Journalistisk dramaturgi. Det er ikke så merkelig at spillefilmer er fulle av journalister. Yrkesgruppen er et naturlig valg som omdreiningspunkt for en fortelling, av samme grunn som detektiver eller politietterforskere er det: Journalister jobber med å finne og sette sammen opplysninger til en helhet. De lager fortellinger av håndplukkede detaljer fra virkeligheten. Arbeidsmetoden passer derfor veldig godt som dramaturgisk motor, ikke minst når det skjuler seg en saftig avsløring i materialet.
Denne vinklingen er brukt i to av filmene som får norsk kinopremière denne måneden. Handlingen i begge er basert på reelle nyhetssaker, og begge handler om avsløringer.
Granskende helt. Journalistene er i disse to filmene tildelt den klassiske rollen som sannhetens forsvarere, noe som signaliseres ganske eksplisitt i tittelen på «Truth» (norsk première 13. november). Den skildrer Dan Rathers (Robert Redford) siste dager som anker i det velrenommerte nyhetsmagasinet «60 Minutes» på CBS News, og hvordan han – sammen med produsenten Mary Mapes (Cate Blanchett) – avdekker hvordan president George W. Bush angivelig skal ha sneket seg unna militærtjeneste som pilot i Vietnam. De måtte begge slutte i CBS fordi de i ettertid ikke kunne bevise at dokumentene de baserte dette på, var ekte. Det er imidlertid heller aldri bevist at de ikke var det.
«The Program» (norsk première 20. november) løfter frem den irske sportsjournalisten David Walsh (Chris O’Dowd), som mistenker at det er noe muffens med hvordan syklisten Lance Armstrong (Ben Foster) høster triumfer i Tour de France. Som vi nå – takket være Walsh – vet, var det i aller høyeste grad juks involvert.
Også negative sider. Journalisten fremstilles ofte som granskende helt, men bildet er ikke enerådende. Nyhetsfolket er også omgitt av mye skepsis og sliter til dels med et dårlig rykte.
En av årsakene kan staves f-o-r-e-n-k-l-i-n-g. De fleste fortellinger må nødvendigvis struktureres og forenkles. Jo trangere format, jo færre detaljer og forbehold kommer med. Det gjelder også de fortellingene vi kaller nyheter. Anklager om ensidighet eller manipulasjon kan fort melde seg.
Denne skepsisen gjenspeiles i mange filmer, ofte svært karikert fremstilt, men også fullt fortjent i mange tilfeller. Pressen er dessverre hjemsøkt av fenomener som flokkmentalitet, kampanjejournalistikk, selvsensur, sensasjonsjag, populisme, klikk-horeri og konstruerte konflikter.
Og om pressen er dårlig til å granske seg selv, blir det enda mer behov for det speilet som filmskaperne kan holde opp.
Helter og skurker – på de neste siden presenteres noen av filmene som tar for seg journalistens rolle på godt og vondt.
Pressen som maktfaktor og maktbase.
«Citizen Kane» (1941)
Det som av mange anses som filmhistoriens beste film, utspiller seg i pressemiljøet – på to ulike plan: I filmens rammefortelling rykker et kobbel av journalister ut da nyheten om aviskongen Charles Foster Kanes (Orson Welles) død blir kjent. Nå skal livshistorien hans endevendes. Hemmeligheter skal avdekkes.
Mye av handlingen formidles gjennom møter med kilder som sto Kane nær. I tillegg skildrer filmen hvordan hovedpersonen bygget sitt medieimperium på sensasjonsjournalistikk, og etterhvert fikk politiske ambisjoner.
Inspirasjonskilden til figuren Kane var aviskongen William Randolph Hearst. Hearst skal ha gjenkjent seg selv i Welles’ film, og gjorde det han kunne for å stoppe den.
Frustrert av overfladiskheten.
«La Dolce Vita» (1960)
Selv en vellykket journalist kan komme i tvil om hverdagen hans er fylt med mening.
Federico Fellinis film tar oss med gjennom syv dager i livet til sladderspalte-skribenten Marcello (Marcello Mastroianni). Han følger og menger seg med det dekadente sosietetsmiljøet i Roma. Og han er god på det.
Samtidig er Marcello i økende grad lei av sitt overfladiske virke og går svanger med mer seriøse skriveambisjoner. Men han lever jo tross alt «det søte liv». Så da må man kanskje lære seg å leve med selvforakten?
Den store avsløringen.
«Alle presidentens menn» (1976)
Dette er selve klassikeren med stor K om gravejournalistikk. Filmen tar da også for seg 1970-tallets mest markante journalistiske bragd: Avsløringen av president Nixons rolle i Watergate-skandalen.
The Washington Post-journalistene Carl Bernstein (Dustin Hoffman) og Bob Woodward (Robert Redford) nøster sakte, men sikkert opp trådene i saken – som til å begynne med virker relativt uviktig. Men stadig nye kilder spørres ut og granskes. Dette leder etterhvert til et møte med informanten «Deep Throat», som har oversikt over nettverket de to journalistene forsøker å kartlegge.
Avsløringen til Bernstein og Woodward førte som kjent til at presidenten måtte gå av, og noe større kan vel ikke en skarve bladfyks avsløringer føre til.
Populisme og sensasjonsjag.
«Network» (1976)
Sidney Lumets ramsalte mediesatire forteller historien om nyhetsankeret Howard Beale (Peter Finch).
Seertallene svikter, og oppsigelsen står for døren. I desperasjon utbasunerer han i en direktesending at han vil ta sitt eget liv på TV. Det forutsigbare resultatet er at seerne strømmer til igjen. Beale får sitt eget program, hvor gimmicken er at han ber folk om å rope ut av vinduene: «We’re as mad as hell, and we’re not going to take this anymore!»
«Network» kommenterer medienes hang til å blande underholdning og sensasjon med informasjon – såkalt «infotainment», og kritiserer den kommersielle kynismen i bransjen. Men filmen spør samtidig om publikum kanskje får akkurat det medie-tilbudet de fortjener?
Journalisten som aktivist.
«Cry Freedom» (1987)
Richard Attenboroughs film er basert på selvbiografien til den hvite, sørafrikanske avisredaktøren Donald Woods (Kevin Kline).
På slutten av 1970-tallet skrev han flere kritiske artikler om aktivisten Steve Biko (Denzel Washington). Så fikk han møte Biko, som ga Woods konkrete innblikk i hvordan den svarte majoriteten i Sør-Afrika faktisk levde.
Filmen skildrer hvordan Woods gradvis endrer syn på saken og tar et oppgjør med seg selv. Etter oppvåkningen og bevisstgjøringen, skrider det fra ord til handling. Redaktøren blir engasjert i kampen for de svartes rettigheter. Dermed legger han seg også ut med apartheidregimet.
Kildenes tillit.
«The Insider» (1999)
Michael Manns film er interessant fordi den tar for seg varslerrollen og hvor utsatt kildene for de viktige avsløringene kan være, særlig når pressen svikter tilliten de er vist.
«60 Minutes»-produsenten Lowell Bergmann (Al Pacino) får kjennskap til skitne triks i tobakksindustrien. Hovedkilden er insideren Jeffrey Wigand (Russell Crowe). Bergmann bruker mye tid på å overtale Wigand til å stille i et intervju i det anerkjente nyhetsprogrammet.
Avsløringen er soleklart «60 Minutes»-stoff. Men så setter tobakksindustrien fjernsynsselskapet under økonomisk press, og innslaget klippes sønder og sammen før sending. Resultatet blir en personlig tragedie for varsleren Wigand.
Journalisten som løgner.
«Shattered Glass» (2003)
I 1998 ble den unge og svært fremadstormende journalisten Stephen Glass (Hayden Christensen) avslørt som juksemaker. Han skrev for det velrenommerte tidsskriftet The New Republic, og hadde gjort seg bemerket med en rekke spennende reportasjer, fulle av morsomme detaljer.
Glass var i ferd med å bygge seg et navn som journalist, og flere andre magasiner kom med jobbtilbud. Problemet var bare at de spenstige artiklene hans var basert på falske sitater, fiktive kilder og hendelser som aldri hadde funnet sted. De var fabrikkerte fra A til Å.
Metodene til Glass ble avslørt etter at andre journalister forsøkte å spore opp de angivelige kildene hans, og episoden er blitt stående som et skrekkens eksempel på løgnaktig journalistikk.
Personlig involvering.
«Capote» (2005) og «Infamous» («Beryktet», 2006)
Hvor tett bør forholdet være til kildene? Særlig i tragiske og kontroversielle saker kan dette spørsmålet bli akutt.
Disse to filmene belyser problemstillingen med utgangspunkt i nøyaktig samme historie: I 1959 blir journalisten og forfatteren Truman Capote (Philip Seymour Hoffman/Toby Jones) opptatt av en drapssak i Kansas, hvor en hel familie er blitt myrdet, og begynner å intervjue venner og bekjente av ofrene. Etter at drapsmennene blir pågrepet, får Capote anledning til å ha kontakt med den ene av dem, Perry Smith (Clifton Collins Jr./Daniel Craig).
Det utvikler seg etterhvert til et personlig forhold mellom de to, og Capote blir preget av møtet med den åpenhjertige Smith, som har hatt et tragisk liv. Samtidig føler forfatteren at han utnytter situasjonen. Smith skal tross alt henrettes før historien får sin slutt og Capote kan sette punktum.
Gravejournalistens troverdighet.
«Menn som hater kvinner» (2009)
Basert på boken med samme navn av avdøde Stieg Larsson. Det verste som kan skje en gravejournalist, er å bli ribbet for troverdighet. Så da journalisten Mikael Blomkvist (Michael Nyqvist) blir dømt for injurier, trenger han en pause – og en ny sjanse.
Ut av det blå kommer en henvendelse fra industrimagnaten Henrik Vanger (Sven-Bertil Taube). Offisielt ønsker han at Blomkvist skal skrive Vanger-familiens slektshistorie. Men egentlig vil Vanger at journalisten skal granske den mystiske forsvinningen til niesen Harriet sommeren 1966.
Oppdraget fører ham farlig tett på noen grufulle hemmeligheter. Samtidig kommer Blomkvist i kontakt med hackeren Lisbeth Salander (Noomi Rapace), som kan hjelpe ham med å få revansj i injuriesaken.
Kjendisjournalistikk.
«En helt vanlig dag på jobben» (2010)
Filmen er basert på den selvbiografiske boken til Håvard Melnæs, som jobbet i Se og Hør fra 1996 til 2005.
Forfatteren dukker selv opp i filmatiseringen, hvor han introduserer eller kommenterer flere episoder. Ellers er det Jan Gunnar Røise som spiller Melnæs – fra han er ung og naiv reporter, til han korrumperes av egne ambisjoner og omfavner tvilsomme metoder for å gjøre karrière.
Da han får kontakt med Sven O. Høiby (Ingar Helge Gimle), aner han et nytt scoop, men skriveriene bidrar til å ødelegge forholdet mellom Høiby og datteren Mette Marit. Samtidig innebærer dette møtet at Melnæs får fornyet kontakt med egen samvittighet.
Foto: FILMWEB, Warner Bros., Touchstone Pictures, Jonathan Wenk - Lions Gate Films Inc., Sony Pictures Classics, Metro-Goldwyn-Mayer Studios Inc., Knut Koivisto – Nordisk Film, Line Dybwad-Olsen – Folk Flest Filmproduksjon