Sårt samtidsdrama. Spillefilmer om nordamerikanske urfolkssamfunn i dagens verden er sjelden kost, men den norsk-kanadiske «The Body Remembers When the World Broke Open» bøter litt på dette.

Den handler om et tilfeldig møte mellom to First Nations-kvinner fra hvert sitt sosiale lag: Mens Áila (Elle-Máijá Apiniskim Tailfeathers) kan regne seg blant de veltilpassede og heldige, mangler Rosie (Violet Nelson) både ressurser og trygghet.

Da Áila møter en barbeint, gråtende og nylig mishandlet Rosie på gaten, bestemmer hun seg for å ta henne med seg hjem. Filmen, som er regissert av Tailfeathers og Kathleen Hepburn, kom på norske kinoer 7. februar.

«The Body Remembers ...» følger i sporene etter andre samtidsdramaer laget av filmskapere med urfolksbakgrunn. «Smoke Signals» (Chris Eyre, 1998) og «The Business of Fancydancing» (Sherman Alexie, 2002) har vakt oppmerksomhet langt utenfor urfolks egne rekker. 

Mytologiseringer. Likevel, filmfortellingene om urbefolkningen i Nord-Amerika er totalt dominert av historiske dramaer. Årsaken er selvsagt westernsjangeren, som nesten har monopolisert tematikken. Den har også lagt et tykt lag av mytologi over folkene som skildres. Men denne mytologiseringen er selv blitt utsatt for en forenklet og ensidig kritikk, om vi skal tro filmhistorikeren Angela Aleiss. Hun er ekspert på hvordan «indianere» er blitt fremstilt på film, og har sammenfattet dokumentasjons-arbeidet sitt i boken «Making the White Man's Indian» (2005).

Aleiss mener at det terpes på en motmyte om at Hollywood-produksjonene var dominert av en fiendtlig innstilling til indianerne, som utelukkende ble skildret som grusomme villmenn, inntil 1970-tallets revisjonistiske westernbølge justerte bildet av dem, og «Danser med ulver» (Kevin Costner, 1990) kronet verket. Sannheten er langt mer sammensatt, tvetydig og interessant, insisterer hun.

Indiansk integritet. Vi kan begynne med å slå fast at «Danser med ulver» i bunn og grunn er en nyinnspilling av «Run of the Arrow» (Samuel Fuller, 1957), med Rod Steiger i hovedrollen, og vi kan fortsette med et handlingsreferat fra en enda eldre film:

En gjeng med cowboyer på byvisitt lager kvalm, og runder av trakasseringen med å kidnappe et barn. En indianerkvinne forfølger banden, ekspederer dem prompte over i evigheten og redder barnet. De vender tilbake til byen, hvor innbyggerne jubler. The End.

Filmen det er snakk om, «The Red Girl and the Child» (1910), ble produsert av USA-filialen av datidens største filmselskap – Pathé. Regissøren, James Young Deer, fremhevet hyppig sin urfolksbakgrunn. Både han og kona Red Wing/Lilian St. Cyr (den kvinnelige hoved-rolleinnehaveren) gjorde suksess i Hollywoods barndom. Young Deer står notert med rundt 150 produksjoner.

De var ikke alene. Et annet indiansk «power couple» i Hollywood på 1910-tallet var Mona Darkfeather og Frank E. Montgomery, mens regissøren Edwin Carewe/Jay Fox rakk å lage 60 spillefilmer.

Omtrent en femtedel av produksjonene i disse årene var westerns, og som filmhistorikeren Keith William Everson har påpekt: «I denne perioden ble indianeren akseptert som et symbol på integritet, stoisisme og pålitelighet ...». Han kunne like gjerne være helt som skurk.

Men så gikk westerns av moten. Et nytt oppsving kom ikke før i andre halvdel av 1930-tallet.

Trendbrudd. John Fords sjangerdefinerende «Stagecoach» (1939), med John Wayne i hovedrollen, var ikke den første til å tildele indianerne rollen som aggressive villmenn. Trendbruddet kom med Cecil B. De-Milles «The Plainsman» (1936). Men klassikerstatusen til «Stagecoach» har preget oppfatningen om hva ingrediensene i en «urwestern» er, og indianeroverfallet mot diligencen er blitt en klisjé.

Ifølge Angela Aleiss utgjør årene 1936–41 selve nullpunktet for negative indianerskildringer. Det er filmene fra disse seks årene som i all hovedsak danner basis for myten om Hollywoods ensidige indianerfiendtlighet.

Hva skjedde i 1941? USA gikk med i andre verdenskrig, og det ble viktig å formidle samholdet i nasjonen. Et tydelig gjærtegn på endringene var «They Died with Their Boots On» (Raoul Walsh, 1941). Her skildres forholdet mellom general Custer (Errol Flynn) og lakota-høvdingen Crazy Horse (Anthony Quinn) som forståelsesfullt og vennskapelig, mens kampene som oppstår, skyldes korrupte krefter innen politikk og næringsliv. 

Samhold og assimilasjon. Det underliggende budskapet om samhold og toleranse – vel å merke i samspill med et ønske om assimilering – fortsatte å prege western-sjangeren i etterkrigsårene. En sentral tittel er «Broken Arrow» (Delmer Daves, 1950), hvor chiricahua-apachene portretteres på en sympatiserende måte. Verdt å merke seg er at Cochise (Jeff Chandler) snakker perfekt engelsk. Han er ingen villmann.

Assimileringsidealet som er bakt inn i disse fortellingene, kan oppsummeres i formuleringen «Gode indianere aksepterer fredsplanene, mens slemme indianere ikke gjør det.»

Innstillingen var ikke entydig. Mens Delmer Daves jevnlig fortalte historier om urfolk i forhåpningsfulle møter med hvite, ble aldri de etniske gruppene i John Fords filmer assimilert. Det gjaldt enten man var svart, irsk eller indianer.

Onde hvite menn. Nettopp Ford regisserte også filmen som innvarslet en helt ny vilje til å konfrontere rasismen blant de hvite. «The Searchers» (1956) er en moralsk kompleks fortelling om borgerkrigsveteranen Ethan Edwards (John Wayne) som gjennom flere år leter etter niesen Debbie (Natalie Wood). Hun er bortført av comancher, mens resten av familien ble myrdet.

Rasehatet vokser i Ethan, noe som skaper et anstrengt forhold til nevøen Martin (Jeffrey Hunter), siden han har indiansk blod i årene. Samtidig er Debbie i ferd med å bli en del av comanchesamfunnet. Hva skjer når de finner henne?

Den amerikanske selvkritikken – og selvforakten – eskalerte med Vietnamkrigen. Flere av westernfilmene fra årene rundt 1970 bearbeider egentlig inntrykk fra den upopulære krigen i Sørøst-Asia.

Det klareste eksempelet er «Soldier Blue» (Ralph Nelson, 1970), hvor sjokket etter My Lai-massakren gjenspeiles i de blodige sluttsekvensene der kavalerisoldatene går amok i cheyenne-leiren. Nå er de hvite blitt barbarene. 

Magisk eller menneskelig? Siden 1970-tallet har filmbransjen i større grad sluppet til skuespillere med urfolksbakgrunn. Noen av dem, som for eksempel Wes Studi, Russell Means, Adam Beach og Graham Greene, kan til og med gjøre krav på stjernestatus.

En mer ironisk konsekvens av bransjens selvoppgjør er hvordan urbefolkningen tidvis er mytologisert på nye måter. En tendens til overromantisering – i verste fall som fantasifiguren «Den magiske indianeren» (se for eksempel «Ulvenes klan», Christopher Gans, 2001) – gjorde seg gjeldende. Den ga et like falskt bilde som nidportrettene den var ment å bøte på.

For om man ønsker å skildre urbefolkningen som noe mer enn klisjeer, må det gjøres med blikk for både gode og dårlige sider. Det må gjøres med en anerkjennelse av at de har sine egne agendaer og interesser, og med forståelse for at alle grupper består av enkeltskjebner.

Kanskje Elle-Máijá Apiniskim Tailfeathers og Kathleen Hepburns film kan vise vei?