Avhengighet og vane. I medisinsk forstand regnes avhengighet som et syndrom. Det er et syndrom hvor den som er rammet, prioriterer bruken av en substans eller en adferd høyere enn alt annet. Dette inne-bærer dermed også at den avhengige fortsetter å prioritere substansen eller adferden, selv om konsekvensen blir at livet snevres inn eller at hun skader seg selv eller andre.

Når forskere skal forklare grunnen til at vi blir avhengige, peker de ofte i retning av hjernens belønningssenter. Avhengighet bunner nemlig i en følelse av tilfredsstillelse, eller «liking», som skaper et indre krav om gjentagelse, eller «wanting». Dermed ser vi at avhengighet går aller mest ut på gjentagelse. Alkoholikeren drikker og gjentar i det uendelige. Den narkomane setter et skudd og gjentar i det uendelige. Bulimikeren spiser, kaster opp og gjentar i det uendelige.

Det er her avhengighet slår følge med vanen. For vane er også gjentagelse. Hver morgen står jeg opp, går på badet, dusjer, sjekker telefonen, lager kaffe, spiser en skål med havregrøt, går på jobb og så videre. I tillegg utfører jeg en mengde andre repetitive handlinger som jeg ikke tenker over. For vanen er en automatisk oppførsel som gjentas regelmessig uten at man tenker over den.

Det var derfor Marcel Proust en gang sa at den fungerer som et tungt gardin som skjuler oss fra nesten hele universet og hindrer oss i å kjenne oss selv. Det tunge gjentagelsesmønsteret svekker nemlig sansene våre, mente Proust, og gjør oss om til menneskelignende maskiner. Dessuten blir vi også i stor grad avhengige av vaner – faktisk sånn at vi ofte ikke klarer oss uten.

Samtidig er det også viktige forskjeller på vanen og avhengigheten. For i motsetning til avhengighet, er ikke vanen knyttet til hjernens belønningssenter. Vanen kan riktignok fungere som en måte å lage sammenheng og trygghet på i en verden hvor alt er grunnleggende kaotisk, men den skaper ikke en følelse av intenst velvære på samme måte som for eksempel alkohol, narkotika eller sukker.

I boken «On habit» (2014) peker forfatter Clare Carlisle på at selv om følelsene av velvære og bedøvelse som vanen fremkaller, ligner på dem som oppstår ved avhengighet, så er vanen «å gjenta uten å vite». Og det er kanskje her at vane og avhengighet i særlig grad skiller seg fra hverandre.

Mens vane altså er gjentagelse uten å vite, så vet den som er avhengig, at «wanting» alltid vil føre til «liking». En alkoholiker vet for eksempel nøyaktig hvordan hun vil føle seg etter den fjerde, femte eller syttende drinken. Og det er det alkoholikeren higer etter. 

For mens vane altså er gjentagelse uten å vite, så vet den som er avhengig, at «wanting» alltid vil føre til «liking». En alkoholiker vet for eksempel nøyaktig hvordan hun vil føle seg etter den fjerde, femte eller syttende drinken. Og det er det alkoholikeren higer etter. 

Hvorfor Jeppe drikker. I boken «The recovering» (2018) tar den amerikanske forfatteren Leslie Jamison for seg avhengighet som et mangefasettert og komplisert problem som i stor grad bunner i fortellinger.

En fortelling hun legger særlig stor vekt på, er en hun selv abonnerte på i lang tid, nemlig den om den alkoholiserte geniale forfatteren. Hun beskriver hvordan hun som 21-åring ble dratt mot «de samme gnistene av selvlysende kaos» som hadde karakterisert verkene til alkoholiserte forfattere som Raymond Carver, F. Scott Fitzgerald, Ernest Hemingway og William Faulkner.

For henne fremsto alkoholavhengighet som noe som avstedkom stor kunst, fordi den brakte med seg innsikt og klarhet. Og det fremsto også som et tilbehør som signaliserte indre dybder og gåtefullhet hos den som gjorde bruk av en slik substans. Når en forfatter drikker, er det fordi han lider og må bruke alkoholen for å produsere stor litteratur. Ofte blir til og med drikkingen en del av litteraturen, slik at skrivingen og drikkingen blir to sider av samme sak. De blir tilsammen et viktig kunstnerisk manifest.

Selv forteller Jamison at også hun til tross for dette slet med å finne en fortelling om hvorfor hun drakk. Hun drakk selvfølgelig fordi hun ville passe inn i fortellingen om den geniale forfatteren, men det var ikke nok. Derfor laget hun stadig nye fortellinger for seg selv.

Hun drakk fordi hun lengtet hjem under studietiden. Hun drakk fordi hun var genetisk disponert for det. Hun drakk fordi hun hadde spiseforstyrrelser. Hun drakk fordi det var slutt med kjæresten. Hun drakk fordi hun ønsket å gli ut i intetheten. Alt dette presenteres som grunner.

Men til slutt ender hun opp med én enkelt fortelling:

Hun drakk. Det var ikke noe hvorfor.

Å være nok. Samtidig som Jamison dermed i stor grad avfeier disse mytene som avsporinger, løgner og glorifisering av avhengighet, peker den amerikanske forskeren Eve Kosofsky Sedgwick på at det er nettopp derfor de er viktige. Sedgwick mener at avhengighet i bunn og grunn ikke handler så mye om selve substansen eller adferden, som de mystiske tilleggselementene den avhengige legger inn i den – og at det er disse fortellingene som lar et menneske fortsette den destruktive adferden.

Jo mer du trenger en ting, enten det er en mann eller en flaske med vin, jo mer overbeviser du deg selv om at du ikke er nok uten. Uten dette tilleggselementet er du ikke rolig nok. Du makter ikke være sosial nok. Du er ikke morsom nok. Du er ikke smart nok.

Forskning har vist at hverken hjernen eller kroppen er spesielt glad i forandring, og dermed søker det regelmessige som minste motstands vei.

Og det er kanskje i summen av disse fortellingene at vi finner den aller største forskjellen mellom avhengigheten og vanen. Dette betyr ikke nødvendigvis at Proust tok feil i sin påstand om at vanen hindrer oss i å vokse. For vanen kan også holde oss nede. Forskning har vist at hverken hjernen eller kroppen er spesielt glad i forandring, og dermed søker det regelmessige som minste motstands vei.

Likevel kan det synes som vanen – i moderat og balansert mengde – har noe grunnleggende positivt ved seg. Dette var for eksempel Friedrich Nietzsche opptatt av. I motsetning til Proust mente han at vanen både er en tyrann og en god hersker, og at livet ville vært uutholdelig uten. Filosofen Hegel mente på sin side faktisk at vanen frigjør oss.

Dette er også konklusjonen til Clare Carlisle. I «On habit» konstaterer hun at vanen er et nødvendig grunnlag for tanke og filosofi, og at mennesket bygger opp en identitet nettopp ved hjelp av vanen. Dermed blir dette kjernen i forskjellen mellom vane og avhengighet. For avhengighet har motsatt effekt: Den bryter ned og tar over, heller enn å bygge opp. Den forteller oss selv at vi ikke er nok i oss selv.

Og det er ikke den fortellingen vi trenger.

Vi trenger fortellingen om å være nok. I oss selv.