Forbrytelse og sanksjoner
I sitt verk om krigsseilerne forteller Jon Michelet om en etisk utfordring for hovedpersonen, lettmatros Halvor Skramstad. I desember 1940 går han i land i Texas for å kjøpe seg en radio for den vesle hyren han har tjent på livsfarlig frakt over Atlanteren av hardt tiltrengt flybensin til et krigsherjet England. En liten Telefunken-radio er den beste Halvor har råd til.
Han spør seg: «Går det an, når man er i krig med Tyskland, å kjøpe en tysk radio?» «Faen heller», tenker Halvor. Han får en ekstra god pris fordi ekspeditøren hadde planlagt å kaste sine tyske varer på grunn av krigen. Halvors skipskamerat kommenterer røverkjøpet: «Der kan du se hva du tjener på å ikke være fordomsfull mot alt tysk.»
Å lytte til radio for en lettmatros under andre verdenskrig var kanskje ikke like livsviktig som et lands energiforsyning. Europas kjøp av russisk gass er likevel et beslektet etisk dilemma, som frontkolliderer med sanksjonene som er innført mot Russland, og i praksis bidrar til å finansiere krigen mot Ukraina.
Til de inkonsistente økonomiske sanksjonene tilkom det også boikott av russisk akademia, idrett, kunst og kultur. Forsker Cecilie Hellestveit kalte i Morgenbladet nylig slik boikott for «krigens mest lumske følgesvenn»: Boikott benyttes for å gi «et signal», men rammer samtidig hele det russiske samfunnet for en forbrytelse begått av Kremls ledere. Den akademiske boikotten opptar Hellestveit spesielt fordi det er nettopp innenfor akademia at motkreftene til Putin kan finne alternative tilnærminger til en ensrettet virkelighet. Hun mener en slik boikott vil svekke Putins motstemmer, og at vi istedenfor å ramme de russiske makthaverne, gir dem «en hjelpende hånd» og isolerer landets akademikere ytterligere.
Sanksjoner rettes også mot sport, kunst og kultur. Norway Cup ville en stund utestenge russiske barn fra verdens største fotballturnering for unge, men snudde da det ble tydelig også for dem at barn, som skal leve sammen etter at konflikten er over, ikke må straffes for det voksne foretar seg.
Å ta ned russiskspråklige gateskilt i Kirkenes, satt opp i sin tid som et uttrykk for vennskap mellom folk og ikke regimer, er også en trist konsekvens av det fullstendige teppefallet mot alt russisk. På et folkemøte arrangert av Forsvarskommisjonen i Kirkenes i slutten av mars var det sterkeste budskapet også der at vi har å gjøre med folk som er avhengige av å leve side om side i fortsettelsen.
Knut Hamsuns nazisympatier har måttet vike for kunstens betydning. Hamsun-senteret til 140 millioner statlige kroner er én sterk markør for dette. Den russiske giganten Fjodor Dostojevskij omtales som «en mann som var bekymret for menneskets maktbegjær og appetitt på råskap» – med andre ord det diametralt motsatte av Putin. Ikke desto mindre er det foreslått en boikott av Dostojevskij. Et italiensk universitet avlyste en forelesning om det russiske ikonet i mars. Dét blir ekstra ironisk av at Dostojevskij ble sendt til en arbeidsleir i Sibir for å ha lest forbudte bøker som var kritiske til tsarregimet. Og «det blir ikke fred i Ukraina av at vi boikotter Dostojevskij», slik en kommentator i Bergens Tidende tørt formulerte det.
Et rettmessig sinne mot det russiske regimet har gitt usjarmerende avleggere i form av avskyreaksjoner mot nær alt russisk, som i dette leserbrevet i en britisk avis: «Hvorfor spiller den klassiske radiostasjonen store mengder musikk av russiske komponister mens ukrainerne blir bombet? Det viser en total mangel på sympati og følsomhet.» At 20 000 russiske kunstnere, forfattere og komponister har skrevet under på et opprop som tar avstand fra Ukraina-krigen, klarer ikke å dempe slike misforståtte utfall.
Aftenpostens Moskva-korrespondent Per Kristian Aale kom nylig tilbake til Russlands hovedstad der han tidligere har bodd og jobbet som avisens utsendte i flere år. Den nye medieloven gjør det nær umulig å rapportere kritisk om Ukraina-krigen, og Aale opplever at folk i langt større grad enn tidligere er virkelig redde for å snakke. Selv ikke i sovjettiden under Brezjnev var det så ille som nå, fortalte en tidligere frittalende forsker ham. At Aale kan være del av det russiske samfunnet, er derfor av spesielt stor betydning nå.
Den russiske journalisten Anna Politkovskaja, som ble skutt og drept utenfor sitt eget hjem etter at hun i flere år skrev kritiske rapporter fra Tsjetsjenia om Russlands krigføring, fortalte i 2001 om sin motivasjon for de farlige reisene:
«Jeg er nødt til å dra fordi ingen andre drar, og dersom ingen drar, så vil ingen få vite hva som skjer.» Men også Politkovskaja var avhengig av at folk turte å snakke, slik at hun kunne formidle det videre til verden.
Boikott av akademia og kultur gjør det ikke noe lettere for de modige som skal prøve å bidra til det.
Tine Skarland, redaktør.
Kilder: Jon Michelet: «En sjøens helt: Skytteren», Morgenbladet, Klassekampen, The Economist, The New York Times, The Spectator, Bergens Tidende
