Julaften 1992 fikk jeg ikke Ghostbusters-bilen – det eneste jeg virkelig hadde ønsket meg.

Morgenen etter sto nabogutten på døren. Han hadde selvfølgelig fått Ghostbusters-bilen. Gledet ni år gamle Magnus seg på sin venns vegne?

Du juger, sa jeg. Jeg anså det som helt utenkelig at han hadde fått den og ikke jeg.

Bli med bort til meg, så skal du få se, svarte han.

Jeg ba inni meg om at faren hans hadde spikket en treversjon av bilen. Men så kom min gode venn sprettende ned trappen med den hvite Cadillacen til spøkelsesjegerne under armen. Svimmel av misunnelse subbet jeg sakte over gårdsplassen. Jeg hadde jo flere Ghostbusters-figurer enn ham. Jeg hadde til og med spøkelset H2-Ghost som kunne sprute vann ut av øyet! Det var jeg som skulle få Ghostbusters-bilen til jul. Hadde jeg ikke vært snill i det siste? Hadde jeg ikke gjort meg fortjent til Ghostbusters-bilen?

Jeg måtte sørge for å få tak i en Ghostbusters-bil. Jeg snudde meg tilbake mot inngangsdøren til nabogutten. Den sto på gløtt ...

Vi er ikke gode nok som vi er

Å innrømme dødssynder som vrede og latskap har de færreste av oss problemer med, men misunnelse er noe vi sjelden innrømmer – faktisk ikke overfor oss selv engang.

Den første langtidsstudien av misunnelse – som ble gjennomført på 18 000 anonyme, australske voksne i tidsrommet 2005 til 2013 – viser nemlig at kun 3,6 prosent i særlig grad pleide å kjenne på misunnelse.

Det er et oppsiktsvekkende lavt tall, men det betyr ikke at det er et bevis på at misunnelse er uvanlig, påpekte magasinet Forbes da resultatene ble kjent. Journalisten trakk frem en mulig forklaring i det som i forskerkretser kalles for social desirabilty bias: At vi nekter for slike skammelige følelser for å fremstå som bedre mennesker.

Men hva er det som eventuelt gjør misunnelse så mye mer skamfullt enn de andre dødssyndene at vi tilsynelatende ikke innrømmer det overfor oss selv engang?

Den amerikanske psykiateren Harry Stack Sullivan skrev om dette tilbake på 1950-tallet. Han hevdet at utgangspunktet for misunnelsen, det at noen andre har noe du trenger eller ønsker deg, alltid vil føre deg til spørsmålet: Hvorfor er det ikke jeg som har den tingen? Det fører igjen til en følelse av mindreverdighet.

«Vi ser at mennesker som er i misunnelsen vold, har lært å se på seg selv som utilstrekkelige», skrev Sullivan.

Å innrømme overfor oss selv at vi er misunnelige, innebærer å fortelle oss selv at vi ikke er gode nok som vi er. Det er mye verre å erkjenne en så vanlig synd som grådighet når vi begjærer vår nestes ektefelle.

Misunnelig på hår

Verdens første mord, ifølge Bibelen, ble for øvrig utført av en som kjente på denne utilstrekkeligheten. Kain drepte sin bror Abel fordi deres bestefar, Gud, kun hadde godtatt Abels offergave.

Men denne synden var allerede et godt beskrevet tema før Bibelen ble skrevet. Dramatikeren Aiskhylos skrev i et av sine stykker at «svært få mennesker har det i seg å hylle en venn som har lykkes, helt uten misunnelse».

Selv verdens rikeste og mektigste kan bli ofre for en følelse av mindreverdighet. Den romerske keiseren Caligula var misunnelig på menn som hadde hår. Han var tynn i toppen og så sykt hårsår at han gjorde det forbudt ved lov å stå plassert over ham.

«Når han kom over pene menn med en flott manke, lemlestet han dem ved å barbere bort håret på baksiden av hodet deres», skrev en romersk historiker.

Misunnelse bedre enn beundring?

«Hver gang en venn lykkes, dør en liten del av meg», lyder et sitat som tilskrives den amerikanske forfatteren Gore Vidal.

Men kan misunnelse være godt for noe? I forskningsmiljøer har man forsøkt å skille mellom godartet og ondsinnet misunnelse. Kain og Caligula er gode eksempler på ondsinnet misunnelse, der de tyr til drøye handlinger for å få bukt med sine mindreverdighetskomplekser. Men all misunnelse arter seg ikke slik.

I forskningsartikkelen «Why Envy Outperforms Admiration» (2011) ønsket forfatterne av studien å teste følgende hypotese: at godartet misunnelse, i større grad enn beundring, inspirerer folk til å forbedre seg selv. I konklusjonen trakk forskerne frem at det å beundre noen andre, vil føles godt, men deres resultater viste at disse gode følelsene ikke motiverer til handling i like stor grad som den frustrasjonen man kjenner på når en moderat misunnelse tar tak.

Hva som er best for oss, var forskerne imidlertid usikre på:

«Svaret på spørsmålet om hvorvidt vi bør beundre eller misunne kommer an på hva som er viktigst for oss: Å føle oss vel eller å prestere bedre?».

*

Jeg gikk heldigvis ikke tilbake og stjal Ghostbusters-bilen.

Jeg kunne jo forsøkt å gjøre som Caligula, og skrevet en lov som gjorde det forbudt for andre i gaten å være i besittelse av Ghostbusters-bilen, men jeg hadde et litt mer demokratisk sinnelag. Så det jeg gjorde, var å sette i gang en påvirkningskampanje mot senatorene som satt med makten hjemme.

Strategien gikk ut på å leke med de andre, gamle lekene mine, med en trist mine i ansiktet og så ofte som mulig nevne at naboen hadde fått Ghostbusters-bilen. Andre juledag satte mommo seg ned med meg og sa at i morgen skulle vi dra en tur til byen og kjøpe noe artig sammen. Tredje juledag 1992 fikk jeg gaven jeg hadde ønsket meg.

Hadde jeg holdt meg til å beundre bilen til min kompis og gratulert, så ville jeg ikke blitt motivert til å handle – i form av å sutre.

Da ville jeg heller aldri fått Ghostbusters-bilen.

Kilder: Forbes.com («Why Most People Do Not Admit They Envy Success»), forskningsartiklene «Why Envy Outperforms Admiration» (van de Ven/Zeelenberg/Pieters, 2011) og «The Anatomy of Envy» (Foster, 1972)