En tid for alt. I den selvbiografiske «A year of magical thinking» (2005) forteller Joan Didion at da hun var 22 år, leste hun boken «Leftover life to kill» (1957), hvor Caitlin Thomas beskriver tapet av sin mann Dylan Thomas etter 17 års turbulent samliv. Den unge Didion oppfattet teksten som sytete, selvopptatt og full av selvmedlidenhet. Når hun tar boken frem igjen, mange år senere, ser hun den i et helt annet lys. Tiden er skolen vi lærer i, konkluderer hun.

I Forkynneren i Gamle testamentet kan vi lese at ’det er en tid for alt som skjer under himmelen’ (3:1). Innbakt i dette ligger vissheten om at det også er en tid for alle slags typer (sinns)tilstander og virkelighetserkjennelser, og at menneskers livssituasjon påvirker både de historiene man velger å fortelle og de man ønsker å lese eller høre om.

Dette er noe Virginia Woolf setter ord på i essayet «On Being Ill», hvor hun beskriver hvordan den syke ser verden fra en helt annen vinkel enn den som er frisk. Mens man tidligere knapt legger merke til himmelens blåfarge, forklarer Woolf, ligger den syke i timevis og reflekterer over de nesten umerkelige endringene i nyanser og over hvordan skyenes form endrer seg for så å komme tilbake, i et jevnt mønster. Det samme gjelder den sykes oppfatning av språk. I stedet for klare og konsise ytringer som først og fremst fungerer som kommunikasjon, legger man nå merke til pausene, melodiene og alt det som forblir usagt.

Hullene. Manglene. Gapene.

Den vestlige kanon. Det er nemlig ikke sånn at all litteratur fenger like mye hele tiden. Det er med litteraturen som det er med livet. Noen ganger trenger vi bøker som reflekterer over nettopp nyansene i himmelens blåfarge, andre ganger trenger vi bøker som ser livet i all dets absurditet og hjelper oss å le av det.

Det er med litteraturen som det er med livet. Noen ganger trenger vi bøker som reflekterer over nettopp nyansene i himmelens blåfarge, andre ganger trenger vi bøker som ser livet i all dets absurditet og hjelper oss å le av det.

Samtidig regnes en viss type litteratur for å være mer verdifull og nyttig enn annen. I denne sammenheng er det fristende å gå til Harold Blooms omdiskuterte gjennomgang av det han oppfatter som de mest betydningsfulle verkene i vår litteraturhistorie, nemlig «Vestens litterære kanon» fra 1994.

Ifølge Bloom avhenger vår kulturs overlevelse av at vi leser nettopp disse verkene, ettersom demokratiet trenger mennesker som har visdom, kunnskap, hukommelse og evnen til å tenke selv. De bøkene vi trenger for å kunne utvikle oss som mennesker og samfunnsborgere, er tekster forfattet av for eksempel Shakespeare, Emily Brontë, Franz Kafka og tidligere nevnte Virginia Woolf.

Ungdomslitteratur. I denne sammenheng er det interessant å observere at noen av de mest leste bøkene i dag, på tvers av alder og bakgrunn, er det man på engelsk kaller YA-litteratur (young adult literature). Avisen The Guardian presenterte i februar en undersøkelse som viste at hele 55 prosent av leserne av såkalt YA-litteratur var voksne over 18 år, og at 28 prosent av bokkjøperne i denne kategorien var mellom 30 og 44 år.

Dette er et fenomen som ses i sammenheng med J.K. Rowlings serie om Harry Potter, som i sin tid fenget barn og voksne i nesten like stort omfang, og som i senere tid har ledet til salgssuksesser som Suzanne Collins’ serie «The Hunger Games» (2008-2010), John Greens «The Fault in Our Stars» (2012), Veronica Roths «Divergent» trilogi (2011–2013) og Rainbow Rowells «Eleanor & Park» (2013).

Mange kritikere er negative til den kollektive omfavnelsen av denne sjangeren, og peker på vår egen kulturs ungdomsdyrkelse som en av grunnene til dens popularitet. I en artikkel i Slate Book Review skriver Ruth Graham at voksne som leser YA-litteratur bør skjemmes. Selv om hun hadde noen av sine mest intense leseropplevelser da hun var en tenåring, sier Graham, har hun ikke noe ønske om å gå tilbake til disse bøkene. Fordi hun er en annen leser nå enn hun var tidligere. Hun er voksen.

Andre kritikere er enige og peker på at YA-litteratur slett ikke tilbyr noe annet enn en form for virkelighetsflukt. Alternative verdener og stor fantasi er to av karakteristikaene som preger en stor del av denne litteraturen, slik at en leser kan fordype seg i dem og forlate sitt eget liv en liten stund. Problemet er imidlertid at refleksjonsnivået i bøkene er såpass lavt at man ikke får med seg nevneverdig bagasje tilbake. Og hva er da vitsen? 

Berikelse. I essaysamlingen «Hvordan lese en bok» (1995) slår Joseph Brodsky fast at bøker skal leses for et utbytte, fordi de kan gi oss noe av menneskelig verdi som ingen andre medier kan tilby i samme grad. Men i likhet med Bloom og Graham, er Brodsky også opptatt av hva man leser. For det er så mange bøker, sier han, og selv de dårligste av dem overlever sine forfattere. Derfor er det viktig å velge riktig.

For forfatter Neil Gaiman er påbud om å lese klassikerne snobberi. Man må først og fremst lese, sier han. 

Forfatter Neil Gaiman ser litt annerledes på saken. I 2013 skrev han en appell for bevaring av bibliotekene i Storbritannia. På samme måte som Brodsky og Bloom, sier Gaiman at det å lese skjønnlitteratur, er noe av det viktigste man kan gjøre. Men han er uenig når det gjelder hva man skal lese. For Gaiman er påbud om å lese klassikerne snobberi. Man må først og fremst lese, sier han. Når man leser en bok man ikke liker, fungerer det som en inngang til andre bøker som man liker. Og det fører igjen over til neste bok. Og det er det viktigste.

Litteratur gjør to ting. For det første så hjelper den oss å forstå ord, ideer, tanker og verden. For det andre så bygger den empati. 

For Gaiman er altså det viktigste at man leser, noe som har sammenheng med det som skjer når man leser. For litteratur gjør to ting. For det første så hjelper den oss å forstå ord, ideer, tanker og verden. For det andre så bygger den empati. Når man ser på TV eller film, følger man med på ting som skjer med andre mennesker. Men når man leser en bok, må man i mye større grad bruke fantasien til å forstå og oppleve hele universet som beskrives, fordi alt finner sted inne i ens eget hode. Disse tankene er også i tråd med nyere studier som viser at mens skjermtid kan føre til mangelfull utvikling av empati hos barn, hjelper litteratur dem i motsatt retning.

Sett fra dette perspektivet, er det kanskje ikke så nøye hva slags bøker man leser. Det viktigste er at man finner frem til en bok man liker, og at man leser den. For fiksjon er løgnen som skaper sannhet – i og rundt oss.

Slik ser vi at det faktisk finnes en tid for alt under himmelen. En tid for latter. En tid for elskov. En tid for sykdom. En tid for selvmedlidenhet. En tid for magisk tenkning. En tid for alle slags bøker.

Det gjelder bare å finne noen vi liker.