Antitese. I ordboken defineres monster som «vanskapning, misfoster, uhyre, noe kjempestort». Historisk sett var de ofte knyttet til et annet sted, og i middelalderen plasserte man dem i sivilisasjonens utkant i form av skikkelser som var «halvt som oss og halvt som dem». I Alexa Wrights bok «Monstrosity» (2013) snakker hun om viktoriatidens fascinasjon for «villmenn», som gjennom sitt vesen utgjorde en skremmende antitese til Darwins evolusjonsteori og dermed ble regnet som monstre.

Ett eksempel var «Hva er det», som ble utstilt i London i 1846. Reklameplakaten viser en apelignende mann som etter sigende ble fanget i Californias skoger, hvor han «bodde med en indianerstamme, som var like usiviliserte og nesten like ville som 'Hva er det' selv». Dette var et ekte monster – halvt menneske, halvt dyr og fanget opp ved verdens yttergrenser.

Hvit, middelaldrende mann. Det som kanskje er aller mest skremmende med denne «villmannen» er nettopp at han representerer en kroppsliggjøring av menneskets yttergrenser. Han er en hybrid skikkelse, som utfordrer den skillelinjen mellom natur og kultur som vi bruker for å organisere verden.

I denne sammenheng er det verdt å merke seg at Monsteret dermed også hjelper til å definere nettopp hva et normalt menneske er for noe, og utviklingen av monsterkategorien sammenfalt også historisk med utviklingen av moderne humanisme, det vil si, tanken om mennesket som et autonomt og verdifullt individ, som var i kontinuerlig utvikling. Noe av det som er mest interessant med humanismens definisjon av hva som utgjør et menneske, er imidlertid at den ofte synes å være unaturlig smal og at monsterkategorien derfor ofte blir tilsvarende stor.

Utviklingen av monsterkategorien sammenfalt historisk med utviklingen av moderne humanisme, det vil si, tanken om mennesket som et autonomt og verdifullt individ, som var i kontinuerlig utvikling. Noe av det som er mest interessant med humanismens definisjon av hva som utgjør et menneske, er imidlertid at den ofte synes å være unaturlig smal og at monsterkategorien derfor ofte blir tilsvarende stor.

I verket «The Scapegoat» (1986) tematiserer den franske filosofen og litteraturteoretikeren René Girard dette problemet indirekte ved å se på det han kaller syndebukkmekanismen, som slår ut når en nasjon eller et fellesskap gjennomlever kaotiske samfunnsforhold. Figuren Syndebukken har mange trekk til felles med Monsteret, og i oppramsingen av de vanligste ofrene for utstøtelse finner vi grupper som passer inn i begge leirer, som for eksempel etniske og religiøse minoriteter og mennesker som lider av genetisk deformering eller skader.

Det dreier seg kort sagt om individer som av en eller annen grunn befinner seg i feil ende av en begrenset normalitetsskala og som dermed lett kan pekes ut. De som ikke hører helt hjemme. De som ikke er helt menneskelige. De som ikke er hvite, middelaldrende menn.

Fatale monstrum. I boken «Metamorphoses» (2002) sier filosof Rosi Braidotti at de monstrene vi til enhver tid konstruerer, sier noe avgjørende om vår sosiale forestillingsevne, noe som er grunnen til at kategorien Monster ofte har vært politisk og ideologisk fundert.

Utviklingen av monsterkategorien sammenfalt nemlig ikke bare med moderne humanisme, men også med vestlig imperialisme, et prosjekt som nødvendiggjorde et klart skille mellom kolonimakten (oss) og de koloniserte (de andre). Den har også hatt en klar tendens til å bli aktualisert i økonomiske og politiske krisetider, slik vi ser eksempler på hos Girard, og kan både knyttes opp til George W. Bushs «oss mot dem»-retorikk, alle tiders antisemittisme og vår egen kulturs frykt for Terroristen.

Utviklingen av monsterkategorien sammenfalt med vestlig imperialisme, et prosjekt som nødvendiggjorde et klart skille mellom kolonimakten (oss) og de koloniserte (de andre). Den har også hatt en klar tendens til å bli aktualisert i økonomiske og politiske krisetider.

Kategorien Monster er også ofte assosiert med kvinneskikkelser. Det som ifølge de apokryfe tekstene var den første kvinnen, Lilith, utførte allslags monstrøse handlinger og ble mor til de første demonene, mens Kleopatra i sin tid ble omtalt som et «fatale monstrum», det vil si, et dødbringende monster. Innsikten i at kvinnen representerer noe som alltid allerede avviker fra normen er også tematisert i Virginia Woolfs «Et eget rom» (1929), hvor hun skriver at mens et speil fungerer til «å reflektere en mann i det dobbelte av naturlig størrelse», viser det frem noe helt annet, og langt mer skremmende, til en kvinne. Elaine Showalter tar opp tanken på dette speilbildet i «A literature of their own» (1977) og sier at det synes å være såpass fryktinngytende for Woolf at rommet hun ønsker seg minner mer om en fengselscelle enn et fristed, og synes å representere en flukt fra kvinners sinne, frykt og kaos, det vil si, hennes indre monster.

Empatien for monsteret. Også Braidotti mener at kvinnen som monster er en oppfatning som vi har tatt til oss og internalisert, noe som kan være grunnen til at man ofte finner en dypfølt empati med monsteret i tekster forfattet av kvinner. Et godt eksempel på dette er Mary Shelleys «Frankenstein» (1818), som fortsetter å hjemsøke oss og som kommer i en ny filmversjon, med tittelen «Victor Frankenstein», senere i år. Shelley hadde selv opplevd at hennes egen mor, feminist og filosof Mary Wollstonecraft, ble omtalt som monster, og fortellingen hennes skaper uhygge delvis fordi den skaper usikkerhet om hvem som egentlig er monsteret.

For samtidig som Frankensteins Skapning helt klart fyller de tradisjonelle kriteriene, i form av å være sydd sammen av døde kropper og være unaturlig stygg, stor, sterk og skremmende, finnes det også tegn som tyder på at dette vesenet har en vakrere og langt mer nobel innside enn sin skaper, den utdannede og aristokratiske Frankenstein. En slik lesning underbygges også av navneforvirringen som har oppstått i århundrene etter at boken først kom ut, hvorigjennom den navnløse skapningen har fått sin herres navn.

Et annet interessant eksempel er «Alien»-filmene, som også ser ut til å få et nytt kapittel i løpet av året, i regi av sørafrikanske Neill Blomkamp. Også disse filmene behandler relasjonen mellom kvinne og monster, noe som er særlig tydelig i de to siste, hvor skillelinjene mellom de to blir særdeles uklare. «Alien 3» (1992) ender med at vår heltinne, Ellen Ripley, dreper både seg og monsteret som er i ferd med å fødes fra hennes egen kropp, mens «Alien: Resurrection» (1997) viser oss en Ripley som selv fødes som et monster, i form av en genetisk produsert hybrid av romvesen og menneske.

Snevert normalitetskrav. Samtidig som Michel Foucault sier at Monsteret i perioden på 1700-tallet gikk fra å være noe som kunne gjenkjennes på utsiden, til å være noe usynlig som lå skjult på innsiden, er det fremdeles sånn at de som avviker fra normalen står i fare for å bli merket som farlige, truende og umenneskelige – enten vi da snakker om jøder eller muslimer, menn eller kvinner.

I boken «Phantasmagoria» (2006) forteller Marina Warner, som nylig ble tildelt den prestisjefylte Holbergprisen, at en formelbok fra det jakobinske England anbefalte menn å se inn i sin kones øyne. Hvis han kunne se sitt eget speilbilde, var alt i orden, mens hvis han ikke kunne finne seg selv der inne, hadde noen forhekset henne. Da hadde hun blitt et monster.

Vi må passe på at definisjonen av det Normale ikke blir for snever.