Jeg har fått et nytt forbilde. Jeg så henne på 21-bussen i Oslo. En pen jente med særegen stil. Kanskje 27 år gammel? Ingen seter var ledige, så hun stilte seg ved døren. Mens hun holdt seg i en stropp med den høyre hånden, løftet hun den venstre opp til munnen og tok en bit av et knekkebrød – med et fjell av cottage cheese og blåbærsyltetøy på.

Shit, tenkte jeg. Oddsen er jo sjukt lav for at det knekkebrødet knekker på flere steder samtidig og utløser et syltetøyskred!

Hun hadde heller ikke den andre hånden å bruke som sikkerhetsnett. Det var overveiende sannsynlig at resultatet ville bli blåbærsyltetøy og cottage cheese på klærne, på bussen, på vei til jobb. Her hadde vi en person som ikke er redd for å drite seg ut foran andre. En våghals som bør sponses av Red Bull. Det burde lages superhelt-tegneserie om henne, for hun finnes ikke redd for å ta risiko. Jeg har noe å lære av henne. Og derfor burde jeg intervjue henne til denne spalten, tenkte jeg umiddelbart.

Kvinnen uten frykt

Det finnes faktisk mennesker der ute som er helt fryktløse. Sånn helt klinisk, liksom. En amerikansk dame – som i en rekke forskningsartikler om frykt går under initialene S.M. – har siden barndommen hatt en delvis ødelagt amygdala. Fryktsenteret i hjernen hennes fungerer altså ikke, og dermed er hun ikke redd for noe som helst. Det er en sjelden tilstand kalt Urbach-Wiete syndrom, som det finnes omtrent fire hundre dokumenterte tilfeller av. Denne S.M. har stilt villig opp for forskere gjennom flere år.

Hun viser ingen tegn til stress eller frykt når hun holder i giftige edderkopper – forskerne har fått henne til å gjøre dette med måleinstrumenter koblet til hjernen – og hun stoler fullt og helt på alle fremmede hun møter.

I en av forskningsartiklene beskrives S.M. som en veldig positiv person som er «ekstremt vennlig, litt flørtete og med en abnorm tendens til å oppsøke andre mennesker». Intimgrensene hennes er omtrent ikke eksisterende, slik at hun ikke opplever ubehag når noen står helt oppe i ansiktet på henne og snakker. Hun er altså en «close talker», som det het i sitcomen «Seinfeld», men hun forstår at andre synes at dette kan være invaderende.

På tross av at hun er blitt ranet flere ganger, både med kniv og pistol, er blitt truet på livet og har overlevd grov vold i hjemmet, så lider hun ikke av de angstlidelsene som vanligvis følger etter slike traumatiske hendelser.

Best å la være

Grunnen til at jeg beundret jenta som spiste knekkebrød på bussen, er at jeg selv hører til den delen av befolkningen med et litt for veltrent fryktsenter.

Unnskyld, jeg kommer fra Aftenposten Innsikt og lurer på om du ofte spiser knekkebrød med såpass mye pålegg på her på 21-bussen, fikk jeg lyst til å si til henne.

Har du alltid vært en våghals? Hva er den største risken du har tatt? Bærer du på en bokidé om det å våge, kanskje? Hva er drivkraften din?

Men amygdalaen min tok sats og tofotstaklet det som ville blitt årets mest originale portrettintervju. Du kommer ikke forbi MEG, sa fryktsenteret. Hva tror du hun kommer til å tenke om han tilfeldige fyren på bussen spør om han kan intervjue henne fordi han synes hun er tøff som spiser knekkebrød med cottage cheese og blåbærsyltetøy på, på offentlig transport? Og hva kommer de andre passasjerene til å tenke? De vil le av deg. De vil snakke om deg til vennene sine. De vil tro du er en gærning alle sammen. Du vil bli utstøtt.

Det er best å la være.

Angst: kjekt å ha

Men kan vi ikke bare få blokket ut fryktsentrene våre alle sammen da? Så blir vi kvitt unødvendig angst en gang for alle?

Tilbake på 1930-tallet fant forskerne Heinrich Klüver og Paul Bucy ut at dersom de gjorde inngrep i fryktsenteret hos aper, så resulterte dette blant annet i to ting. De ble veldig seksuelt aktive, og de kastet seg plutselig inn i farlige situasjoner som de tidligere hadde unngått. Frem til da hadde apene vært livredde for slanger, men plutselig plukket de dem opp og ville leke.

Disse apene og den fryktløse S.M. har følgende til felles: De mangler en evne til å oppfatte og unngå fare ute i verden. Med andre ord: Dersom vi kvitter oss med amygdala, så kvitter vi oss også med den nødvendige angsten, en funksjonell frykt som sørger for at vi ikke utfordrer intimgrensene til en huggorm vi kommer over i skogen. Det er denne angsten som har sørget for at vi har veid risiko mot gevinst og overlevd som art.

Men det er jo ikke bare trusselen fra farlige dyr som har gjort at vi har utviklet et fryktsenter. I et jeger- og sanker-samfunn kunne også rar opp-førsel, og den potensielle ekskluderingen som kunne oppstå som en følge av den, bety den sikre død. Derfor er også det å skille seg ut sosialt fortsatt forbundet med risiko i hjernen vår. Som for eksempel når man får en idé om å spørre om å få intervjue ei pen jente som spiser knekkebrød på bussen. 

Men for dem med et overstimulert fryktsenter kan jo litt for mange ting virke skremmende. Og den klart beste måten å endre dette på, viser forskning, er ved å eksponere seg for litt ubehagelige ting.

Så, hvis du, knekkebrød-jenta på 21-bussen i retning Tjuvholmen leser dette, ta kontakt for å bli intervjuet.

Du gikk av bussen på Bislett – uten blåbærsyltetøy på klærne.