Mange forbinder Martin Scorsese først og fremst med mafiafilmer, og det er lett å skjønne hvorfor. Mesterverket «Mafiabrødre» («Goodfellas», 1990) har – sammen med Francis Ford Coppolas «Gudfaren» og Sergio Leones «Once Upon A Time in America» – satt den definitive bransjestandarden for hvordan forbrytermiljøer skal skildres på film.

I tillegg har Scorsese levert flere andre vektige bidrag til gangstersjangeren: «Mean Streets» (1973), «Casino» (1995), «The Departed» (2006) og «The Irishman» (2019). «Gangs of New York» (2002) hører kanskje mest hjemme i kategorien historisk drama, men har noen åpenbare tematiske overlappinger med de andre titlene.

Mesterens nyeste opus, «Killers of the Flower Moon» (kinopremiere 20. oktober), befatter seg også med alvorlig kriminalitet. Filmen er en dramatisering av innholdet i David Granns sakprosabok med samme tittel, som kom i 2017. Den handler om hvordan osage-stammen i Oklahoma ble måltavler for griske og skruppelløse krefter etter at det ble funnet olje på eiendommene deres. Minst et tyvetall av stammens medlemmer ble myrdet på 1920-tallet, i forsøk på å tuske til seg oljerettighetene.

Edderkoppen i fortellingens morderiske nettverk er William Hale (Robert De Niro). Nevøen hans, Ernest Burkhart (Leonardo DiCaprio), er gift med osagekvinnen Mollie (Lily Gladstone), som dermed blir et av de mulige ofrene for sammensvergelsen. Drapsbølgen vekker imidlertid interessen til BOI (Bureau of Investigation, det senere FBI), som sender Tom White (Jesse Plemon) til Oklahoma for å etterforske saken.

«Killers of the Flower Moon» presenterer oss altså for et nytt forbrytergalleri, men det er faktisk en hel del mer å si om Scorseses karriere og filmografi enn ordet «gangster» kan sammenfatte. Mannen har tross alt regissert 26 helaftens spillefilmer og 16 langdokumentarer.

Her er noen utfyllende nøkkelord og anekdoter:

#1: Katolske impulser ...

Scorsese vokste opp som et astmarammet barn, og ble derfor naturlig henvist til mer intellektuelle sysler – der filminteressen var ett av elementene. Forbildet hans i tenårene ble imidlertid den lokale katolske presten Frank Principe.

«Denne mannen var en ekte veiviser. Han kunne snakke tøft, men tvang deg aldri til å gjøre noe. Han veiledet deg. Rådet deg. Overtalte deg», har Scorsese fortalt i et intervju. Det endte med at den unge mannen søkte seg inn på det forberedende presteseminaret, hvor han strøk på eksamen. Samtidig vanket det en viktig innsikt: « ... jeg innså, i en alder av 15, at et kall er noe veldig spesielt. Du kan ikke tilegne deg det, og du kan ikke ha et bare fordi du vil være som noen andre. Du må ha et ekte kall.»

Scorseses ekte kall ble dermed filmkunsten, hvor det i hans tilfelle er lett å finne en understrøm av både åpenlys og sublimert katolisisme. For eksempel har han tuftet sin foretrukne fortellerteknikk på et av den katolske kirkes mest kjente sakramenter: skriftemålet.

I film etter film, for eksempel «Mafiabrødre», «Casino» og «The Wolf of Wall Street», presenteres handlingen innenfor rammene av et selvutleverende vitnesbyrd (typisk med voice over), hvor hovedpersonen forteller om møtet med fristelsen – og veien ut i synden. Scorsese skildrer ofte synden som den forførende, lokkende, euforiske kraften den er, og gir den søte hedonismen litt rom før konsekvensene ubønnhørlig begynner å presse seg på. Det pleier å ende med en nedtur for Scorseses rollefigurer.

#2: ... og tvilende provokasjoner

Langt mindre kommersielt – og dermed vanskeligere å få finansiert – er filmene som direkte tar opp religiøse emner – og problematiserer dem. Scorsese interesserer seg for kravene troen medfører, og vår skrøpelighet i møtet med idealene.

«Jesu’ siste fristelse» («The Last Temptation of Christ», 1988) handler om en Jesus fra Nasaret (Willem Dafoe) som er blitt usikker på Messias-oppgaven og hjemsøkes av følelser som frykt, tvil, depresjon, motvilje og begjær. Dette vakte i sin tid stor debatt og førte til demonstrasjoner utenfor kinoer i flere land.

«Silence» (2016) følger jesuittiske misjonærer som opplever brutale kristenforfølgelser i Japan på 1600-tallet, og stiller spørsmål ved betydningen av martyriet.

#3: Forståelsen av raseri og vold

Synder kommer som kjent i mange former. Der for eksempel griskhet gjerne sees som en kald og kalkulerende variant, blir sinne og voldsbruk helst oppfattet som emosjonelt, uberegnelig og impulsivt.

I Scorseses filmer gjøres dette skillet litt mer diffust. Jo da, voldspsykopatene Tommy DeVito i «Mafiabrødre» og Nicky Santoro i «Casino» (begge spilt av Joe Pesci) har en farlig kort lunte. Men Travis Bickle i «Taxi Driver» (1976) ulmer lenge i relativ stillhet før utbruddet kommer. Og Max Cady i «Cape Fear» (1991) er definitivt både kalkulerende og kontrollert i sin voldsbruk. Mens bokseren Jake LaMotta i «Den rasende oksen» («Raging Bull», 1980) står i en umulig spagat: Han har nytte av sin voldsomme personlighet i ringen, men den raserer privatlivet hans.

«Taxi Driver» (1976)

#4: Synderens individualitet

Enkeltmenneskets perspektiv gis alltid prioritet i Scorseses filmer. Han streber etter å gi publikum en mest mulig direkte kontakt med rollefigurenes tanker og motiver. Dette er motivet bak forkjærligheten for ekspressive virkemidler som strengt subjektiv fortellerstemme og oppklarende tilbakeblikk – eller tendensen til å isolere utvalgte øyeblikk i stillbilder. Vi skal forstå hvordan synderen oppfatter sin egen situasjon.

Den samme impulsen ligger antagelig bak regissørens sans for (selv)biografier. Interessen styrkes av at det dreier seg om ekte levd liv. Flere av Scorseses spillefilmer er basert på eksepsjonelle og/eller dramatiske skjebner. Det gjelder blant andre Jake LaMotta i «Den rasende oksen», Henry Hill i «Mafiabrødre», Tenzin Gyatso (den 14. Dalai Lama) i «Kundun» (1997), Howard Hughes i «The Aviator» (2004) og Jordan Belfort i «The Wolf of Wall Street».

#5: Musikkelskeren

De fleste vil gjenkjenne Scorseses karakteristiske bruk av rockeklassikere (som The Rolling Stones «Gimme Shelter» eller «House of the Rising Sun» med The Animals) for å bringe en spesiell atmosfære inn i utvalgte scener. Men det stopper ikke der. Han har faktisk en vaskeekte musikal under beltet: «New York, New York» (1977), med Liza Minnelli i hovedrollen.

Regissørens entusiastiske forhold til musikk kommer klarest frem om vi ser på dokumentarist-delen av CV-en hans. Det begynte med konsertfilmen «The Last Waltz» med The Band i 1978, og senere har Scorsese blant annet laget dokumentarfilmene «No Direction Home: Bob Dylan» (2005), «Shine a Light» (2008, med The Rolling Stones) og «George Harrison: Living in the Material World» (2011).

I tillegg må vi nevne en av 1980-tallets mest ambisiøse musikkvideoer: Den 18 minutter lange kortfilmen til Michael Jackson-singelen «Bad».

#6: Overlevelsespakt med De Niro

«New York, New York» ble uheldigvis ingen suksess, hverken blant publikum eller kritikerstand, og Scorsese sank ned i en alvorlig depresjon. Parallelt utviklet han et eskalerende rusproblem, hvor kokainkonsumet dominerte. Det endte med sykehusinnleggelse etter at han fikk en indre blødning.

Robert De Niro kom på sykevisitt, og spurte rett ut: «Marty, ønsker du å leve? Hvis du gjør det, så la oss lage denne boksefilmen sammen!»

De Niro hadde spurt Scorsese om å lage «Den rasende oksen» flere ganger tidligere, noe som alltid hadde strandet på regissørens generelle antipati mot sportsfilmer. Denne gangen ga han imidlertid etter. Scorsese mistenkte at dette ville bli den siste filmen han fikk lage i USA, og var innstilt på å flytte til Europa for å fortsette en lavbudsjettkarriere der. Mange (inkludert regissøren selv) har hevdet at De Niros intervensjon indirekte reddet livet til Scorsese ved å få ham tilbake i jobb.

#7: Slet med tallet 11

Et av symptomene på Scorseses reduserte tilstand på 1970-tallet var hans irrasjonelle frykt for tallet 11. Angsten han følte for dette, ble etter hvert så sterk at den virket lammende på ham. Han unngikk blant annet å reise på den 11. hver måned, nektet å bo på hotellrom i 11. etasje og skydde flyreiser der tallene i flightnummeret kunne summeres til 11.

#8: Byttet regijobb med Spielberg

Filmskaperkollegaen Steven Spielberg hadde opprinnelig ikke tenkt å regissere «Schindlers liste» (1993) selv. Han tilbød Scorsese jobben. Samtidig lå Spielberg i samtaler om å påta seg regiansvaret for nyinnspillingen av «Cape Fear» (1962). Scorsese kom imidlertid frem til at «Schindlers liste» – gitt filmens tema – burde ha en jødisk regissør, og oppfordret Spielberg til å gripe sjansen. Spielberg kvitterte med å anbefale Scorsese som regissør på «Cape Fear» (1991).

#9: Filmarvens beskytter

I 1990 var Scorsese med på å starte den ideelle organisasjonen The Film Foundation, som samarbeider med filmstudioer om å restaurere kopier av gamle eller skadede filmer. Stiftelsen har hittil restaurert mer enn 800 filmer fra hele verden.

I 2007 opprettet han World Cinema Project, som skal bevare og presentere marginaliserte filmer fra regioner som generelt er dårlig rustet til å bevare sin egen kinohistorie.

Kilder: IMdb.com, Wikipedia, National Catholic Reporter, screenrant.com