Det må være lov å si at vampyren sliter med følgene av langvarig overeksponering. Mye av det klassiske grøsserikonets uhyggelighet er nå begravd under tjukke lag av pastisjer, parodier, klisjeer og banaliseringer.

Problemet er at publikum kjenner blodsugerne for godt. Skrekk er tett forbundet med uvisshet, der vi stilles overfor noe ukjent og uforutsigbart. Vampyren er blitt så inngående skildret at den ikke lenger overrumpler oss. Den samme diagnosen kan stilles for blant annet varulven, mens nyere filmmonstre – som Alien og Predator – på lignende vis årelater seg selv gjennom stadig flere oppfølgere, prequels og spin-offs.

I tillegg har den klassiske filmvampyren gradvis endret karakter til å bli et objekt for begjær. I Tod Brownings «Dracula» (1931) ga Bela Lugosis rolletolkning den adelige udøde en eksentrisk karisma, noe som kan være en attraktiv egenskap. Da Christopher Lee overtok rollen (fra 1958), ble det erotiske elementet i nakkebitingen mer fremhevet. I løpet av den seksuelle revolusjonen begynte vampyren å ligne en hemningsløs forfører som bedrev forsert frigjøring av uerfarne jomfruer. I John Badhams «Dracula» (1979) er greven skamløst skildret som sexy.

Endepunktet for denne trenden ble til slutt en slags mystisk bad boy med skarpe tenner, sære tilbøyeligheter og ensidig kosthold, som i «Twilight» (2008).

Grepet kan fungere bra om det passer inn i den underliggende tematikken, som i TV-serien «True Blood» (2008–14), men vi sitter likevel igjen med en blodsuger som virker mer kinky enn uhyggelig. Om han attpåtil spilles av Alexander Skarsgård, vil det fort pirre helt andre instinkter enn frykt i deler av publikum. Det finnes adskillig verre skjebner, vil mange tenke.

Men fra nå kan man se en annen Skarsgård, lillebror Bill, spille en ganske annerledes vampyr, i Robert Eggers nyinnspilling av «Nosferatu».

Det andre ikonet

Vampyrmytologien rommer tross alt flere tradisjoner, og den nosferatuiske vektlegger det fysisk frastøtende ved de udøde. De er omvandrende lik, men besitter samtidig en psykisk kraft som overvelder ofrene. Om dette skal kalles forførelse, er det av den grufulle sorten.

«Nosferatu» forteller hvordan Ellen Hutter (spilt av Lily-Rose Depp i Eggers versjon) uforvarende tiltrekker seg grev Orloks (Bill Skarsgård) oppmerksomhet.

Vampyren innleder en telepatisk kontakt med henne, som virker både skremmende og lokkende på den nygifte Hutter.

Samtidig havner ektemannen Thomas Hutter (Nicholas Hoult) bokstavelig talt i klørne på demonen, da han sendes til grevens slott for å sluttføre en eiendomshandel.

Deretter setter Orlok kurs mot parets hjemby.

Om handlingsreferatet virker kjent, er forklaringen enkel: Originalfilmen, F. W. Murnaus «Nosferatu» (1922), var en dårlig skjult adapsjon av Bram Stokers roman «Dracula», hvor navnene på persongalleriet var endret og handlingen flyttet til Tyskland. Til gjengjeld ble det skapt en ikonisk vampyrskikkelse. Skuespilleren Max Schreck gestaltet Orlok som et stivbeint, skallet vesen med spisse ører og rotte­aktige tenner.

Werner Herzogs nyinnspilling fra 1979, med Klaus Kinski i hovedrollen, beholdt det karakteristiske utseendet. Det har også inspirert og blitt videreutviklet for andre filmvampyrer, deriblant den fryktelige Kurt Barlow i «Salem’s Lot» (spilt av Reggie Nalder i miniserien fra 1979, og Alexander Ward i filmversjonen fra 2024).

En artig intern sammenheng er at Willem Dafoe (som spiller professor Albin Eberhart Von Franz i den premiereklare nyinnspillingen av «Nosferatu») hadde rollen som en fiktiv utgave av Max Schreck i «Shadow of the Vampire» (2000). Den tar oss med til innspillingen av originalfilmen, hvor Schreck viser seg å være en ekte vampyr.

Bill Skarsgårds Orlok er blitt tilført noen nye egenskaper. Såpass er avslørt. Blant annet har svensken fått hjelp av den islandske operasangeren Ásgerður Júníusdóttir med å skape et ekstremt stemmeleie for vampyren. Den fysiske fremtoningen er beskrevet som en sykelig og forråtnende kropp kombinert med overmenneskelig styrke og kraft.

«Ad fontes!»

Når et kulturfenomen begynner å domineres av pastisjer og klisjeer, er det bare én vei å gå: Tilbake til kildene, med et friskt blikk, slik at fenomenet kan oppdages på nytt. Da vil man finne elementer som er blitt glemt eller oversett. På den måten er det mulig å revitalisere en gammel mytologi for et nytt århundre.

Her er Robert Eggers en god kandidat til oppgaven. Regissøren har i sine tidligere filmer, som «The Witch» (2015) og «The Northman» (2022), demonstrert en kompromissløs innstilling til historisk research. Han utmerker seg dessuten ved å ta trosforestillinger fra epokene han skildrer på alvor. Der andre filmskapere ofte bare overfører nåtidens mentalitet på gårsdagens forhold, forsøker Eggers å gjenskape fortiden som et fremmed­artet sted. Bare en liten del av all researchen ender opp som konkrete innslag i handlingen, men den grundige innstillingen farger likevel av på sluttresultatet.

I et intervju med Vanity Fair kommenterer Eggers metoden sin slik:

«Jeg prøver så godt jeg kan å presentere verdensbildet til folk fra den tiden uten å dømme. (...) Alle filmene mine tar for seg folklore, eventyr, samt mytologiske og overnaturlige ting. Og det blir lettere for publikum å tro på det, slik karakterene i filmen gjør, hvis verdenen det utspilles i føles ekte i stedet for stilisert og kunstig.»

Fortrengninger

Den symbolske fortolkningen av vampyren vil variere med tid, sted og regissør. Herzog laget sin versjon på tampen av det venstreradikale 1970-tallet, og har forklart at han så fortellingen som en «parabel om skjørheten i et stivnet borgerlig samfunn». Her representerer vampyren ubarmhjertige samfunnsendringer som tvinger folk til å «forkaste borgerlig pynt. En revurdering av livet og dets mening finner sted», ifølge regissøren.

Men man kan like gjerne finne andre, upersonlige krefter i sving. «Nosferatu» vekker fort assosiasjoner til sykdom og pandemi. Handlingen rommer helt eksplisitt et pestutbrudd. Den walisiske psykoanalytikeren Ernest Jones mente å se at store smitteutbrudd fører til et oppsving i interessen for vampyrer. Det er en høyst relevant teori for vår post-covid-tid. Andre vil kanskje oppfatte filmen som en meditasjon over menneskets vansker med å forene driftsliv og fornuft. Mørket som lokker, er trangen til å gi etter for det irrasjonelle, selv om vi innser at det er destruktivt.

Stokers roman er satt til det senviktorianske England, mens «Nosferatu» utspiller seg i biedermeiertidens Tyskland. Det var en tid preget av usunne psykologiske fortrengningsmekanismer, vil sikkert en del påpeke.

Spørsmålet er likevel om ikke «summen av våre feiltagelser» er nokså konstant? Hva med nåtidens kulturelle klima? Vi har våre egne besettelser, og den som leter, vil finne skarpsindige kritikker av dem: Vi har for eksempel et økende trygghets-behov og et anstrengt forhold til kroppslig forfall og døden. 1800-tallets mennesker ville vært forbløffet.

Man kan derfor hevde at vi har utviklet et temmelig nevrotisk forhold til tragiske og uunngåelige aspekter ved tilværelsen, og er minst like gode fortrengningskunstnere som viktorianerne.

Den vampyrskikkelsen som klarer å konfrontere oss med vår angst for disse tingene, vil det fortsatt være bitt i.

Kilder: The Hollywood Reporter, Variety, BBC, Indiewire, Vanity Fair, Den of Geeks, IMDb, Wikipedia

fakta

Her kan du se de omtalte filmene

«Dracula» (Regi: Tod Browning, 1931): Import-DVD og på bibsok.no.

«Horror of Dracula» (Regi: Terence Fisher, 1958): Import-DVD

«Dracula» (Regi: John Badham, 1979): Apple TV Store.

«Twilight» (Regi: Catherine Hardwicke, 2008): Apple TV Store, Blockbuster, Prime Video, SF Anytime og Viaplay.

«True Blood» (Regi: diverse, 2008-14): Max og Netflix.

«Nosferatu» (Regi: Robert Eggers, 2024): Kinopremiere 3. januar.

«Nosferatu» (Regi: F. W. Murnau, 1922): Blockbuster, Filmoteket og SF Anytime.

«Nosferatu» (Regi: Werner Herzog, 1979): Apple TV Store, Blockbuster, Filmoteket, Prime Video, SF Anytime og Vega hjemmekino.

«Salem's Lot» (Regi: Tobe Hooper, 1979): Import-DVD og Blu-ray.

«Salem's Lot» (Regi: Gary Dauberman, 2024): Max.

«Shadow of the Vampire» (Regi: E. Elias Merhige, 2000): Import-DVD og på bibsok.no.