Den forstyrrende typen

En film om lykkelige og veltilpassede mennesker som har det fint sammen i en permanent problemfri tilværelse, vil fort bli kjedelig. Engasjerende fortellinger krever mer dynamikk. Derfor er første oppgave for alle manusforfattere å ødelegge startpunktets status quo. Likevekten må forstyrres. Idyllen som eventuelt råder, må brytes.

Dramatikeren og nobelprisvinneren George Bernard Shaw formulerte dette dramaturgiske grunnprinsippet slik: «Ingen konflikt, intet drama.» Manusguruen Syd Field var litt mer utdypende: «Alt drama er konflikt. Uten konflikt har du ingen handling; uten handling har du ingen karakter; uten karakter har du ingen historie; og uten historie har du ikke noe manus.»

For den vordende historiefortelleren blir da neste spørsmål: Hvem eller hva skal skape konflikten? Svaret blir gjerne en av hovedfigurene, og da trengs et motiv – en indre drivkraft i personen. Den gode nyheten er at med rett valg av personlighetstype, vil konfliktoppbyggingen komme helt naturlig.

Dette er forklaringen på at psykopater og sosiopater dukker så hyppig opp i fiksjonens verden. De fyller ganske enkelt en helt nødvendig funksjon. Et annet godt alternativ er imidlertid narsissisten, som åpner for flere nyanser.

En narsissist er ikke bare opptatt av seg selv, men nyter seg selv, sine egenskaper, evner, suksesser og ytelser, lyder leksikondefinisjonen. Begrepet knyttes også til overdrivelse, siden alle trenger en viss dose selvopptatthet – ikke minst under oppveksten – for å utvikle trygghet og selvfølelse.

Dette gjør omgivelsene mer tolerante overfor narsissistiske rollefigurer enn overfor de livsfarlige sosiopatene. Dermed kan handlingen bli mer uforutsigbar og modusrik. Narsissistene er med andre ord mer anvendelige.

Sympati-vampyr

I Kristoffer Borglis nye film, «Syk pike» møter vi en interessant variant av typen. Hun heter Signe (Kristine Kujath Thorp) og er kjæreste med kunstneren Thomas (Eirik Sæther). Forholdet deres er preget av en usunn konkurransementalitet. Og da han plutselig høster mye anerkjennelse for en ny utstilling, må Signe finne en måte å hevde seg på. Hun vil ikke forbli den kjedelige partneren.

Løsningen blir å lyve på seg «interessante» diagnoser. Det begynner med nøtteallergi, men snart kjøper hun illegale medikamenter som sikrer henne troverdige symptomer. Omgivelsene reagerer med sympati, og Signe nyter oppmerksomheten hun får. Dette er avhengighetsskapende, og pillebruken eskalerer.

Samtidsdiagnose

Regissør Borgli er tydelig på at Signes ekstreme narrespill er inspirert av særtrekk ved dagens samfunn:

«Narsissisme er jo så utrolig tydelig i samtiden, et problem vi bare gjør verre med sosiale medier og alle disse måtene å dyrke seg selv på. Det er så tydelig at det nesten er umulig ikke å snakke om det», sier Borgli i et intervju med bransjetidsskriftet Rushprint. Og videre:

«Det er bygget enda mer en økonomi rundt det å være et offer. Det skaper et incentiv som de fleste tenker at ‘det kan man ikke spille på’. Men denne karakteren gjør det de færreste ville gjort. De færreste vil agere på det incentivet. Kulturelt er offerrollen nå skapt som helterollen».

Dette er ikke første gang filmskapere bruker narsissister til å kommentere problematiske sider ved samtidskulturelle tendenser. Drømmen om kjendisstatus i det nye mediesamfunnet og hvordan slike ambisjoner fort kutter forbindelsene til traurige ting som etikk, er temaet i Gus Van Sants «Noe å dø for» (1995). Nicole Kidman spiller den kjølige skjønnheten Suzanne Stone, som er besatt av å skinne på TV-skjermen i prime time. Nåde den som står i veien for henne.

Enda mer skremmende er Patrick Bateman (Christian Bale) i Mary Harrons filmatisering (2000) av Bret Easton Ellis-romanen «American Psycho» (1991). Statusrivaliseringen i meglermiljøet på Wall Street danner grunnlaget for flere satiriske scener.

Batemans selvnytende side understrekes blant annet av hvordan han studerer sitt eget speilbilde når han har sex – en klar henvisning til Narkissos-myten (se fakta over).

Under overflaten og bak fasaden skjuler det seg imidlertid monstrøse tilbøyeligheter og voldsfantasier av groveste slag.

Mer enn skurker

I disse to eksemplene er narsissismen vanskelig å skille fra sosiopatien, og som nevnt innledningsvis har narsissistene flere nyanser. Dermed blir det viktig å påpeke at enkelte av dem sågar er tildelt helteroller.

Det mest kjente eksempelet fra de senere årene er nok Tony Stark (Robert Downey Jr.) i filmene om «Iron Man» (2008-). Da vi møter ham, er han en ekstravagant mangemilliardær, våpenprodusent og rundbrenner – med et ego som matcher oppfinnergenialiteten. Hvorfor skal vi så heie på ham?

Det avgjørende er at sagaen om Stark også er en omvendelseshistorie. Riktignok fremstår Tony aldri som en komplett angrende synder, men etter å ha blitt dødelig såret og utstyrt med et kunstig hjerte, justerer han fremtoningen akkurat nok til at vi må like villstyringen. Narsissismen hans blir et frekt krydder, en psykologisk signatur, som gir ham et antihelt-preg. Det er et smart filmatisk trekk. Superhelter har ikke godt av å være for prektige. Så er da også Iron Man en av publikumsfavorittene i Marvel-universet.

Et lignende eksempel finner vi i David Shores TV-serie «House» (2004–12), hvor hovedfiguren Gregory House (Hugh Laurie) er et medisinsk geni med en unik evne til å løse vanskelige sykdomstilfeller. Noen sjarmør er han dog ikke, med alle sine misantropiske og kyniske kommen-tarer. Dette bunner igjen i hans narsissistiske personlighetstrekk. House ble like fullt en svært populær TV-doktor.

Personlighetstypen kan også fungere som komediemateriale. Mange vil huske Ben Stillers svært tøysete parodi på mannlige modeller i «Zoolander» (2001). Hovedpersonen i en typisk Woody Allen-film er gjerne litt mer realistisk og mangefasettert. Allen har blant annet utforsket romantikkens kår i møte med selvopptatthet, for eksempel i «Midnight in Paris» (2011).

Tragediefiguren

Ikke overraskende er narsissisten blitt skildret som en tragisk figur. Det kan oppstå besnærende drama når skjøre fasader kræsjer med harde realiteter. En av de virkelige klassikerne i så måte er Elia Kazans filmversjon av «En sporvogn til begjær» (1951). Her møter vi den falmede (eks)overklasseskjønnheten Blanche Dubois (Vivien Leigh), som er nødt til å flytte inn hos søsteren Stella (Kim Hunter) i New Orleans.

Dette innebærer et forsmedelig statusfall for Blanche, siden Stella har giftet seg med arbeideren Stanley (Marlon Brando).

Det utvikler seg til en stygg konflikt mellom Blanche og Stanley, som forsterkes av hennes evne til selvbedrag og trang til å leve på en livsløgn.

«Blue Jasmine» (2013) tåler å rubriseres som en oppdatert variasjon over samme tema. Denne dramakomedien er regissert av Woody Allen, og følger sosietetsdamen Jasmine Francis' (Cate Blanchett) miljøskifte fra New York til San Francisco, hvor hun flytter inn hos arbeiderklassesøsteren Ginger (Sally Hawkins). Akkurat som i «En sporvogn til begjær» ligger det gamle konflikter og tapte formuer skjult i farvannet, noe den selvsentrerte og emosjonelt labile Jasmine ikke helt har tatt inn over seg. 

Et mysterium

Narsissisten er en lokkende utfordring for både skuespillere, regissører og manusforfattere, siden så mye ved typen handler om masken som bæres og alt hva som skjuler seg bak den. Her utøves det gjerne manipulasjon på et eller annet nivå.

På toppen av alt kan den sterke selvsentrerte tilbøyeligheten hos mennesker med denne formen for personlighetsforstyrrelse vekke en enorm hevntrang, hvis de føler seg tilsidesatt eller ydmyket. Dette sikrer narsissistene en naturlig plass også i krimsjangeren.

Et strålende eksempel er den snedige «Gone Girl» (2014), regissert av David Fincher.

Det hender jo at to av samme alen gifter seg. I denne filmen er den ene ektefellen en mer stillferdig og reaktiv narsissist, mens den andre er av den grandiose, proaktive og grenseoverskridende typen. I utgangspunktet vet omgivelsene lite om noe av dette, men filmen skildrer hva som skjer etter at ekteparet blir hovedpersoner i en høyprofilert nasjonal nyhets-føljetong. På femårsdagen for bryllupet til Amy og Nick Dunne (Rosamund Pike og Ben Affleck) melder Nick kona savnet. Og hun forblir borte. Saken får stor og økende medieoppmerksomhet, men Nick virker egentlig påfallende uberørt av Amys forsvinning.

Her ligger det definitivt an til godt drama.

Kilder: Wikipedia, snl.no, Rushprint, exploringyourmind.com, writerswrite.co.za, medium.com/funky-munky