Klisjéfylt fantasy. Man tar en ond hersker, gir ham en hær av fæle vesener og grusomme allierte. Deretter tilsetter man en broket samling av edle motstandsfolk, som gjennom mange prøvelser og mye nobel motgang lykkes i å redde verden – mot alle odds, selvfølgelig. Bekmørk, destruktiv magi tas i bruk av den ene siden, mens den andre svarer med sin egen, langt lysere utgave. Til sist presenterer man det hele i storslåtte, høyttravende former.

Slik ser den klisjéfylte oppskriften på en fantasysaga ut. Beskrivelsen kan nok være både upresis og litt urettferdig, men i grove trekk er dette velkjente elementer innen den episke utgaven av fantasy, av typen «Ringenes Herre».

Men hva om Gandalf var en maktgal magifundamentalist? Og hva om «Ringenes Herre» egentlig er et stykke propaganda forfattet for å rettferdiggjøre krigen mot Mordor?

Tapernes versjon. «The Last Ringbearer» er en såkalt parallellroman, der vi får gjenfortalt deler av handlingen i «Ringenes Herre» sett fra Mordors perspektiv.

Boken er skrevet av russeren Kirill Yeskov, og en engelskspråklig oversettelse ble i fjor høst lagt ut på nettet. En ordinær utgivelse var ikke aktuell fordi Yeskov fryktet stevning fra Tolkiens etterkommere.

Premisset for romanen er at historien blir skrevet av vinnerne, og at taperne gjerne blir demonisert, faktisk i en slik grad at de blir fremstilt som vanskapninger og monstre. Innbyggerne i Mordor kalles for orocuen i Yeskovs roman. Dette høres selvfølgelig ut som orker, men de er helt vanlige mennesker – ikke monstre.

I «The Last Ringbearer» er Saurons rike et innovativt land som ligger langt fremme vitenskapelig. I en verden preget av magiske ritualer utgjør Mordor fortroppen i en spirende kultur preget av rasjonalitet. Men ikke alle liker dette. Trollmannen Gandalf mobiliserer til krig mot Mordor fordi teknologien «ødelegger harmonien i verden og tørker ut menneskets sjel». Og Gandalf har mektige allierte, ikke minst de imperialistiske alvene. I denne fortellingen er Aragorn en hensynsløs intrigemaker, mens hobbitene ikke er med i det hele tatt.

Saruman gjennomskuer Gandalf og anklager ham for å etterstrebe en «endelig løsning» på problemet Mordor. Gandalf omtaler nemlig Saurons rike som «Ondskapens imperium».

Siden sistnevnte vekker minner om Ronald Reagens gamle økenavn på Sovjetunionen, har blant annet Laura Miller i Salon.com påpekt at Yeskovs roman lar seg lese som en allegori over Russlands prøvelser og tap de siste hundre årene. Det er iallfall sikkert at romanen demonstrerer hvordan fortellerperspektivet er alfa og omega for hvordan leseren oppfatter en historie.

Misforstått heks. En nykronet klassiker innenfor revisjonistisk fantasy er parallellromanen «Wicked: The Life and Times of the Wicked Witch of the West» (1995) av Gregory Maguire. Den gjenforteller «Trollmannen fra Oz» i et perspektiv der heksa kjemper for rettferdighet, mens Trollmannen er en diktator.

Handlingen følger oppveksten og livet til Elphaba – den misforståtte jenta med grønn hud og store tenner. Hun vokser opp til å bli en selvstendig tenkende og opprørsk kvinne, som agiterer mot Trollmannens urimelige styre, kjemper for dyrenes rettigheter (i en verden hvor flere av dem snakker og har jobb) og prøver seg som både nonne og sykepleier før hun blir heks. Mot slutten ankommer så den eplekjekke Dorothy. Det første hun gjør er å ta livet av søsteren til Elphaba, «The Wicked Witch of the East», da hun lander på henne. Kan vi virkelig forvente at Elphaba skal finne seg i dette?

Romanen ble adaptert til en musikal i 2003, og ryktene har gått om en filmversjon. Planene om en TV-serie virker imidlertid noe mer konkrete, siden produksjonsselskapet til Salma Hayek i skrivende stund ligger i forhandlinger med ABC.

Maktkamp i flere perspektiv. Kampen mellom det onde og det gode står gjerne sentralt i fantasy, og i mange kritikeres øyne er det nettopp det som er grunnleggende problematisk med sjangeren.

For én ting er å snu opp ned på de tilvante rollene, og som Yeskov gjøre Gandalf til en krigersk fanatiker. Men hva med de etiske gråsonene? Og hva med komplekse psykologiske skildringer? spør kritikerne. Kort sagt; hva med å forkaste det tydelige skillet mellom godt og ondt?

George R.R. Martin har gjort et kvalifisert forsøk på dette i romanserien «A Song of Ice and Fire». HBO har laget TV-serie av første bind, «A Game of Thrones».

Martin er seg svært bevisst på at fortellerperspektivet står helt sentralt i hvordan vi forstår og tolker begivenheter. Derfor veksler han hele tiden på hvem som er hovedperson i fortellingen. Det gjør historien om maktkampen om «Jerntronen» i «De 7 kongedømmene» både dynamisk, overraskende og interessant.

I løpet av romanserien kommer vi inn i hodet på et vidt spekter av rollefigurene. Dette gjør også at vi forandrer syn på flere av dem underveis. Etter å ha sett de komplekse intrigene med flere par øyne, og fått ta del i hemmelighetene til de ulike figurene, blir det stadig vanskeligere å opprettholde skillet mellom godt og ondt.

Personer og situasjoner er ikke entydige og enkle i dette universet. Og fortellingen rommer tragiske dimensjoner. Rettskafne handlinger blir ikke nødvendigvis belønnet med fremgang.

Satirisk om Tradisjonen. Er det ikke noe veldig kjent med denne tendensen? En gang i tiden var jo krimsjangeren dårlig ansett. Men den vant seg ny status som lødig litteratur ved å bryte ut av sjangerkonvensjonene. Fantasysjangeren er på god vei til å gjøre det samme.

Romanserien «Tales of the Five Hundred Kingdoms» av Mercedes Lackey kommenterer de tradisjonelle motivene og konvensjonene i eventyr på en snedig, integrert måte: I serien spiller begrepet «The Tradition» en fremtredende rolle. Alle i de 500 kongedømmene er nemlig forventet å etterleve «Tradisjonen», som gjør livet deres forutsigbart.

I seriens første bind, «The Fairy Godmother» (2004), møter vi Elena. Siden hun har en slem stemor og ditto stesøstre er hun – ifølge «Tradisjonen» – forventet å få et Askepott-aktig liv. I stedet rømmer hun og blir lærling hos en fe. Pliktene hennes omfatter ironisk nok å beskytte «Tradisjonen». Siste bok i serien heter «Beauty and the Werewolf».

Ned i sølen. Noen vil hevde at den mest radikale formen for revisjonisme er parodien. Den er dessuten den potensielt mest underholdende. Og for dem som bare vil le litt av hele fantasysjangeren, finnes filmen «Your Highness».

Dette er en grovkornet harselas med sjangeren. Den onde trollmannen Leezar kidnapper bruden til prins Fabious, den vakre og svært jomfruelige Belladonna. Dermed må Fabious rykke ut for å redde kongedømmet, og haler med seg sin late, vulgære og feige bror Thedeus. Filmen sørger for å dra alt edelt og høyttravende grundig ned på jorden – og deretter ned i sølen. Her går det i seksuelt betonede vitser, hasjrøyking og arrogant, selvopptatt oppførsel. «Your Highness» viser oss ikke mennesket fra dets mest noble side.

Filmen er imidlertid neppe kapabel til å fjerne fordommene mot fantasy. Faren er vel snarere stor for at den kan forsterke dem. Men mange har allerede oppdaget at sjangeren rommer mer enn overspente episke fortellinger. Eksempelvis ble John Crowleys «Little, Big» (1981) funnet verdig en plass i Harold Blooms «Vestens litterære kanon» (1994). Den strikse litteraturprofessoren kalte romanen «et neglisjert mesterverk».

Den norske fantasyforfatteren Kristine Tofte («Song for Eirabu») var nok inne på noe da hun i en kommentar på hjemmesiden til forfatterkollega Stian M. Landgaard skrev følgende:

«Eg forstår ikkje poenget med å dømme ein sjanger utfrå dei middelmådige eller svakaste eller utdaterte prestasjonane. Det blir gjort ofte med både krim og fantasy, medan den store samlesjangeren samtidslitteratur alltid blir dømt utfrå sine beste verk.»

Kilder: Laura Miller:«Middle-earth according to Mordor», 
www.salon.com/books/laura_miller/2011/02/15/last_ringbearer, 
www.landgaard.litteraturbloggen.com/2010/08/20/fantasylitteratur/