Når du ser deg i speilet, ser du mer eller mindre ut som den du alltid har vært. Du kommer på et barndomsminne, og det spilles av i hodet ditt, et velkjent sett smerter eller gleder som tilhører bare deg.

Men i løpet av syv år er nesten alle cellene i kroppen din skiftet ut – i likhet med plankene som ble byttet ut i Thesevs’ skip (var det da fortsatt Thesevs’ skip?).

I hvert fall er det det vi blir fortalt, selv om vitenskapen er litt mindre bastant (og mener at for eksempel nerveceller i sentralnervesystemet aldri blir skiftet ut).

Det er altså ikke sikkert at du er den du var for syv år siden. Men denne merkelige tanken bekymrer oss lite. Og det er kanskje betryggende, når andre former for menneskelig forvandling er blitt en så smertefull kampsak i vår samtid. Vi kan se tilbake på denne tiden som en tid da kulturens binære konstruksjoner slet med å matche kromosomenes mer komplekse oppbygning.

I mellomtiden kan det kanskje hjelpe med litt natur- og kulturhistorie? Det gjør som regel det. Larven som reduserer seg selv til en pose genetisk suppe for så å gjenoppstå som sommerfugl, dronning Elizabeth I som brukte juveler og sminke av blyhvitt for å tette avstanden mellom kroppen sin og staten, Joseph Conrad som bestemte seg for å skrive romanene sine på engelsk i stedet for på polsk, gjenfødelseshistoriene om Isis og Osiris.

Historiene vi forteller om forvandling, viser at det er et sted for traume og glede, noen ganger på samme tid. De antyder også at fremtiden er avhengig av slike forvandlinger.

Glemselens suppe

Meng Po, en skikkelse fra den kinesiske mytologien, har en ekstrem løsning på forandringer som er vanskelige å håndtere. Ifølge historiene er glemselens gudinne en gammel kvinne som hjelper deg med å gå fra ett liv til det neste. Dette er ingen enkel reise. I den taoistiske underverdenen finnes Knivfjellets helvete, der syndere klatrer opp en fjellvegg med knivskarpe egger, og Møllenes helvete, der man får oppleve hvordan det føles å bli til mel, og andre områder der tungefjerning, fingeramputasjon og frityrsteking er husets spesialitet.

Etter alt dette får du servert en bolle med Meng Pos spesialsuppe, som smaker søtt, bittert, syrlig, surt og salt. Den kan være laget av tårer eller urter og elvevann. Suppen lindrer smerte fra fortidens opplevelser ved å slette dem fra hukommelsen, og slik kan du gå videre, ikledd en ny form, til et nytt liv. I litteraturen er Meng Po en dypt ambivalent skikkelse. Noen ganger er hun en trøster. I andre tekster tvinger demoniske hjelpere suppedosen i deg med kobberslange.

Poenget er kanskje at noen forvandlinger ikke kan unngås. Forandring er innprentet i kroppen vår på samme måte som den er skrevet inn i kulturen. Taoismen vet dette. Det samme gjør jentebandet Sugababes.

«I know everything changes», sang de i 2008. «I don’t care where it takes us.»

Og de turnerer fortsatt.

Helomvending: Paulus

Noen kristne ser med nostalgi tilbake på de tidlige Annis Domini, da Det nye testamentet ikke var skrevet, Jesu tilhengere ble betraktet som en kjettersk undergruppe av jødene, og en stor verdensreligion fortsatt hørte hjemme i en annen. For dem var det som skjedde med Paulus på veien til Damaskus, et beklagelig faktum, lik historien om foreldres skilsmisse. For andre (de fleste) er det øyeblikket da troen deres ble en realitet.

Det er rundt år 30, og Saulus fra Tarsus (senere kjent som Paulus), en knoklete forfølger av Jesus-kulten, er på vei til Damaskus for å ta knekken på flere av medlemmene. Men så får han et syn – et blendende lys – som gjør at han omfavner troen han har forsøkt å utrydde.

I noen versjoner hører følgesvennene hans også den guddommelige stemmen som stiller spørsmål ved Paulus’ oppførsel og får ham til å ombestemme seg. I andre er det bare i hans hode at den høres. Konklusjonen er imidlertid den samme: Paulus, som en gang var en del av gjengen som steinet Stefanus, slutter seg til det kristne prosjektet. Det er teologisk sett det samme som at Ernest Medina fra Charlie Company går fra My Lai-massakren til et rekrutteringssenter for Vietcong.

Damaskuskonvertering er nå et uttrykk som dekker enhver rask omvendelse. Men det brukes ofte for å uttrykke skepsis: Remainer-politikere som ble brexit-entusiaster, Det internasjonale energibyråets plutselige entusiasme for nullutslippspolitikk, Shells beslutning om å stanse utbyggingen av et oljefelt nordvest for Shetlandsøyene. Alt dette er blitt beskrevet i paulinske termer.

Tvilen råder fortsatt, mer enn 2000 år etter en trosbekreftende visjon.

Kjønnsskifte: Klovnefisken

Det er noe Disney ikke vil at du skal vite om Nemo, den søte, animerte fisken i klementin­oransje og fluorhvitt. På skjermen er han medlem av en kjernefamilie som er splittet av omstendighetene. I naturen – der han skvulper rundt i havet som Amphiprion ocellaris – er han en del av et samfunn preget av sekvensiell tvekjønnethet, en egenskap som på korallrev ikke regnes som særlig oppsiktsvekkende.

Slik kunne en marinbiolog omskrevet manuset til «Oppdrag Nemo» slik at det passer inn i klovne-fiskens biologi. De kunne beholdt åpningen – Nemos mor, Coral, blir slukt av en barracuda, og Nemos far, Marlin, blir skilt fra sin eneste overlevende sønn.

Revisjonen av det opprinnelige manuset ville komme i andre akt: Marlin ville skifte kjønn, finne en mannlig partner og produsere nye avkom, som alle skulle være udifferensierte hermafroditter. Hvis Nemo var den eneste andre hannen i nærheten –
noe han ser ut til å være – ville hans forvandlede far til og med kunne pare seg med ham. Skulle Disney noen gang være modig nok til å ta tak i disse mulighetene, er jeg sikker på at Randy Newman er mer enn kapabel til å skrive sangen.

Andre filmskapere har vært mer dristige på dette området. I «London i fare» (1936) tar Alfred Hitchcock oss med til akvariet i London Zoo, der et kjærestepar kikker på dyrene bak glasset. Gutten, spilt av den viltvoksende komiske skuespilleren Charles Hawtrey, belærer daten sin. «Denne muslingens fruktbarhet er ekstremt høy», forklarer han. «Etter
å ha lagt en million egg, skifter hunnøstersen kjønn.» Jenta trekker på skuldrene.

«Hmm», sier hun, «jeg forstår henne godt».

Fiksjon og virkelighet: Theda Bara

For filmfans på 1910-tallet var Charlie Chaplin Landstrykeren og Theda Bara Vampyren. Førstnevnte er fortsatt godt forankret i den kulturelle fantasien og i arkivene. Sistnevnte er et gjenferd, og filmografien hennes ble for det meste utslettet under en brann i Fox’ studioer i 1937.

Men la oss se nærmere på henne. Huden hennes var glatt og blek, og fanget på ortokromatisk nitratfilm var det en spennende kontrast til hennes hypnotiske svarte øyne. Publikum ble forført eller drømte om å tilegne seg hennes forføreriske kraft.

Fanmagasiner rapporterte at Bara var datter av en fransk skuespillerinne og en italiensk skulptør, unnfanget i skyggen av pyramidene og oppvokst i et telt ved siden av sfinksen – hvorfra hun senere flyttet for å bli en skuespillersensasjon i Paris.

Alt dette må ha moret hennes tidligere klassekamerater på Walnut Hills High School, som husket Theodosia Goodman, datter av en polsk skredder, hennes bat mitzvah i 1898 og beslutningen om å forlate den hyggelige Cincinnati-forstaden North Avondale for en karriere ved jiddisch-teateret på Lower East Side i New York.

Vi blir fremdeles underholdt, men ikke mystifisert. I dag forventer vi å få vite alle detaljer om en filmstjernes liv, som om vi var deres psykolog eller nekrologforfatter. Før i tiden var de fleste bare kjent gjennom tilknytningen til filmstudioet som laget filmene deres. Studioene beholdt makten over hovedrolleinnehaverne sine ved å skape fiktive identiteter til dem.

Det skjedde sågar med Chaplin. Reklameagentene tilslørte hans desperate barndom i London med en historie om at han var født i en by sør for Paris. Goodmans nye liv var det mest bisarre eksempelet på denne strategien, og i noen år, i hvert fall, hadde hun stor glede av å spille med.

«Folk skriver brev til meg og spør om jeg er så ond som jeg ser ut på lerretet», sa hun til Photoplay i 1918, der hun lå på en haug av pelskåper. «Jeg ser på den lille kanarifuglen min og sier ‘Er jeg så slem, Dicky?’. Og Dicky sier: ‘Tweet, tweet’.

Det kan både bety ‘ja, ja’ og ‘nei, nei’, kan det ikke?»

Psykoaktive drikkevarer – 7Up

Kommentarer til dagens narkotikakultur – fra lovgivere, politi eller brukere – mangler i stor grad en historisk dimensjon, utover en og annen graf som viser dødsfall eller offentlige kostnader. De erkjenner sjelden historien fra det siste århundret: Hvordan de psykoaktive stoffene har forsvunnet fra hverdagslivet.

De kom i mange former. Heroin-geleen som kunne kjøpes på Harrods og sendes til sønnen, ektemannen eller elskeren som kjempet på Vestfronten, den kokainberikede vinen som ble anbefalt av pave Leo XIII, de reseptfrie opiatene – Batley's Sedative Solution, Mother Bailey's Quieting Syrup – som gjorde at nybakte viktorianske foreldre fikk seg en god natts søvn.

Det mest oppsiktsvekkende med denne forandringen er at så mange merker likevel har overlevd. Dr. Collis Browne’s Mixture, for eksempel, gir fortsatt «varmende lindring ved diaré», men uten cannabisinnholdet (det inneholder imidlertid fortsatt en dæsj morfin). Brusbransjen har foretatt en fullstendig opprydning. Kokainet i Coca-Cola ble faset ut under forbudstiden. Den aktive ingrediensen i 7Up – litiumcitrat, ofte foreskrevet som stemningsstabilisator – forsvant i 1948.

Gjennom de to foregående tiårene hadde Bib-Label Lithiated Lemon-Lime Soda den plassen på markedet som nå fylles av energidrikkene man finner i nærheten av sykesenger og til salgs i automater på treningssentre. «Motvirker bakrus ... tar au-et ut av grinefjeset», sto det i reklameteksten. «Til bruk på sykehus eller hjemme».

På etiketten var det avbildet en naken kvinnelig silhuett som steg opp gjennom boblene som en havfrue. Til tross for det høye sukkerinnholdet hevdet den også å være «slankende».

Denne herlige rariteten har gitt bilder av disse merkevarene et nytt liv på nettet. Men de kan også manipuleres. Faktasjekknettstedet Snopes grep inn da en reklame fra 1950-tallet som viste en baby som drakk Heineken, gikk viralt. Photoshopperne hadde bare byttet ut flasken. Det var 7Up som ble solgt inn som «ren nytelse» for 11-måneder gamle barn, og anbefalte mødre å blande den med melk («Add 7Up to the milk in equal parts»). Denne meldingen var imidlertid fra 1950-tallet, da den aktive ingrediensen var fjernet.

Mor Bailey ville ha undret seg over hva som da var poenget.

Fra Tsjekkoslovakia med kjærlighet – Skoda

Hvordan dobler du verdien på en Skoda? Ved å fylle opp tanken. Hva kaller man en Skoda uten hjul? Et kjøleskap. Hvorfor har Skoda oppvarmet bakrute? For å holde hendene varme når du dytter.

For 40 år siden ble det spøkt med den statlige bilprodusenten i Tsjekkoslovakia over hele Vest-Europa – små historier om warszawapaktlandenes sklerotiske og ineffektive industri, fortalt for at det kapitalistiske Vesten skulle føle seg bedre selv.

Men morsomhetene ble overgått av vitsene som sirkulerte blant de hjemlige forbrukerne. Innfødte Skoda-sjåfører hevdet at det var best å kjøpe en bil som hadde rullet ut fra fabrikken på en onsdag, fordi arbeiderne var fyllesyke mandag og tirsdag og planla allerede sitt neste slivovitz*-sjøslag torsdag og fredag.

*sentraleuropeisk plommebrennevin

Alt dette må ha forbløffet firmaets grunnleggere, som startet ingeniørvirksomheten i 1859, ble den største våpenprodusenten i det østerriksk-ungarske keiserriket ved å produsere kanontårn med tre kanonløp til slagskip, og deretter begynte å produsere biler i 1925. Mellomkrigstidens Skoda-modeller var store, elegante og dyre. (Selskapet bygde også stridsvogner.) Men nasjonaliseringen under den nye kommunistregjeringen i Tsjekkoslovakia førte til stagnasjon: På 1980-tallet produserte Skoda fortsatt biler etter 1960-tallets patentbeskrivelser.

Volkswagen ble redningen: Det tyske selskapet kjøpte 31 prosent av Skodas virksomhet i 1991 og brukte sin egen teknologi til å sette en ny modell i produksjon. De gode anmeldelsene Skoda Octavia fikk, ble imidlertid ikke omsatt i salg. Og vitsingen fortsatte som før. I 2000 skrev Daily Mirror at det var «litt mindre pinlig å bli sett bakpå en sau enn å gå ut fra baksetet i en Skoda».

Da kom konsulentene på banen. Analyseselskapet Millward Brown fant ut at 60 prosent av bilistene ikke engang ville vurdere å kjøpe en Skoda. En ny reklamekampanje erkjente bilmerkets nedtur. «It's a Skoda, honest», lød slagordet. Spøken ble utnyttet og brukt i markedsføringen med forbløffende suksess. I 1992 solgte selskapet 172 000 biler – i 2020 ble det solgt over en million.

Hvis du forteller en Skoda-vits i dag, avslører du bare hvor gammel du er.

Kampen om verdensherredømme – Facebook

Internett hadde sin spede start i 1983, men har allerede fått en Ozymandias-statue* eller to – de nettstedene som en gang føltes som tusenårsimperier, men som nå fremstår som spøkelser fra en annen tid. MySpace, Yahoo og AOL er ikke bare eksempler på foreldelse, de legemliggjør konseptet på samme måte som dronten og vandreduen legemliggjør utryddelse.

Mark Zuckerberg, administrerende direktør og grunnlegger av Facebook, vet dette – og er fast bestemt på å unngå samme skjebne. Nettstedets barndom ligger nå så langt tilbake i tid at det ble laget en Oscar-belønnet film om den med Armie Hammer i en av hans første roller på kinolerretet. Rapporter om at falske nyheter og antivaksine-memes sprer seg i det sosiale nettverket hans som mugg på ristet brød, er også noe som plager Zuckerberg. Det sosiale mediet er i ferd med å forvitre.

Facebook gikk derfor inn for en gjenfødelse. I oktober 2021 endret selskapet navn til Meta, noe som gjenspeiler interessen for mer oppslukende og intense former for online-engasjement.

«Fra nå av skal vi være metaverse først, ikke Facebook først», erklærte Zuckerberg i en forbløffende lite innbydende reklamevideo som minnet mer om en sikkerhetsdemonstrasjon om bord i fly, laget av scientologer.

At Facebook ikke er så altoppslukende, er kanskje en av det sosiale mediets mer attraktive egenskaper. Det er et roligere miljø der enn på X, Snapchat eller Tiktok. Og kanskje bryr vi oss rett og slett ikke.

I 2015 skiftet Google navn til Alphabet.

Knapt noen så ut til å legge merke til det.

Publisert i The Economists magasin 1843 30. desember 2021.