«Without farming you would be hungry, naked and sober.» («Uten jordbruk ville du vært sulten, naken og edru.»)
Denne vittigheten sirkulerer som et meme på internett, brukes som slagord i demonstrasjoner og selges som humoristisk teksttrykk på T-skjorter.
Formuleringen ble for alvor populær etter at bonden og mikrobryggeren Eric Sannerud satte den som tittel på en TedTalk, og årsaken er enkel: Den rommer noen grunnleggende sannheter.
I tillegg fungerer uttrykket som en påminnelse om hvor de aller fleste av oss egentlig kommer fra: bondestanden.
Vi skal ikke mange generasjoner tilbake før det store flertallet bodde utenfor byene og tettstedene, og livnærte seg helt eller delvis av jordbruk. I 1875 gjaldt det for 76 prosent av Norges befolkning. I 1825 var andelen hele 87 prosent. Dagens situasjon er radikalt annerledes. Nå er det totale antallet aktive bønder redusert til cirka 38 000 (eller 0,68 prosent av befolkningen), og de blir stadig færre. De siste 20 årene har 25 000 gitt seg.
Den kulturelle interessen for bondelivet har mildt sagt variert etter at urbanisering ble den nye normen. Landsbygda har hatt noen imageproblemer. Men nå og da vekkes en positivt innstilt fascinasjon. De siste årene har flere realityserier om gårdsliv slått an hos TV-seerne. Det gjelder for eksempel de danske seriene om Frank Ladegaard Erichsen («Bonderøven»/«Det gode bondeliv», t.v.), NRKs «Severin» og «Draumen om eit småbruk», samt TV 2s «Farmen».
Slike tendenser finnes også utenfor Skandinavia, noe blant annet «Clarkson’s Farm» demonstrerer. Interessen spiller antagelig på lag med en økende bevissthet rundt selvforsyning, kortreist mat og praktiske ferdigheter – både i et hverdagslig og mer krisepreget perspektiv.
Filmatiserte klassikere
Filmhistorien har et solid tilfang av bondefortellinger, og et nytt, kunstnerisk ambisiøst tilskudd kommer på kino denne måneden. Det polsk-britiske filmparet Dorota Kobiela og Hugh Welchman har adaptert hovedverket til forfatteren Władysław Reymont: «Bøndene» (1904-09). Romansyklusen sikret ham Nobelprisen i litteratur i 1924 og er filmatisert to ganger tidligere.
Handlingen utspiller seg i en polsk landsby på tampen av 1800-tallet og tar utgangspunkt i den umulige romansen mellom ungjenta Jagna (Kamila Urzędowska) og Antek (Robert Gulaczyk). Det første problemet er at Antek allerede er gift. Det andre problemet er at Jagna selv er lovet bort til stedets rikeste bonde, den langt eldre enkemannen Maciej (Mirosław Baka), som dessuten er Anteks far.
Malerisk Et hundretall kunstnere har lagt ned over 200 000 arbeidstimer for å lage oljemaleriene som er brukt til å skape animasjonsfilmen «Bøndene». Den har norsk premiere 30. august. Foto: Another World Entertainment
Aktene i dette dramaet fordeler seg over fire årstider og berører flere temaer enn Jagnas problematiske kjærlighetsliv. «Bøndene» skildrer individets plass i lokalsamfunnet, betydningen av høytidsritualer og sosiale konvensjoner, bondestandens posisjon i det nasjonale hierarkiet, samt menneskets avhengighet av naturens luner.
Welchman-paret har iscenesatt fortellingen som en animasjonsfilm, der bilderutene er oljemalerier. Mange av motivene bygger på kjente verk fra polsk kunsthistorie. Et hundretall kunstnere har lagt ned over 200 000 arbeidstimer for å gjøre dette mulig. Om arbeidsmetoden virker kjent, skyldes det nok at regissørenes forrige film, «Loving Vincent» (2017), ble laget på samme måte.
Gårdsbruk-tematikken rører også på seg i vårt hjemlige filmmiljø. Knut Hamsuns roman
«Markens grøde» (1917) skal filmatiseres igjen. I oktober i fjor, 102 år etter lanseringen av stumfilmadapsjonen, bevilget Norsk filminstitutt produksjonsmidler til en ny innspilling. Regissør Hans Petter Moland skal konsentrere seg om den første delen av fortellingen – der nybrottsparet Isak og Inger rydder og bygger opp gården Sellanraa fra ingenting. Det kan være verdt å notere seg at produsent Håkon Øverås har uttalt at den kommende filmen «reflekterer også vår tid».
Ressurskamp
Fundamentet for ethvert bondeliv er samspillet med naturen. Hvordan er jordsmonnet? Hva slags vannkilder finnes? Hvordan varierer været og klimaet? Mennesket må tilpasse seg. Denne underliggende tematikken er derfor alltid til stede, og enkelte filmer gjør nesten naturkreftene/naturforholdene til en aktør i handlingen.
I det todelte eposet «Jean de Florette: Kilden i Provence» (1986) og «Manon og kilden» (1986) dreier de grunnleggende utfordringene seg om vannmangel i en tørr region. Og alt kompliseres selvfølgelig av nærværet til andre mennesker.
Den nyetablerte småbrukeren Jean (Gérard Depardieu) tror han kan bruke samme vannkilde som nabogården baserer driften sin på. Det leder til konflikt med Soubeyran-familien (Yves Montand og Daniel Auteuil), og de tyr til skitne triks i rivaliseringen.
«Jean de Florette: Kilden i Provence» (1986)
En mer hardkokt – nesten westernaktig – fremstilling av slike nabostridigheter pensles ut i «Bastarden» (2023). Dramaet starter i 1755 da den pensjonerte offiseren Ludvig Kahlen (Mads Mikkelsen) slår seg ned i en karrig ødemark på Jylland for å dyrke jorden. Kanskje poteter kan gro der? Slike initiativer har nemlig kongen oppmuntret til. Uheldigvis mener den lokale stormannen, Frederik Schinkel (Simon Bennebjerg), at området tilhører ham og ingen andre – uansett hva kongen langt borte i København måtte ha sagt.
Kahlen og de Florette er i det minste sine egne herrer. Andre slitere befinner seg lavere på rangstigen i bondesamfunnet, noe som gjerne betyr at de ikke engang eier jorden de jobber på.
«Bastarden» (2023)
Rurale klasseskiller
Slik er det for den aldrende enkemannen Lasse Karlsson (Max von Sydow) i «Pelle Erobreren» (1987), Bille Augusts filmatisering av Martin Andersen Nexøs roman.
Tittelen viser til Lasses unge sønn, Pelle (Pelle Hvenegaard), som i likhet med faren blir en del av arbeidsstokken til godset Stengården på Bornholm. Filmen vant både Gullpalmen i Cannes og Oscar for beste utenlandske film.
«Pelle Erobreren» (1987)
Rurale klasseskiller – og klassekamp – er faktisk et av de mer prominente temaene i italiensk film. Minst to store klassikere må nevnes: Bernardo Bertoluccis signaturverk «1900» (1976) lar de voldsomme politiske omveltningene i første halvdel av forrige århundre utspille seg i et lokalsamfunn tilknyttet et italiensk gods.
Stridighetene fortelles gjennom skjebnen til to gutter som er født samme dag: Olmo og Alfredo (Gérard Depardieu og Robert De Niro). Den ene vokser opp i en dagleierfamilie, mens den andre er godseierens sønnesønn.
«1900» (1976)
To år senere kom Gullpalme-vinneren «Treskotreet» (1978). Selv om handlingen er lagt til samme århundreskifte som i Bertoluccis film, handler denne fortellingen mer om hverdagen og de nære livsvilkårene for fire fattige familier.
Radikale politiske ideer er mest en slags bakgrunnsstøy for disse menneskene. Flere av rollene ble spilt av lokale amatører med bondebakgrunn.
«Treskotreet» (1978)
En nyere italiensk produksjon, «Lykkelige Lazzaro» (2018), tar på sett og vis opp arven fra 1970-tallsfilmene, men er samtidig svært annerledes i form og tone. For eksempel er filmen bevisst diffus angående hvilken tidsepoke handlingen utspiller seg i. Det hele har noe drømmeaktig eller allegorisk over seg.
Vi skal iallfall til en tobakksplantasje som drives etter temmelig arkaiske ledelsesidealer. Den er dessuten isolert fra omverdenen etter at en flom raserte den eneste broen ut fra plantasjen. En av arbeiderne, Lazzaro (Adriano Tardiolo), er snillheten selv – og utnyttes derfor av alle.
«Lykkelige Lazzaro» (2018)
Vekst via motgang
Kalenderen og kartet er enklere å tyde i «Minari» (2020). Her befinner vi oss i 1983, da en koreansk innvandrerfamilie ankommer landsbygda i den amerikanske delstaten Arkansas for å prøve gårdslykken. De støter snart på klassiske problemer, som vannforsyning, og må samtidig finne ut av noen familiedynamikker og helsebekymringer som virker mer særegent moderne. Enkelte gode råd skal imidlertid vise seg å være fruktbare, om man bare holder ut. Handlingen er i store trekk basert på eller inspirert av regissør Lee Isaac Chungs egen oppvekst.
«Minari» (2020)
Gårdbrukerne har det tøft, men det er altså mulig å få litt lønn for alt strevet. Mange fortellinger peker på gevinsten ved å stå sammen, men noen handler om å finne sammen igjen.
I den islandske «Stabukker» (2015) presenteres en tragikomisk studie i trassig surhet mellom brødre. De heter Gummi og Kiddi (Sigurður Sigurjónsson og Theódór Júlíusson), bor ved siden av hverandre i en avsidesliggende dal og har ikke utvekslet et ord på 40 år. Ingen av dem er gift, og begge er sauebønder.
Da den prisvinnende bukken til Kiddi får skrapesyke, gjør det situasjonen enda mer anstrengt mellom de to, siden Gummi melder ifra til myndighetene.
Men det er kanskje først helt nede på bunnen man finner et felles ståsted?
«Stabukker» (2015)
Bonderomantikk
Det hender jo at byfolk setter kursen mot bygda – for å prøve seg i gårdbrukerfaget. Og da kan alt skje. «The Land Girls» (1998) er en lettbeint film basert på dette premisset, og den bygger på et virkelig fenomen: Under andre verdenskrig slet britiske gårdsbruk med mangel på arbeidskraft. Derfor innførte myndighetene en ordning hvor byfrøkner ble sendt på landsbygda for å yte en innsats.
Dette er fortellingen om tre slike «landjenter»: Den livlige frisøren Prue (Anna Friel), den reserverte studenten Ag (Rachel Weisz) og den forelskede Stella (Catherine McCormack).
«The Land Girls» (1998)
En frittstående TV-serie med samme tittel og tema ble produsert mellom 2009 og 2011.
Man bør nok vokte seg for å romantisere bonde-livet for mye. Det er for krevende og alvorlig til å tåle en overdreven skjønnmaling.
Men en liten flørt kan vi kanskje tillate oss?
Her kan du se de omtalte titlene
«Bøndene» («Chlopi». Regi: Dorota Kobiela og Hugh Welchman, 2023): Får norsk kinopremiere 30. august.
«Jean de Florette: Kilden i Provence» (Regi: Claude Berri, 1986) + «Manon og kilden» («Manon des sources». Regi: Claude Berri, 1986): Tilgjengelig på Blockbuster, Filmoteket, SF Anytime og 2 Play.
«Bastarden» (Regi: Nikolaj Arcel, 2023): Tilgjengelig på SF Anytime, Telia Play, 2 Play, Vega hjemmekino og Viaplay.
«Pelle Erobreren» (Regi: Bille August, 1987): Tilgjengelig på Blockbuster, SF Anytime, Telia Play og 2 Play.
«1900» («Novecento». Regi: Bernardo Bertolucci, 1976): Tilgjengelig på dvd/Blu-ray.
«Treskotreet» («L'Albero degli zoccoli». Regi: Ermanno Olmi, 1978): Tilgjengelig på Netflix.
«Lykkelige Lazzaro» («Lazzaro felice». Regi: Alice Rohrwacher, 2018): Tilgjengelig på Blockbuster, Filmoteket, Itunes, SF Anytime og Vega hjemmekino.
«Minari» (Regi: Lee Isaac Chung, 2020): Tilgjengelig på Blockbuster, Filmoteket, SF Anytime, Telia Play, 2 Play, Viasat og Vega hjemmekino.
«Stabukker» («Hrútar». Regi: Grimur Hákonarson, 2015): Tilgjengelig på Filmoteket, Vega hjemmekino og SF Anytime.
«The Land Girls» (Regi: David Leland, 1998): Tilgjengelig på Itunes.