Klisjeene lever
Om du for eksempel har lest Ernest Hemingways roman «Og solen går sin gang» (1926), eller sett Woody Allens film «Midnight in Paris» (2011), har du sannsynligvis fundert over hvordan det er å leve som bohem i den franske hovedstaden. Paris har i en evighet tiltrukket seg kunstnere i hopetall og vært en formende kraft. Å holde en amerikansk-fransk romanse i live er ikke bestandig like lett, men i film- og strømmeverdenen har man i alle fall forsøkt.
Hva er det som gjør at kreative skapere fra USA drømmer seg bort i de franske klisjeene, som i Netflix-serien «Emily in Paris» (2020)? Selv om amerikanerne fremdeles fascineres av byens eleganse og energi, kan det se ut som om bohemdrømmen har måttet vike for en mer profittdrevet selvrealisering.
Klisjéfylt Lily Collins spiller hovedrollen i Netflix-serien «Emily in Paris». Foto: STEPHANIE BRANCHU/NETFLIX VIA AP
Serien der unge Emily (Lily Collins) flytter fra Chicago til Paris for å jobbe i et markedsføringsbyrå for luksusvarer kjøpt opp av hennes amerikanske sjefer, fikk franske anmeldere til å himle med øynene. I dette «Sex og singelliv»-aktige universet har ikke franske bygninger moderne elektrisitet eller kloakk, ansatte har ikke arbeidsmoral, og «me too»-problematikk er dagligdags, for å nevne noe.
På grunn av sin kulturelle ignoranse sliter Emily med å passe inn blant de røykende, snobbete kollegene, for her holder det ikke å gå med alpelue, spise croissant og bruke oversettelses-app.
| Fakta |
Paris som litterært episenter> 1920-årene ble kalt «de sprø årene» («Les années folles») i Frankrike, og viste til det rike kunst- og kulturlivet. Tilsvarende periode i USA kalles «Roaring Twenties» eller «Jazz Age». > Den amerikanske journalisten, forfatteren og nobelprisvinneren Ernest Hemingway (1899–1961) skrev blant annet «Og solen går sin gang» («The Sun Also Rises», 1926) og «En varig fest» («A Moveable Feast», 1964) i Paris. > Et av Hemingways favorittsteder i Paris var Brasserie Lipp i St. Germain-des-prés. Andre kafeer som han og andre intellektuelle frekventerte i samme bydel, var: Les Deux Magots (assosiert med blant andre Jean-Paul Sartre, Simone de Beauvoir og Albert Camus) og Café de Flore (har figurert i diverse filmer og serier, blant annet «Emily in Paris», og er kjent for besøkene til filmpersonligheter som Brigitte Bardot og Quentin Tarantino). > Forlegger Sylvia Beach (1887–1962) startet bokhandelen Shakespeare and Company (med engelskspråklig litteratur) i 1919, som ble et samlingssted for ekspatriater. Stedet ble virkelig berømt da hun ga ut irske James Joyces kontroversielle bok «Ulysses» i 1922, men måtte stenge for godt i 1941 under tyskernes okkupasjon av Paris. > I 1951 åpnet en bokhandel som senere fikk samme navn for å hedre Beach. > «Den fortapte generasjon» omfattet opprinnelig generasjonen som var unge voksne under første verdenskrig, men forfatteren Gertrude Stein begynte å bruke begrepet om det amerikanske forfattermiljøet i Paris. > Paris fortsatte å være et kulturelt episenter også etter 1920-tallets glansdager. Amerikanske Henry Miller kom til Paris som fattig forfatterspire og skrev sin dels selvbiografiske roman «Krepsens vendekrets» («Tropic of Cancer», 1934), med det som er blitt beskrevet som obskøne beretninger fra byens utenlandske bohemmiljø. Boken var del av den litterære undergrunnen i USA, der den først ble utgitt i 1961. > I Woody Allens romantiske komedie «Midnight in Paris» (2011) sliter den desillusjonerte manusforfatteren Gil (Owen Wilson) med å fullføre sin debutroman. På ferie i Paris tas han på en magisk tidsreise tilbake til 1920-tallet, hvor han møter Hemingway og andre prominente personer.
|
Men hun kommer jo fra de sosiale mediers hjemland, og enten de vil det eller ikke, må franskmennene innrømme at hennes markedsføringsstrategi fungerer. Selv om serien ble slaktet jevnt over, havnet den likevel på topplisten også hos Netflix i Frankrike, og sesong to ble lansert før jul i 2021.
Drømmer og dampskip
«Hvis du er så heldig å ha bodd i Paris som ung mann, så vil byen være med deg resten av ditt liv», lyder de berømte linjene i Hemingways selvbiografiske roman «En varig fest», utgitt posthumt i 1964.
I 1921 flyttet han til den franske hovedstaden med sin første kone Hadley Richardson, hvor han skulle fungere som Europa-korrespondent for den kanadiske publikasjonen The Toronto Star. De slo seg ned i en høyst beskjeden leilighet uten varmtvann, selv om de sannsynligvis kunne hatt råd til noe bedre.
Forfatterspiren Hemingway vandret mellom byens ulike kafeer, hvor han skrev, drakk og møtte likesinnede. Flere av «kontorene» lå i bydelen Montparnasse, som var døpt «The Transatlantic Terminus» på grunn av alle amerikanerne som kom med tog fra kaia i Cherbourg eller Le Havre. De hadde reist med dampskip over Atlanteren for å komme til det forjettede Frankrike. Dollaren var fem ganger så mye verdt som før første verdenskrig, slik at selv vanlige amerikanere hadde mulighet for å slå seg løs.
I likhet med flere amerikanske «utvandrere» som kom for alvor fra 1923 og utover, opplevde Hemingway Paris som verdens beste by: vital, historisk og kunstnerisk forlokkende.
Han begynte på sin første roman, kultklassikeren «Og solen går sin gang» (1926), inspirert av eget liv. Det ble en bok om den «den fortapte generasjon», et nettverk av amerikanske forfattere som foruten Hemingway selv besto av blant andre F. Scott Fitzgerald, Ezra Pound, T.S. Eliot, Gertrude Stein og E.E. Cummings.
Ikonisk samlingssted
De intellektuelle innvandrerne fikk i 1919 et viktig samlingssted, da den amerikanske forleggeren Sylvia Beach startet bokhandelen Shakespeare and Company, med engelskspråklig litteratur som skulle få stor innflytelse. Leien i Paris var mye rimeligere enn i for eksempel New York. Den populære butikken, som også fungerte som bibliotek, tiltrakk seg amerikanerne som hadde kommet til byen ved hjelp av god dollarkurs og støtte fra Guggenheim fellowship, et prestisjefylt kunstnerstipend delt ut fra 1925.
Janet Flanner, som jobbet som The New Yorkers Paris-korrespondent mellom 1925 og 1975, var en viktig del av nettverket og sto for «Parisbrevene» som gjorde folk kjent med byens kunstnermiljø.
Fra disse plukket nok Woody Allen opp litt inspirasjon til tidsreisen i «Midnight in Paris», der Hollywood-forfatteren Gil (Owen Wilson) får oppleve byen i mellomkrigstiden.
Da romanen «Den store Gatsby» (1925) ikke ga Fitzgerald nok inntekt, skrev han for det amerikanske middelklasse-magasinet The Saturday Evening Post. «Prostitusjon», kalte Hemingway det. Det var ikke dette Paris handlet om. Paris handlet om disiplin.
Hemingways fattigdomsmyte måtte imidlertid modereres litt, for når han skulle feire et honorar, tok han seg råd til et godt måltid på Brasserie Lipp (som han bidro til å gjøre verdenskjent i «En varig fest»): en stor øl, potetsalat, baguette og pølse med remulade, en rett som fremdeles kan bestilles på restauranten.
Så god var Lipps potetsalat, at den matglade Hemingway skrev om den også i romanen «Øyer i havstrømmen» (1970).
Gjort verdenskjent av Hemingway Brasserie Lipp på Boulevard Saint-Germain i Paris i 1961, tre år før Hemingway døde. Foto: AP/NTB
Overflødig sivilisasjon
I de samme gatene som den fortapte generasjon beveget seg i, som i bydelen St. Germain-des-prés, er det fremdeles studioer for kunstnere. Forfattere finner seg krypinn i nærheten av Montparnasse-kirkegården, som er full av gravstedene til ulike berømtheter, og studenter drikker øl på Le Balzar, som har ligget i femte arrondissement siden 1894.
Balzar, som var en familieeid kronjuvel i Paris’ brasserieverden, ble kjærlig og omstendelig omtalt i den prisbelønte The New Yorker-skribenten Adam Gopniks essaysamling «Paris to the Moon» (2000).
Det var et familieeid sted uten påtatt smiger, falsk fortrolighet eller fokus på kundenes lommebok, ifølge den Paris-frelste amerikaneren.
Hundre små fasetter gjorde restauranten unik, mente Gopnik. Følte han seg nedstemt, kunne han sette seg på Balzar og se på at de hardtarbeidende servitørene flyttet en pepperstek med tilbehør fra et serveringsfat til en tallerken, bit for bit, og han fikk tilbake troen på «fornuften i overflødig sivilisasjon».
En kveld Gopnik satt der med sin kone og sønn, ble han fortalt at restauranten var solgt til den store multinasjonale restaurantkjeden Flo Group – for mange symbolet på konsolidering, standardisering, globalisering og «disney-fisering».
Den franske eieren Jean-Paul Bucher (død i 2011) drev fem restauranter i Euro Disney i Paris, og hadde de siste 30 årene kjøpt opp flere av de eldste brasseriene og bistroene i byen, med det resultat at de nå manglet «alle egenskapene Balzar så uanstrengt besitter: særegenhet, eksentrisitet og en følelse av kontinuitet».
Servitørene skulle spres rundt på Flo-restaurantene, kjøkkenet skulle strømlinjeformes, den pålagte tipsen skulle trekkes fra lønnen, og regningen måtte på bordet etter 70 minutter.
Amerikansk forsvar
«Som enhver amerikaner i Frankrike, hadde jeg brukt mye tid på å ergre meg over franskmennene på grunn av deres manglende evne til å akseptere vekslepenger, deres motstand mot markedets logikk, og deres tendens til å skylde på amerikanere for alt», skriver Adam Gopnik.
Derfor følte han seg litt som en hykler da han sammen med andre stamgjester i forlags- og akademikermiljøet (restauranten ligger like ved Sorbonne-universitetet) arrangerte en protestmarkering. Etter overtagelsen fylte organisasjonen «Balzars venner» lokalet og var klare for å vise hva de mente om kjededrift. Til deres store overraskelse ville Bucher snakke med dem og forklarte at alternativet til hans oppkjøp sannsynligvis var at det kom en McDonalds. Egentlig forsvarte de det samme, mente han.
Enda en protest ble gjennomført, men denne gangen med vekt på å støtte servitørene i deres streik. Ok, sa Bucher, skulle han kanskje bare selge stedet til interiørdesigneren og forretningsmannen Terence Conran?
Det var som om de alle plutselig ble forent i en felles indignasjon over tanken på at en engelskmann skulle overta. Det skjedde riktignok aldri, og servitørene tok for øvrig sine sluttpakker og forlot Balzar.
Møtte motstand Restaurantutvikler Jean-Paul Bucher fikk kjenne på engasjementet for de klassiske bistroene og brasseriene i Paris. Foto: GAMMA-RAPHO VIA GETTY IMAGES
Hyllesten til Paris
Krigen var over for dem, men først ville de sørge for at Gopnik, hans høygravide kone og de andre gode hjelperne ble bespist og applaudert. Paret måtte gå tidlig på grunn av de private omstendighetene, og om sortien skriver Gopnik:
«Jeg hadde forelsket meg enda en gang den kvelden, i tydeligheten og intelligensen i den parisiske sivilisasjonen, og jeg sa, på min jålete, brutalt aksenttunge, abstrakte fransk, at vi forlot stedet så brått simpelthen for å forsvare helsen til enda et barn som ville bli født i Paris, og som også ville elske Paris, og på et vis være fransk».