjør at de lever langsommere liv og tar mindre risiko, noe som blant annet fører til færre tenåringsgraviditeter og lavere alkoholkonsum.

Generasjonen har jevnt over mindre kvalitetssøvn og kortere oppmerksomhetsspenn, men om det vil påvirke deres prestasjoner og psyke over tid, er del av en lettantent debatt. Det sies at internett har gjort dem til gode multitaskere, og at de er vant til «umiddelbar behovstilfredsstillelse». Politisk sett er de mer progressive – det snakkes om en gjenoppvåkning av sosialistisk tankegods – og de er mer positive til homofili og innvandring.

Populærkulturens forbilder har utvidet seg til youtubere, influensere og realitystjerner. Den har også beveget seg utenfor Vesten, med den statsstøttede kultursatsingen i Sør-Korea som et av de fremste eksemplene, med den eklektiske og hyperkommersielle K-pop. Samtidig som statsstøttede rikskringkastere og lineært fjernsyn har måttet vike for kabel-TV og strømmetjenester, har såkalte filmfranchiser i serieformat blitt kulturelt felleseie. Ironisk nok er de fleste av disse basert på bøker av eldre dato, men uansett er både Peter Jacksons «Ringenes herre» (2001–03), Columbus’, Cuarón, Newell og Yates’ «Harry Potter» (2001–11), Christopher Nolans «Batman (the Dark Knight Trilogy)» (2005–12) og Gary Ross/Francis Lawrences «The Hunger Games» (2012–) blitt megasuksesser blant unge.

En fellesnevner for dagens største filmkarakterer – som Harry Potter, Tris Prior, Katniss Everdeen og Percy Jackson – er at de er aktverdige, unge helter som kjemper en tilsynelatende umulig kamp mot et system som er rigget mot dem eller mot deres egen forhåndsbestemte skjebne.

Man skal naturligvis være forsiktig med å klistre disse trekkene på dagens ungdom som en kollektiv psykoanalyse, for dystopier har alltid eksistert som et alternativt kulturuttrykk. Men samtidig har denne generasjonen arvet gode grunner til å være pessimistisk, og som i mindre grad preger de andre etterkrigsgenerasjonene.

Gen Z prioriterer like fullt jevnt over ganske tradisjonelt. De er opptatt av å gjøre seg ferdig med utdannelse og skaffe seg jobb og hjem.

Men hvordan skal de skaffe seg sin egen familie? En undersøkelse fra 2017 fant at 39 prosent av heterofile par i USA hadde funnet hverandre online, mens halvparten i aldersgruppen 18–29 år hadde brukt én eller flere datingapper. Det sies at Gen Z-brukerne er ferdige med Tinder, og foretrekker slowdating – en mer avslappet form for nettsjekking.

Det er blitt langt mer akseptert at man ikke ønsker barn. Dette rimer med synet på denne generasjonen som relativt forsiktig og konvensjonell, selv om de altså kan være nytenkende og radikale innen politikk og kriseløsning.

Kanskje får vi på dette området se det endelige oppgjøret med «The ‘Me’ Generation».

Generasjon Alfa

Barn som kom til verden for snart ti år siden, og opp til dem som fødes i dag (2013–), tilhører – uten å være bevisst dette selv – Generasjon Alfa.

Til tross for at de knapt kan skrive, har de allerede en lang artikkel om seg på Wikipedia, med 167 referanser. Disse dreier seg naturligvis først og fremst om prediksjoner om demografi, økonomi og helse for denne nye generasjonen, men de har allerede tatt del i én viktig felles hendelse, nemlig den globale koronapandemien.

Det hører samtidig med til historien at det er skjedd en dreining i hele konseptet med å dele oss inn i generasjoner. Denne i utgangspunktet uakademiske øvelsen benyttes nå av trendforskere som ønsker å selge inn generaliseringer og forenklede kategorier til sine oppdragsgivere i næringslivet. Målet er å tilby skreddersydde modeller og målgrupper som kan gi et skinn av forutsigbarhet til kundens visjoner og strategier.

Kulturen, som på sitt beste kan avkle virkelighetens falskhet, liker også å forsøke å komme virkeligheten i forkjøpet. I sin roman «Pattern Recognition» (2003) undersøker William Gibson den menneskelige trangen til å prøve å finne mening og mønstre overalt, inkludert i mengder av meningsløse data.

Han omtaler også forskjellige metoder for å tolke historiske hendelser (som 9/11), kulturell kjennskap om og tilknytning til merkevarer, og spenningen mellom kunst og kommers. Dette er utvilsomt skarpt formulerte problem-stillinger for vår tid, og en påminnelse om at «generasjon» som begrep bare funger-er inntil et visst punkt.

Men de som blir født i dag, vil alle stå overfor utfordringer som er et resultat av deres forfedres overforbruk gjennom det siste århundret. Verden ser ut til å bli 2 grader varmere i 2050 enn den var i 1850, og én grad varmere enn den er i dag.

I 2050 vil de eldste i Generasjon Alfa være i slutten av 30-årene, og de vil være etterfulgt av både Generasjon Beta og Generasjon Gamma.

Men hva de kommer til å synes om Miles Davies og Seinfeld, og om de vil mene at smarttelefoner og nakenyoga er skikkelig gammeldags, er vanskeligere å forutse.