Lenestolseventyreren

For noen år siden var tiden kommet for å rydde ut av bestefars leilighet. Et langt liv skulle sorteres i fire bunker: «kaste», «spare», «gi bort» og «selge».

Slitte fotoalbum, paraplyer med paisleymønster, tårn av hvite laken i tykk bomullskvalitet. Godt brukte brødformer, utdaterte skrutrekkere. Og bøker. Lange rader med «Hvem, Hva, Hvor», engelske romaner og fillete krim. Men så nederst; flere meter med slitne stoffrygger og titler bleknet i gull:

Polynesisk passat. Sydhavseventyr. Sol over Guatemala. Inkaens testamente. Tai-Pi – fire måneder blant innfødte på Marquesas-øyene. Lykkelig den som finner sin øy. Hyllemeter på hyllemeter med lengsel vekk fra sure norske vintre. Flere av bøkene hadde understreket beskrivelser av eksotiske steder med tynn penn.

Bestefar, han som aldri reiste lenger enn hytta på fjellet. Og aller helst ikke lenger enn ørelappstolen i sin egen stue. Bestefar – en lenestolseventyrer! Det var en annen tid. Verden var vanskeligere tilgjengelig, og kanskje ble noen lest under krigen, da verden utenfor stolen var lukket og låst for de fleste.

Nå har vi vår egen krig – krigen mot virus, og igjen har vi fått smake på at verden er et sted vi ikke kan nå. Men gjør det egentlig noe? Reisereklamene lovet alltid skjulte perler, men når vi kom, var det fullt overalt. Vi ville ha varme, så ble de for varmt. Vi ville ha ro, men alt ble bare stress.

Reisens begjær

En gang var det annerledes. I Agnar Mykles roman «Rubicon» blir hovedpersonen, studenten Valemon Gristvåg, så overveldet av å krysse grensen fra Danmark til Tyskland at han sammenligner det med Cæsars krysning av Rubicon. Ingen vei tilbake nå! Og når han så krysser grensen til Frankrike, hans forjettede mål for reisen, tar det helt av: Valemon vrenger motorsykkelen opp på veiskulderen, drar ned buksen og forgriper seg på det første og beste han kommer over:

Et tre!

Når ble du sist like begeistret over å komme til et nytt sted?

Reisens begjær er – som begjæret alltid er – umulig å tilfredsstille. I det som kalles reisepsykologi, er nettopp begjæret viktig. Begjær gir individet bevegelse og retning, får det til å trekke mot noe. Begjæret i seg selv er tomt, det vil si at det bare peker ut retningen, ikke målet. Målet forblir uklart, og desto nærmere man kommer, desto mer uklart blir det. Det lar seg rett og slett ikke gjøre å nå målet og tilfredsstille begjæret.

En reise i reoler

Den gode nyheten er at du ikke behøver å reise for å komme deg vekk. Kjendispsykiater Finn Skårderud kaller seg selv en reolreisende. I boken «Uro» beskriver han hvordan det rastløse moderne mennesket trenger å reise. Å reise er å møte andre for bedre å møte meg selv, skriver han.

Men når de fysiske reisene, i alle fall de lengste, er frarådet, kan man altså like gjerne reise i bokhyllen. «Det er et åpenbart slektskap mellom å lese og å reise», skriver Skårderud. «Når man leser, søker man seg mot noe fremmed, og det man kan finne, er det fremmede i en selv.»

En bok er jo også et transportmiddel, kanskje det beste? Og i litteraturen kan reisen bli akkurat som du ser for deg: Liker du ikke hvor setningene tar deg, kan du bare slutte å lese.

Og bonus: Vi slipper å ha med oss selv. I alle fall de delene av oss vi liker minst. Ja, så mange reiser blir jo ødelagt av at vi har med oss den vil egentlig ville reise fra: våre angster, fobier, irritasjoner og vår slitne gamle kropp.

Og dessuten: Følelsen av å være på reise, altså bortreist – er uansett blitt mindre etter smarttelefonen. Du bærer med deg familien, vennene, jobben, regningene, uleste meldinger og pliktene i lomma. Du slipper ikke unna med mindre du legger igjen telefonen, og det krever jo virkelig eventyrlyst.

Litteraturens øde øy

Kanskje må vi i fremtiden uansett forberede oss på at flere reiser vil gå via lenestolen. For selv når karantener og stengte grenser er tilbakelagt, vil fremtiden kunne by på nye hindringer for de privilegertes hittil grenseløse tilværelse.

Dyrere flybilletter, begrensninger på antall flyreiser, reisemål som ikke lenger ønsker turister velkommen, terror, økonomisk krise ... og så klart, flere pandemier.

Noen ganger må du miste, for å forstå verdien av det du hadde. Og kanskje blir det slik med reiser. Kanskje er vi tilbake til punktet hvor en student kan få lyst til å ta av seg buksene og forgripe seg på et tre i gledesrus over å vite at en europeisk landegrense er krysset – og det ville kanskje ikke være det verste som kom ut av denne pandemien.

Kanskje har vi bare levd i en liten lomme i historien, en merkelig fold hvor vi uten å tenke oss om kunne snurre globusen og reise dit vi ville. Kanskje kommer barna våre til å se på bildene av oss foran all verdens underverker og lure på hvordan det var å kunne bevege seg fritt. Kanskje kommer de til å se på oss som vi ser på de gamle oppdagelsesreisende – med fascinasjon og vemmelse.

Alle illustrasjoner: MATTES/ISTOCKPHOTO/GETTY IMAGES

Det er kanskje ikke så mye å legge ut på Instagram fra ørelappstolen. Eller vent, selvfølgelig er det det, du kan jo bare ta et bilde av boken og ullpleddet i fanget ditt. Eller kanskje du bare skal la det være? Det eventyrlige i å legge fra seg mobilen gjelder også for lenestolreiser.

Forresten: Bestefar var faktisk en gang på reise. Afrika, kalte han stedet. Han spesifiserte aldri landet, men ut fra bildet av bestemoren min i albumet, litt anstrengt dandert på en kamelrygg, kan det kanskje se ut som Egypt.

De likte seg ikke der, noen av dem. Det var for varmt, for mye mas, irriterende selgere. Også den slangen da – som en mann i kjole (!) la rundt halsen på bestemor. Uæ! Ekkelt.

Jeg er ganske sikker på at den eneste øya bestefaren min lengtet etter, var lenestolen med fruktmønster ved vinduet. Lyden av trikk, kaffekoker og rådhusklokker, der den eneste slangen var i trykksverte på syv bokstaver.

Lengsel – å, den er ikke det verste. Alt skjønt og godt gror opp i le av den, har Fridtjof Nansen sagt.

Og det kan vel ikke være tilfeldig at det som befinner seg inni en bok kalles for litteraTUR.